Ole Andreas Øverland var en av Norges mest produktive historikere på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Hans hovedverk var den første store, sammenhengende norgeshistorien.
Øverland vokste opp i et borgerlig miljø i Trondheim og var en av flere intellektuelt godt utrustede i søskenflokken. Han ble utdannet ved realskolen og katedralskolen i hjembyen og tok examen artium 1873. To år senere avla han examen philosophicum. Deretter arbeidet han som lærervikar i Trondheim før han 1878 flyttet til Christiania, hvor han fortsatte med filologiske og historiske studier. Øverland hadde dårlig helse gjennom hele livet, og dette er en av grunnene til at han ikke tok embetseksamen. En annen grunn var antakelig at han allerede var godt i gang med sitt historiske forfatterskap.
Øverland fikk allerede 1879 trykt sitt første arbeid, Armfeldts Tog Nordenfjelds 1718. I årene 1879–85 var han ansatt i Riksarkivet, hvor han stadig oppdaget ubrukt historisk materiale som begeistret ham og som han brukte i mange arbeider. 1880 ble han tildelt et stipend av P. A. Munchs legat. Dette gav ham større uavhengighet, og han sa opp stillingen for å skrive Illustreret Norges Historie, som utkom i 7 bind i årene 1885–95.
Verket ble til på initiativ av forfatteren Jacob B. Bull, som foreslo for Øverland at han skulle skrive en utførlig norgeshistorie. Dette var aldri tidligere gjort, og historieverket ble utgitt i månedlige hefter som tillegg til Folkebladet, hvor Bull var redaktør. En rekke fremtredende historikere, under ledelse av Ernst Sars, søkte Stortinget om understøttelse for Øverland slik at han kunne arbeide på heltid med verket. Denne ble bevilget, og Øverland ble en slags statsstipendiat. Norgeshistorien ble også utgitt som praktutgave (12 bind, 1887–98), med en rekke fine illustrasjoner. Det ble solgt til sammen 20 000 sett av verket, som dekket historien frem til 1814.
Øverland arbeidet hardt og hadde en overveldende produksjon, bl.a. gav han ut Norges historiske fortællinger i 7 bind. Han hadde allsidige interesser og skrev innenfor ulike historiske disipliner. Av generell historie kan nevnes Norges historie 1814–1902, Da vort kongepar kom og Utvalgte historiske fortællinger. Mer spesielt var Vikingtog og Vinlandsfærder, Korstogenes Historie og De norske bygdemagasiner. Innenfor arbeiderhistorien skrev han et grunnleggende verk om thranitterbevegelsen, og han biograferte bl.a. professor Ludvig Daae, landsdommer Hans L. Nansen, kong Karl Johan og oberst Hans Helgesen. Innenfor etnografien skrev Øverland om sagn og hekseprossesser, og av genealogiske verker kan nevnes Huset Bernadotte og Borgerne paa Fredrikshald. Dessuten skrev han jubileumsbøker for Kristiania Arbeidersamfund, Det Kgl. Selskap for Norges Vel og Den norske bogtrykkerforening, og han utgav flere lærebøker. Øverland var også medutgiver av Norske Rigsregistranter. I tillegg skrev han et stort antall mindre skrifter, artikler og bokanmeldelser, foruten at han var en flittig leverandør til ulike leksika. Han var en god og mye brukt foredragsholder, som bl.a. holdt foredrag ved sommerkurs for lærere.
Ole Andreas Øverland er en av de mest produktive historikere Norge har fostret, og produksjonen overvelder ved sitt volum, men også kvalitetsmessig holder den mål. Øverland hadde i samtiden ry som en populær, men samtidig godt skolert historiker. Hans imponerende innsamlingsinnsats avtvinger fortsatt respekt, og han trakk frem en rekke interessante kilder.