Maler. Foreldre: Forsikringsagent Ola Normann Strømme (1878–1961) og hustru Jenny Ulla (1888–1968). Gift 1937 med Liv Farstad (3.1.1914–), ekteskapet oppløst 1947.

Olav Strømme stod allerede tidlig i 1930-årene frem som en egenartet og selvstendig kunstner, med evne til å eksperimentere med materiale og temavalg. Han fikk stor betydning for neste generasjon av norske billedkunstnere, som pioner og foregangsmann for det “abstrakte” maleriet.

Strømme ble født på Sunnmøre, men da han var 12 år gammel, flyttet familien til Hamar. Tilknytningen til Ørsta og Sunnmøre forble viktig for ham livet ut, og det var fra vestlandsk natur og arbeidsliv han hentet stoff til mange av de motiver og temaer han kom til å bearbeide i årtier. Farsslekten var preget av sterke og kunstnerisk begavede personligheter: Faren Ola skrev dikt og skuespill, og onklene Karl og Rasmus var billedkunstnere. Særlig Karl oppmuntret Olav til å søke utdannelse som kunstner, og han var elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1929–30 og ved Statens kunstakademi under Axel Revold et halvt års tid 1930–31.

I Oslo kom Strømme i kontakt med andre unge kunstnere som søkte nye uttrykk. De var kritiske til den eldre generasjons dyrkelse av fransk kunst, de såkalte Matisse-elevene og deres romantiske skildringer av norsk natur og bondekultur. De unge søkte mer realistiske uttrykk for sin egen tid, og de dyrket moderniteten slik den utfoldet seg i urbane miljøer og best kunne avleses i industrien og den teknologiske utvikling. På Høstutstillingen og flere gruppemønstringer 1933 og 1934 viste Strømme og kameratene bilder inspirert av dadaisme, kubisme, surrealismen og tysk ekspresjonisme.

1935 tok Strømme og Sigurd Winge initiativ til en utstilling i Kunstnernes Hus (senere også i Bergen og Trondheim) med Bjarne Engebret, Erling Enger og Gert Jynge, hvor slike tendenser ble presentert. Utstillingen møtte sterk motstand fra kritikere og eldre kolleger. Rolf Stenersen sikret seg en rekke arbeider, mens museene holdt seg borte.

1937–38 skapte Strømme flere av sine hovedverker, med temaer som han bearbeidet videre frem til sin død: Sildefiske-motivene, Byen og Sommerfugl over en by. Samtidig tok han i bruk nye materialer som sement og glass, og han utviklet nye måter å behandle også oljemaleriet på.

Krigsårene 1940–45 var en vanskelig tid for Strømme, med psykiske problemer og tvil på egne evner; han flyttet også mye rundt. De siste krigsmånedene satt han internert som gissel i fangeleiren Falstad ved Levanger, og han vendte nedbrutt og syk tilbake til Oslo. Her ødela han de fleste av arbeidene fra 1930-årene og kom deretter langsomt i gang med malerier inspirert av Edvard Munchs landskaper. Men det var først nærmere 1950 at han fant frem til et nytt tema som han dyrket videre i en årrekke i bilder fra teateret.

I 1950-årene tok Strømme også opp studiet av teknikk og fargebruk hos gamle mestere som Velázquez, Rubens og Tizian. Erfaringene fra slike studier kom til anvendelse i rekken av bilder fra teater, ballett og opera. Disse bildene, som vant stor popularitet, er som regel fargesterke og rikt utpenslet og ornamentert. Særlig mange bilder henter motiv fra Maria Stuart (Nationaltheatrets oppsetning av Bjørnsons skuespill, med Aase Bye i tittelrollen). Scenerommet er åsted for maktkamp og eksistensielt skjebnedrama, og for livsutfoldelse, poesi og ynde.

Etter hvert som en ny generasjon gjorde seg gjeldende med abstrakte uttrykk, fikk Strømme tilbake troen på at det han hadde vært i gang med i 1930-årene, var viktig og riktig. Han tok opp igjen temaer fra den gang, men i ny utforming. Med en stor utstilling i Kunstnernes Hus 1962 ble hans posisjon gjenvunnet og bekreftet, og i løpet av 1960-årene skapte han en rekke hovedverker. I utstillingen “30-årsmodernistene” i Henie-Onstad Kunstsenter 10 år senere kom Strømmes tidlige hovedverker på ny frem i lyset og kunne sees i sammenheng med samtidige norske og internasjonale strømninger.

1975 kom en omfattende retrospektiv mønstring med mange nye arbeider ved Festspillene i Bergen og i Henie-Onstad Kunstsenter. Med denne utstillingen fikk Strømme endelig den offisielle anerkjennelse som sin generasjons fremste representant for det abstrakte billedspråket. I motsetning til de fleste av kameratene fra 1930-årene hadde Strømme ikke hatt offentlige utsmykkingsoppdrag. Som en konsekvens av 1975-utstillingen ble han tildelt utsmykkingen av Furuset T-banestasjon i Oslo. Det ble hans hovedverk – en storslått oppsummering av temaer han hadde arbeidet med siden 1930-årene og et anslag til helt nye arbeider. Men det ble også hans siste arbeid: Utsmykningen ble innviet februar 1978, og 15. mai døde Olav Strømme. Furuset-bildene er i dag en ruin, ødelagt av hærverk, graffiti og ombygging.

Da maleriet fikk en renessanse også i Norge i 1980-årene, vendte mange yngre kunstnere seg til Olav Strømmes verk for inspirasjon og hans kamp for å holde fast ved kunstens grunnprinsipper som et moralsk eksempel. I ettertid er Strømmes betydning blitt stadig tydeligere og allment akseptert, og han fremstår i dag som en svært sentral kunstner i det moderne norske maleriet. Strømme er representert i en rekke museer, bl.a. Rolf Stenersens Samling, Museet for Samtidskunst og Henie-Onstad Kunstsenter. I Ørsta samfunnshus er det opprettet et Olav Strømme-galleri.

  • Død blomst, 1935, Stenersenmuseet, Oslo
  • Sommerfugl over en by, 1936, sst.
  • Byen, 1937, sst.
  • Sildefiske, 1938, sst.
  • Maria Stuart, 1954–57, ca. 100 bilder i private samlinger
  • Lys faller inn, 1975, Henie-Onstad Kunstsenter, Bærum
  • Fuge, 1977, sst.
  • utsmykking av Furuset T-banestasjon, Oslo, 1977–78
  • S. Gjessing: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • A. Eckhoff: Flyver i natten. Olav Strømmes visjon, mag.avh. UiO, 2 bd., 1993
  • P. Hovdenakk: Olav Strømme, 2003