Sivilingeniør og entreprenør. Foreldre: Distriktslege, senere fylkeslege Ole Walaas Selvaag (1870–1930) og husstellærer Kathrine Amalie Samuelsen (1884–1970). Gift 1937 med sykegymnast Andrea (“Dea”) Marie Brøvig (31.10.1912–21.12.2000), datter av skipsreder Tharald Brøvig (1877–1938) og Cecilie Catharina Hoff (1879–1963).

Olav Selvaag tilhørte generasjonen av ingeniører som etablerte seg før den annen verdenskrig og som i tiårene etter krigen skapte noen av landets største entreprenørforretninger. I motsetning til de fleste entreprenører satset Selvaag på boligbygging, og på dette området har han kanskje mer enn noen annen enkeltperson satt sitt preg på utviklingen i Norge etter 1945.

Selvaag vokste opp på Lista, der faren var lege og politiker – ordfører, fylkesordfører og stortingsrepresentant for Venstre og initiativtaker til både det kommunale elektrisitetsverk og utbyggingen av Vest-Agder fylkes kraftforsyning. Moren var styreformann for den lokale husmorskolen, og sammen med mannen opprettet hun Lista Sanitetsforening og var selv dens formann i 35 år. I doktorboligen på Lista kom blant andre statsminister Gunnar Knudsen på besøk; dikterpresten Anders Hovden og statsminister Abraham Berge tilhørte også omgangskretsen.

Selvaag la tidlig for dagen en praktisk begavelse. Etter examen artium 1931 begynte han å studere ved Norges tekniske høgskole (NTH), der han tilhørte det første kullet av bygningsingeniører som fikk teoretisk utdannelse på bruken av armert betong. Etter endt utdannelse og et kort oppdrag som konsulent på et betongbygg i Moss ble Selvaag 1936 ansatt hos Ingeniør Fr. Ringnes, et lite entreprenørselskap i Oslo. Der kom hans evner raskt til syne. Bedriften ekspanderte, og Fredrik Ringnes overlot stadig mer av virksomheten til den unge Selvaag, som allerede 1938 fikk løfte om å bli medeier, noe han ble 1943.

Ved den tyske okkupasjonen av Norge 1940 tok Selvaag umiddelbart standpunkt og nektet enhver befatning med arbeid for tyskerne. Firmaet var blant et fåtall i bygg og anlegg som overhodet ikke utførte oppdrag for okkupasjonsmakten. Mot slutten av krigen gikk Fredrik Ringnes i dekning. Selvaag drev firmaet og ble samtidig våpensjef for Milorg avdeling D 13.

1945 skiftet firmaet navn til Ringnes & Selvaag, 1956 kjøpte Selvaag ut sin kompanjong, og entreprenørselskapet har siden 1957 båret navnet Selvaagbygg. 1982 delte Selvaag bedriften mellom sine tre barn. Sønnen Ole Gunnar Selvaag overtok fra 1985 som administerende direktør i entreprenørselskapet Selvaagbygg, som i dag er en del av det heleide konsernet Selvaag Gruppen.

Allerede i løpet av 1950-årene ble firmaet en av landets største boligprodusenter, en posisjon det siden har beholdt. Blant de største utbyggingene er Veitvet og Vestli i Oslo og Rykkinn i Bærum. Størst andel av boligbyggingen har firmaet hatt i Moss, der omtrent halvparten av befolkningen bor i boliger oppført av Selvaagbygg. Fra starten 1950 til Olav Selvaag trakk seg tilbake fra driften i slutten av 1980-årene, hadde firmaet bygd ca. 40 000 boliger.

Siden åpningen av Veitvetsenteret 1954 har Selvaag “signert” sine byggeprosjekter med skulpturer av anerkjente billedhuggere. Dette har gjort firmaet Selvaagbygg til den største innkjøper av norsk skulptur ved siden av staten. 1959 startet Selvaag landets første åpne musikkskole på Veitvet og drev skolen for egne midler til den ble overtatt av staten og Oslo kommune 1972. En del av skolen ble starten på Oslo kommunale musikkskole, mens andre deler ble lagt til Østlandets musikkonservatorium og Norges musikkhøyskole.

Byggevirksomhet, og boligbygging i særdeleshet, var inntil 1945 en bransje preget av håndverk og tradisjonelle byggemåter. Det enorme behovet for alle typer bygg og anlegg sammen med mangelen på materialer og arbeidskraft etter krigen gjorde det maktpåliggende å effektivisere byggevirksomheten. Byggemåtene var imidlertid både nedfelt i lover og forskrifter og forbundet med sterke interesser som motsatte seg modernisering. For å illustrere hvor mye det var å vinne for samfunnet ved en omlegging, tok Selvaag i bruk uortodokse metoder: August 1948 sendte han Stortinget et åpent brev som samtidig ble levert til 12 av landets største aviser. I brevet påstod han at det kunne bygges tre ganger så mange boliger med den samme innsats av materialer og arbeidskraft dersom byggemåten ble lagt om. Brevet førte til at han ble utfordret til å bevise sine påstander, noe han langt på vei gjorde, først med oppføringen av prøvehuset på Ekeberg og siden gjennom utbyggingen av boligfeltene Bestum og Veitvet i Oslo.

Ekeberghuset, som ble reist i løpet av tolv uker høsten 1948, var på mange måter det første moderne norske trehus, bygd etter prinsipper som dominerer norsk boligbygging i dag: skjelettkonstruksjon i lett bindingsverk, isolasjon utført med diffusjonssperre og høyverdige isolasjonsmaterialer, dimensjoner beregnet ut fra funksjon. Rekkevidden av dette ble ikke forstått i 1949. Huset, som nå er fredet, ble karakterisert som provisorisk. Kritikerne mente dessuten det var lett å få ned prisen og byggetiden på ett hus; utfordringen var å bygge mange.

Fra Selvaags side var prøvehuset en prototyp. Hans strategi for modernisering av boligbyggingen var seriebygging, på stedet, av standardiserte hustyper og leiligheter. Det innebar, i motsetning til ferdighus og andre typer industrialisering, at hele byggeprosessen – fra utformingen av hustyper til planlegging, organisering og gjennomføring av selve byggingen – måtte være underlagt en entreprenør i form av en totalentreprise, på samme måte som når en fabrikk masseproduserer biler. Politisk kolliderte dette med synet på bolig som et sosialt gode og med synet på effektivisering av boligbyggingen som et spørsmål om å legge til rette for stordrift gjennom stat, kommune og boligbyggelag. Faglig kolliderte det med arkitektenes interesser knyttet til utforming og prosjektering og med håndverkernes og bygningsarbeidernes interesser knyttet til kontrollen med utføringen av arbeidsprosessene.

I flere tiår etter den annen verdenskrig var Selvaag en av de mest omtalte og omstridte personer i norsk offentlighet. Boligpolitikken ble fra 1950 gradvis dreid mot seriebygging og totalentreprise, slik Selvaag gikk inn for. Men han fortsatte å utvikle hustyper og løsninger for seriebygging som provoserte. Han var den første til å kombinere bærende konstruksjon av betong med fasader i lett bindingsverk i sine småhusblokker på Bestum og Veitvet. Hans altanganghus med den åpne vindeltrappen, som siden er blitt firmaets logo, ble 1955 forbudt av bygningsrådet i Oslo. Senere var det hans frittliggende terrasseblokker som provoserte.

Selvaags pionerinnsats og samfunnsengasjement begrenset seg ikke til boligbygging. Allerede 1950 viste han hvordan seriebygging av småhus kunne anvendes for å effektivisere og senke kostnadene ved bygging av skoler, gamlehjem og sykehus etter paviljongprinsippet. Han lanserte en rekke radikale forslag til byutvikling og samferdselsprosjekter, blant annet en “senketunnel” (vannlinjen) under fjorden fra Filipstad til Lodalen, som han tilbød seg å bygge og drive ved bompengefinansiering i 20 år. Han lanserte også forslag om skattesystem, trygder og pensjonering. Forslagene var ofte enkle og radikale, men vant sjelden frem.

Posisjonen Selvaag fikk i norsk offentlighet, førte til at mange ønsket å rekruttere ham politisk eller henvendte seg til ham for å få satt saker på dagsorden. Blant de saker han engasjerte seg i, var ensliges rett til bolig og utbyggingen av telefonnettet. 1963 ble han bedt om å ta posten som industriminister i John Lyngs regjering, men takket nei. Han ønsket å stå fritt til å kunne si sin mening i enhver sammenheng. Selvaag deltok likevel i flere statlige utvalg, bl.a. i Statens boligkomité (1962–63) og i Forenklingsutvalget (1975–76), som la frem forslag til forenklinger i byggesaksbehandlingen, og som formann i det statlige utvalg for veiledende kostnadsrammer for sykehusbygg (Selvaagutvalget) 1973.

Olav Selvaag hadde et lyst sinn. Kriteriet på en god arbeidsdag for ham og hans medarbeidere var at de hadde ledd godt minst to ganger. Han var en utpreget individualist, men var også opptatt av å gi andre de samme goder og friheter som han ønsket for seg selv. Han stod i en sosialliberal tradisjon som la vekt på at den enkelte fikk brukt sine evner, samtidig som samfunnet måtte ta best mulig vare på de svakest stilte.

Som en rød tråd gjennom hele Selvaags virke løper ønsket om at samfunnet skulle få mest mulig ut av sine ressurser til størst mulig nytte og glede for alle, ikke minst for de dårligst stilte. I denne sammenheng var han opptatt av at politikk, lover og regler måtte spille med, og ikke mot, individets naturlige trang og interesser. I en tid dominert av kollektivistiske verdier gjorde det ham i manges øyne til en utpreget liberalist. Han ble oppfattet som en borgerlig strateg, og det politiske kom ofte i veien for det praktiske og fornuftige i hans mange ideer. 1975 uttalte den tidligere Oslo-ordføreren Brynjulf Bull at om det var én ting han angret, var det Arbeiderpartiets behandling av Selvaag.

Olav Selvaag mottok en rekke utmerkelser. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1958 og til kommandør 1983, og han var innehaver av Deltagermedaljen. Han mottok Sam Eydes ærespris fra Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) 1969, Oslo bys St. Hallvard-medalje 1986 og NIFs utmerkelse for utvikling av det teknologiske miljø 1992. Olav Selvaags minnepris på 400 000 kroner ble innstiftet 2002 og deles ut årlig “for nyskapende og alternativ virksomhet til beste for det norske samfunnet” på Selvaags fødselsdag 17. desember.

  • Bygg rasjonelt, 1951
  • Frihet, i Stud. 1931, 1956
  • Industrilokalisering, distriktsutbygging og pressområder, i Samtiden nr. 4/1970
  • 15000 boliger, 1971
  • Forslag til veiledende kostnadsrammer for sykehusbygg (Selvaagutvalgets innstilling), NOU 1973:32, 1973
  • La Oslo få en chanse til renessanse!, foredrag holdt i Polyteknisk Forening 13. oktober 1982, 1982
  • Oslo som drømmested, 1985
  • Veitvetbyens tilblivelse og Tankene bak Vestlis og Stovnersenterets tilblivelse, i Groruddalen Historielags årbok 1992
  • HEH, flere utg.
  • R. Borge-Aaserud: Bo eller ikke bo? Selvaaghuset. Et tverrsnitt av Olav Selvaags innsats for boligsaken, 1949
  • C. Oftedal: Ni venner i profil, 1952
  • Stud. 1931, 1956
  • O. Hasselknippe: Olav Selvaag – mannen med ideene, 1982
  • K. Varvin: “Av en norsk foregangsmanns dagbok”, i Kulturelt Perspektiv nr. 2/1993
  • J. Skeie: Bolig for folk flest. Selvaagbygg 1920–1998, 1998