Forfatter. Foreldre: Bonde Simon Larsson Nygard (1842–1930) og Brita Andersdotter Florvåg (1844–94). Gift 31.12.1912 med Rakel Mathilde Tvedt (10.1.1889–13.11.1979), datter av bonde Sjur Hanssen Tvedt (f. 1849) og Bertha Karin Monsdotter (f. 1853).

Olav Nygard var en av mellomkrigstidens fremste norske lyrikere. I sin levetid oppnådde han bare begrenset kunstnerisk anerkjennelse og ingen økonomisk suksess. Men poetisk satte han dype spor etter seg, og hans beste dikt hører til det ypperste vår litteratur eier.

Nygard vokste opp på gården Krossen som nest yngst av 10 søsken. Hans skolegang var folkeskole, først og fremst omgangsskole. 1903–05 gikk han på Nordhordlands amtsskole og deretter på Møre Folkehøgskule i Ørsta. Året etter gikk han i snekkerlære og avtjente militærtjeneste, før han 1907–08 hadde et nytt opphold ved folkehøgskolen i Ørsta, der han møtte Anton Aure og Anders Underdal. 1909–10 bodde han i Kristiania og i Asker hos Hulda og Arne Garborg. Han levde i denne perioden av dagsarbeid og av å skrive for landsmålsavisene. 1910–11 turnerte han med Hulda Garborg og Det Norske Spellaget.

Nygard livnærte seg som snekker, verftsarbeider, bryggeriarbeider og bonde. Flere ganger skiftet han bosted for å forsørge seg og familien, og han eide og drev småbruk i Eksingedalen 1915–16, på Lindås 1916–18, på Horvei 1918–22 og på Ulsrud i Østre Aker (hvor en vei er oppkalt etter ham) 1922–24. Etter lengre tids sykeleie døde han av tuberkulose.

I dag tilhører Nygard den sentrale norske lyrikkanon. Han gav ut fire diktsamlinger, Flodmaal (1913), Runemaal (1914), Kvæde (1915) og Ved vebande (1923). Han oversatte også et utvalg dikt av Robert Burns. Debutboken kom ut på Olaf Norlis Forlag, mens de to neste bøkene ble utgitt av Gula Tidend i Bergen. Flodmaal fikk enkelte gode anmeldelser da den kom ut, mens Runemaal og Kvæde ikke ble lagt merke til av mange. Først med sin siste bok fikk Nygard oppmerksomhet ut over en mindre krets. I et takkebrev til forfatteren karakteriserer Arne Garborg boken slik: “Det er eit herlegt lite arbeid; høyrer til det beste og er, trur eg, det finaste, me hev av lyrikk på norsk.”

I sine dikt beskjeftiger Nygard seg med de største temaer, og han står klart innenfor en romantisk diktertradisjon. Han blir ikke uten grunn kalt en dødens dikter: Hans bøker, særlig Ved vebande (“ved det hellige”) og det etterlatte manuskriptet Nokre dikt, inneholder tradisjonelle døds- og vanitasdikt, men også svært originale bearbeidelser av disse temaene. I kontrast til dødstematikken står et sterkt fokus på fruktbarhet, skapelse og de livgivende impulser. Disse to sidene inngår ofte i en poetisk fruktbar dynamikk, for eksempel i hans kanskje mest kjente dikt, No reiser kvelden seg.

Olav Nygards forfatterskap faller i to deler. De tre første bøkene inneholder en rekke folkeviseinspirerte og ofte naturmystiske dikt, svært mange av dem innenfor en romantisk og idealistisk verdensanskuelse. Dikterens ansvar er et sentralt motiv i det tidlige forfatterskapet, og dette blir tematisert både sosialt og eksistensielt. Et typisk eksempel på dette er diktet Eg vart vald til svarberg, fra Runemaal. Den siste diktsamlingen kom ut etter en åtteårig pause i forfatterskapet. I denne boken kommer det inn både tvil og avklaring i forhold til idealismen, og Nygard beveger seg henimot en posisjon hinsides romantikken. Synet på dikterrollen gjennomgår store endringer og blir gjenstand for en omfattende og poetisk avansert utspørring av forholdet mellom dikter og dikt. Denne posisjonen har vært karakterisert som “metaromantikk”. I siste del av forfatterskapet når Nygard også sitt mesterskap i turneringen av de klassiske versformene. Samtlige av Nygards dikt er skrevet i tradisjonelle strofeformer, og særlig sentral i forfatterskapet er ottave rime-strofen, som totalt dominerer de siste delene av hans lyriske produksjon.

Nygards dikt er ofte blitt oppfattet som språklig vanskelige. Dette beror både på at han i store deler av forfatterskapet benyttet seg av gamle, “ukurante” ord, og på den utstrakte bruken av sammensatte ord og voldsomme språkbilder. Denne tendensen til vanskeliggjøring har vært betraktet som hans største svakhet som lyriker, men også som et mulig modernistisk trekk ved forfatterskapet.

Olav Nygard var en enestående dikter. Hans lyrikk er selvsagt i slekt med periodens øvrige litteratur, men den er tidvis også så egenartet at det er vanskelig å finne paralleller. Det er naturligvis umulig å avgjøre om Claes Gill hadde rett i at Nygard “ville hatt rang som en av verdenslitteraturens store lyrikere” dersom han hadde skrevet på et verdensspråk. Diktene hans er uansett blant de største, mest billedrike og klangsterke i vår litteratur.

  • Flodmaal, 1913
  • Runemaal, 1914
  • Kvæde, 1915
  • Ved vebande, 1923
  • Se også bibliografi i Vassenden 2002 (se nedenfor, avsnittet Kilder)

    Ikke-publisert materiale

  • Ca. 80 brev fra Olav Nygard i Håndskriftsamlingen, NBO
  • C. Clausen (red.): Døyande Gallar. Bodstikka til Nygardsvener, 1929–1935
  • Runor rita minnet Olav Nygards, utg. av Nygardsringen, Bergen 1931
  • J. A. Dale: Olav Nygard, 1957
  • T. Greiff: Olav Nygard. Dikter og mystiker, 1959
  • E. Vassenden: Skapelsens problem. Lesninger i Olav Nygards lyrikk, dr.avh. UiB, Bergen 2002
  • Maleri (halvfigur) av Magnus Hardeland, u.å.; p.e., gjengitt i farger på omslaget til Dikt i samling, 1984