Fagforeningsmann og politiker. Foreldre: Skipsfører Sven Andreas Hindahl (1846–1900) og Bojine Olsen (1849–1933). Gift 10.10.1914 med Gudrun Aarsteinsen (29.5.1891–1973), datter av skipstømmermann Ole Aarsteinsen (1858–1946) og Juliane Bore (1865–1917).

I Olav Hindahls periode som LO-formann (1934–39) gjennomgikk Landsorganisasjonen en kursendring, der Hovedavtalen av 1935 hadde en sentral plass. Hindahl var statsråd i Nygaardsvolds regjering under den annen verdenskrig og direktør for Arbeidstilsynet 1946–62.

Hindahl vokste opp i Stavanger. Han ble utlært trykker og stereotypør 1911 og arbeidet i høyreavisen Vestlandet, senere i Stavangeren. Han var formann i Stavanger Stereotypørklubb 1916, sekretær i Stavanger typografiske Forening 1916–17, og foreningens formann 1919–21. 1924–25 var han formann i Stavanger og Omegns faglige Distriktsorganisasjon. Hindahl var medlem av Stavanger bystyre og skolestyre for Arbeiderpartiet 1923–25. Han hadde også kulturelle interesser og var medlem av Typografkoret i Stavanger.

Blant typografene var Hindahl kjent som en av de fremste tilhengerne av industriforbund, dvs. et fagforbund for hele den grafiske bransjen. For ham stod ikke den enkelte yrkesgruppes særinteresser i sentrum, men hva som gagnet hele arbeiderklassen. Det samme lå til grunn da han, i strid med Arbeiderpartiets offisielle politikk, markerte seg som tilhenger av LOs medlemskap i den såkalte Amsterdam-Internasjonalen.

Tanken om et felles grafisk forbund var lite populær blant de fagstolte typografene, og det stod derfor strid om Hindahl da han 1925 ble valgt til sekretær i Norsk Centralforening for Boktrykkere. 1928 ble han valgt til forbundsformann. Også nå var det diskusjon omkring valget, selv om få trakk i tvil hans utvilsomme faglige dyktighet og organisatoriske evner.

1934 ble Hindahl valgt til LO-formann, heller ikke denne gang uten motkandidat. LO var inne i en omstillingsprosess, og den forrige LO-lederen var blitt vraket fordi han hadde gått for langt i sine samarbeidsbestrebelser med arbeidsgiverne. Skillet gikk mellom dem som ønsket den høyt profilerte Martin Tranmæl som ny formann, og dem som støttet Hindahl, som var Tranmæls egen kandidat. Hindahl vant til slutt med knapt flertall.

Delegatene innså nok at ingen av kandidatene representerte noe radikalt brudd med den politikken de tidligere hadde avvist. Kanskje nettopp fordi Hindahl ikke markerte seg personlig, maktet han å gjennomføre tilnærmingen til arbeidsgiverne uten store interne konflikter. Det viktigste resultatet av denne politikken var Hovedavtalen av 1935. Samtidig bidrog hensynet til Nygaardsvolds Arbeiderparti-regjering til moderasjon i fagbevegelsen. Arenaen for de store kampene og sosiale fremskrittene var flyttet fra det faglige til det politiske området.

Bakgrunnen for omleggingen av LOs linje var den økonomiske krisen og erkjennelsen av at arbeiderbevegelsen ikke var tjent med hyppige arbeidskonflikter. I stedet hevdet Hindahl at lønnsomheten i bedriftene måtte styrkes for at levekårene skulle kunne bedres og regjeringen få arbeidsro. Ifølge Hindahl var denne endringen så vellykket at mens krisen i en rekke land hadde ført til sammenbrudd, førte den i Norge til arbeiderbevegelsens store gjennombrudd.

Endringen begunstiget ikke minst grupper som tidligere hadde stått utenfor fagbevegelsen. I løpet av 1930-årene ble LO en helt annen organisasjon enn den hadde vært tidligere. Dette skyldtes ikke minst tilveksten fra helt nye yrkesgrupper som funksjonærer, fiskere og skog- og landarbeidere. Dessuten fikk fagbevegelsen nå fotfeste over hele landet. I Hindahls formannsperiode mer enn fordoblet LO sitt medlemstall og ble en virkelig landsorganisasjon.

Hindahl ble utnevnt til arbeidsminister i Nygaardsvolds regjering 1939, og han fulgte med da kongen og regjeringen flyktet til London sommeren 1940. Han fortsatte som statsråd under hele krigen, og fra 1942 var han i tillegg handelsminister. I begge stillingene satte han få spor etter seg. Som kongressvalgt LO-formann skulle han automatisk ha gjeninntatt dette vervet da regjeringen ble oppløst etter hjemkomsten 1945. Det skjedde imidlertid ikke, noe Hindahl selv var svært bitter over. Han hadde stått utenfor arbeidet i fagbevegelsen i seks år, og Konrad Nordahl, som hadde fungert som LO-leder siden 1939, ønsket å fortsette i vervet. 1946 ble Hindahl ansatt som direktør i Statens Arbeidstilsyn. Der gjorde han en betydelig innsats og ble kjent og respektert som en dynamisk leder.

Olav Hindahl har etterlatt seg få personlige spor. Vi vet lite om ham som person, og få saker er i ettertid blitt knyttet til hans navn. Han var ingen fargerik tillitsmann som vakte begeistring. På den annen side var han heller ikke steil og egenrådig. Hindahl var først og fremst en dyktig og lojal organisasjonsmann. Dessuten hadde han betydelige administrative talenter og sans for overblikk og system.

  • Organisasjonene og deres utvikling, i F. Dahl m.fl.: Arbeidsfredens problemer, Norsk rikskringkastings serieforedrag 11, 1936
  • Fagorganisasjonens samfundsmessige stilling, i Det Tyvende aarhundrede 1938, s. 123–128
  • Biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • HEH 1959
  • P. Maurseth: biografi i T. Bergh m.fl. (red.): Arbeiderhistorie, 1989
  • diverse omtale i aviser
  • Norsk Centralforening for Boktrykkere, diverse protokoller
  • LO, diverse protokoller