Ingeniør. Foreldre: Skolestyrer, senere professor Kristofer Marius Hægstad (1850–1927) og Pernele Larsdatter Midgaard (1852–1935). Gift 12.4.1910 med Emilie Karoline (“Mimi”) Gulliksen (24.10.1882–1955), datter av seilmaker Emil Gulliksen og Klara Hagemann. Bror til Leiv Heggstad (1879–1954).

Olav Heggstad hørte til den første generasjon professorer som kom til Norges tekniske høgskole (NTH) kort tid etter starten 1910. Som professor i “vandbygning” ved NTH dannet han sammen med Gudmund Sundby i maskinavdelingen og krefter fra elektroteknisk avdeling en faglig kjerne som fikk vital betydning i oppbyggingen av kompetanse innen den vannkraft- og elektrisitetsutbygging som tok til i Norge i begynnelsen av 1900-tallet.

Heggstad ble 1896 uteksaminert som ingeniør fra Trondhjems tekniske Læreanstalt. Etter et par års ansettelse ved Statens Kanalvæsen og ved Holmenkolbanen drog han til den tekniske høyskolen i Dresden for å videreutdanne seg innen vannkraftutbygging og elektroteknikk. Dette var før de store spesialiseringers tid. Etter å ha fått mer praktisk erfaring ved Siemens & Halske i Tyskland reiste han tilbake til Norge for å delta i utbyggingen av Kykkelsrud kraftanlegg. Etter ytterligere praksis i Storbritannia ble han ansatt i Norsk Hydro i den første fase av utbyggingen av de kraftanlegg som skulle skaffe energi til Norsk Hydros fabrikkanlegg på Rjukan.

Heggstad var 30 år gammel da han ble satt til å lede dam- og tunnelarbeidene i forbindelse med kraftstasjonen Vemork. Senere ledet han tilsvarende arbeider for kraftstasjonen Såheim, som var den neste viktige brikke i energiforsyningen av Norsk Hydros produksjonsanlegg på Rjukan. Heggstad var i denne perioden en del av den unge stab av ingeniører som Sam Eyde var avhengig av for å få utviklet og bygd opp Norsk Hydro. Det ble i denne tiden utført en teknisk nybrottsinnsats som ettertiden neppe har vurdert høyt nok.

Den største del av sitt liv brukte Heggstad som lærer i faget vassbygging ved NTH. I dette faget fikk de kommende sivilingeniører, som i mellom- og etterkrigstiden ble aktive vannkraftutbyggere, sitt praktiske og teoretiske fundament. Samtidig var han aktiv utenfor NTH. 1919 ble han oppnevnt som medlem av Elektrisitetskommisjonen, som 1923 la frem en plan for landets elektrisitetsforsyning. 1920–26 var han medlem av en komité som behandlet mulighetene for energitransport fra Norge til Danmark, noe som først ble realisert i 1970-årene, og da i form av både eksport og import. Heggstad drev også et rådgivende ingeniørfirma med omfattende virksomhet.

Heggstad fikk også bygd et vassdragslaboratorium som ble et sentralt instrument for å dimensjonere de mange vassdragsreguleringer. Dette var i funksjon til etter den annen verdenskrig, da det ble avløst av det som etter hvert er blitt SINTEF-avdelingen Hydrologi og vassdrag. Heggstads tillit innen høyskolen og hans organisatoriske talent kom også til syne da han satt som rektor ved NTH 1929–33.

Etter at professor Fredrik Vogt gikk av som NTHs rektor høsten 1941 i protest mot at departementet blandet seg opp i opptaket av studenter, lot Heggstad seg januar 1942 utnevne til rektor etter den tids førerprinsipp. Mange av de ansatte nektet å medvirke til nyordningen, og resultatet ble at Heggstad nærmest alene måtte påta seg administrasjonen av NTH i krigstiden. Dette var neppe noen lykkelig tid for Heggstad. Han trakk seg øyeblikkelig tilbake etter krigens slutt, søkte om avskjed og fikk avskjed i nåde 1. september 1945.

  • Vassbygg. I, Trondheim 1924–27
  • Vassbygning, Trondheim 1926–30
  • Vassbygging, Trondheim 1926–45

    Trykte kilder

  • G. Brochmann: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • HEH 1938
  • O. Devik: N.T.H. femti år. Norges tekniske høgskoles virksomhet 1910–1960, 1960
  • T. J. Hanisch, E. Lange: Vitenskap for industrien. NTH – en høyskole i utvikling gjennom 75 år, 1985

    Utrykte kilder

  • NTNUs arkiv