Botaniker og politiker. Foreldre: Bonde Gunnar Gjærevoll (1879–1965) og Kristine Haugen (1891–1963). Gift 23.12.1944 i Stockholm med Astri Skaar (16.8.1912–9.4.1989), datter av forretningsmann Eilif Skaar (1886–1956) og Marie Schröder (1890–1969).

Olav Gjærevoll var en sentral skikkelse i norsk politikk og samfunnsliv i flere tiår etter den annen verdenskrig. Han var professor i botanikk ved Universitetet i Trondheim. Hans faglige autoritet og politiske engasjement gjorde ham til en banebryter for et aktivt og planmessig natur- og miljøvern i Norge. Hans store evne til å popularisere det vitenskapelige stoffet gjorde at han nådde langt ut med sitt budskap. 1972 ble han Norges – og verdens – første miljøvernminister.

Gjærevoll vokste opp på et småbruk som faren hans overtok etter mange år som gruve- og anleggsarbeider. Både hans sosiale bakgrunn og den nære kontakten med naturen fikk avgjørende betydning for hans livsbane. Alt i tenårene kom han aktivt med i arbeiderbevegelsen gjennom AUF. Samtidig lå barndomshjemmet ved foten av det ruvende Tronfjellet, som stadig lokket unggutten til topps. Det var på disse turene han ble bergtatt av fjellets storhet og botaniske rikdom.

Det var ofte karrige kår på det vesle småbruket i “de harde trettiåra”. Likevel greide unge Gjærevoll å spinke og spare seg gjennom sine fire år på landsgymnaset i Orkdal, der han tok examen artium på reallinjen 1937 – med “særdeles” i hovedkarakter. Etter to år som lærer reiste han til Oslo for å studere realfag ved universitetet, og her havnet han snart i lederstolen i Sosialistisk Studentlag. Så kom krigen, og han ble en av de aktive i motstandskampen. Men 1941 ble han etterlyst av statspolitiet, og han måtte rømme til Sverige med Gestapo i hælene.

Det var på østsiden av Kjølen Gjærevoll startet sin vitenskapelige karriere. Han havnet i det botaniske miljøet ved universitetet i Uppsala. Her begynte han å arbeide med sin hovedoppgave om plantelivet i visse deler av den nord-svenske fjellverdenen. Da han kom hjem igjen, tok han sin hovedfagseksamen i Oslo 1946. Siden utvidet han sitt geografiske forskningsområde til å omfatte hele den skandinaviske høyfjellsregionen. 1956 kom hans store doktoravhandling, der han analyserte snøleie-vegetasjonen i hele fjellkjeden fra Voss i sør til Varangerhalvøya i nord. Avhandlingen ble et internasjonalt referanseverk for skandinavisk fjellflora.

1947 ble Gjærevoll avdelingsbestyrer ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, der han i mer og mindre grad hadde sin arbeidsplass i nesten 50 år. Han var professor i botanikk fra 1958 til han gikk av med pensjon 1986.

Gjærevolls skriftlige produksjon er imponerende. Han skrev over 150 ulike avhandlinger og populærvitenskapelige artikler om botanikk. Hans faglige nysgjerrighet og forskertrang førte ham ellers ut på lange streiftog langs plantelivets yttergrenser mot nord. Han gjennomførte fire vitenskapelige ekspedisjoner til Alaska, og han tok en lang vandring langs brekantene på Grønland. Også det gav mye spennende stoff til bøker og artikler. Gjærevoll var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1951 og Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1958.

Olav Gjærevolls sterke sosiale engasjement gjorde at han stadig havnet i sentrale politiske posisjoner. Han var ordfører i Trondheim i 7 år – og medlem av bystyret i et kvart hundreår. Han møtte på Stortinget fra 1965 til 1969 og satt på tre forskjellige ministerposter ved Kongens bord: sosialminister 1963–65, pris- og lønnsminister 1971–72 og miljøvernminister 1972. Som sosialminister i Einar Gerhardsens regjering la han til rette det politiske grunnlaget for folketrygden, som ble den største reformen i vår sosialpolitiske historie. Det endelige vedtaket kom i Stortinget etter hans avgang som statsråd.

Men det var i første rekke som natur- og miljøvernpolitiker Gjærevoll skrev sitt navn inn i vår etterkrigshistorie. I tre tiår var han det faglige midtpunktet og den politiske drivkraften i Statens miljøvernråd. Han ledet flere offentlige komiteer som trakk opp retningslinjer, lovregler og planer for et allsidig vern av det rike mangfoldet i norsk natur. Det dreide seg om etablering av naturreservater, nasjonalparker, våtmarksområder og om vern av vassdrag, for å nevne noe av det viktigste. Da Bratteli-regjeringen 1972 bestemte seg for å opprette et eget miljøverndepartement, var det naturlig at Olav Gjærevoll ble arkitekten bak det unike prosjektet. Slik personifiserte han langt på vei en helt ny dimensjon i norsk etterkrigspolitikk.

Olav Gjærevolls evne til å skrive og snakke populært og folkelig også om vitenskapelige emner, gjorde ham til en dyktig folkeopplyser. Hans store fortellerglede virket ellers medrivende. Hans snakkesalighet ble aldri påtrengende og doserende, og han krydret alltid sine forelesninger, foredrag og kåserier med overraskende assosiasjoner og treffende metaforer. Dessuten var han en fremragende naturfotograf, som kunne flette både malende og talende lysbilder inn i sin muntlige beretning. Alt dette gjorde Olav Gjærevoll til en god pedagog og en dyktig politiker.

  • Ca. 150 vitenskapelige og populærvitenskapelige avhandlinger i botanikk, vesentlig plantesosiologi, plantegeografi og systematikk
  • The plant communities of the Scandinavian alpine snow-beds, dr.avh., 1956
  • Botanical investigations in Central Alaska, 3 bd., 1958–63
  • Plantegeografi, 1973
  • Norges planteliv, 1984
  • Villmarkseventyret Alaska, 1990
  • Atlas of Norwegian mountain plants, 1990
  • Mine memoarer, red. I. Gjærevoll, 1998
  • O. Gjærevoll: Mine memoarer(se ovenfor)
  • HEH 1984
  • Stud. 1937, 1962
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • artikler og portretter i Arbeiderbevegelsens arkiv
  • samtaler med Inger og Kjell Gjærevoll (den biografertes datter og sønn)