Forfatter, dramaturg og iscenesetter. Foreldre: Lærer Ole Hanssen (1870–1953) og Mari Dahlen (1865–1941). Gift 1926 med tannlege Anna Marie Sorteberg (6.8.1897–10.5.1968), datter av gårdbruker Elling Sorteberg (1856–1932) og Olga Støvind (1869–1939).

“Bokmål er som vadmel, nynorsk er granitt som vi må meisle og arbeide med.” Slik uttrykte Olav Dalgard seg, målmannen som snakket – og, ifølge ham selv, også skrev – lettest på bokmål. Nynorsken ble derfor en utfordring. Men uansett målføre, Olav Dalgard var en landskjent drivkraft i norsk kulturliv frem til sin død 1980.

Dalgard var født i Folldal, men vokste opp i Oppdal, dit familien flyttet da gutten var tre år gammel. 1916 kom han til Voss, som dette året startet det første fireårige landsgymnaset i landet, med nynorsk som hovedmål. Skjellsettende var møtet med teateret på Voss, både de profesjonelle teaterturneene som spilte i Ungdomshallen og lokalt amatørteater der han selv var med. “Lite ante eg at dette skulle bli innsteget i ei verd som seinare kom til å oppta ein vesentleg del av mitt liv og mi gjerning,” skrev Dalgard senere i selvbiografien Samtid.

Etter examen artium 1920 begynte han å studere ved universitetet i Kristiania. Først var han innom jussen, men gikk over til humaniora og tok magistergraden i litteratur og kunsthistorie 1929. Som student ble han medlem i Sosialistisk studentforening, engasjerte seg i Mot Dag, ble formann i Studentmållaget og tok ganske snart til å skrive kritikker i dagspressen om dagens litteratur. Deretter tilbrakte han noen år i hjembygda, der hans kone drev tannlegepraksis. Et tilbud om journalistjobb i målbladet Den 17de Mai førte ham tilbake til Østlandet, og fast bopel ble fra da av Bærum.

I Den 17de Mai, der han var ansatt ett år, utvidet han kritikeroppgaven til også å gjelde teateranmeldelser. Senere ble han fast litteraturanmelder i Dagbladet, etter krigen i Arbeiderbladet, og fikk ord på seg for å være en både dyktig og samvittighetsfull kritiker. 1953–55 var han formann i Norsk litteraturkritikerlag. Han så det som sin oppgave å bidra til å høyne nivået blant kritikerne og donerte på sine eldre dager 100 000 kr til et fond med formål å utdele priser til norske kritikere. 1964–70 var han medlem av Den norske forfatterforenings litterære råd.

1931 tilbød Det Norske Teatret i Oslo ham stillingen som litterær konsulent (dramaturg) og oversetter, en stilling han takket ja til og skjøttet i 48 år. Her fikk Dalgard også prøvd seg som instruktør, og fremst blant hans regioppgaver står nok iscenesettelsen av Tore Ørjasæters Christophoros (urpremiere 1948).

Avgjørende betydning for Dalgards kultur- og kunstpolitiske utvikling var den internasjonale amatørteaterkongressen i Moskva 1933. Det kommunistiske ungdomslaget i Oslo reiste bort med en leikarring, og Olav Dalgard fulgte med som spelemann, iført Alfred Maurstads kostyme fra Eldegards Fossegrimen. Spesielt møtet med nye og avantgardistiske teaterformer og konfrontasjonen med kommunismen fikk stor påvirkning på Dalgards senere kulturkamp. Også møtet med Nordahl Grieg i Moskva ble en inspirasjon. Inntrykkene fra festivalen ble først utgitt i to artikler i tidsskriftet Det 20. århundre, senere samlet i boken Sosialt teater.

Som følge av Moskva-turen, gikk Dalgard – som nå meldte seg inn i Arbeiderpartiet – aktivt inn i partiets opplysningspolitikk, og han fikk satt i gang teatergruppen Rødt Lys. Flere lag fulgte etter, og aktiviteten strakte seg etter hvert over hele landet. Teatergruppene var propagandistiske, og et viktig estetisk element innen denne teaterformen var talekoret, som fikk betegnelsen “tramgjeng” (inspirert av den russiske samskipnaden T.R.A.M.). Med Oslos bys teaterstipend gikk turen to år senere nok en gang til Sovjetunionen, der filmstudier inngikk i programmet.

Det skulle da også bli innen filmen Dalgard i mellomkrigstiden kom til å markere seg sterkest når det gjaldt sosial kulturpolitikk. Etter noen forsøk med stumfilm kom 1935 hans første talefilm, Samhold må til, som henter sitt stoff fra rallarlivet. Også her benyttes talekoret som et viktig element i den propagandistiske formidlingen. Flere filmer fulgte snart etter, bl.a. på oppdrag av LO. Vi bygger landet og By og land, hand i hand var agitasjonsfilmer mot arbeidsløsheten, Det drønner gjennom dalen skildrer arbeidskonflikt mellom skogsarbeidere og skogeiere, Lenkene brytes er et familiedrama med samfunnsmoralsk orientering, og Gryr i Norden henter sitt tema fra fyrstikkarbeiderstreiken 1889. Etter krigen kom ytterligere to filmer, den ene et krigsdrama.

1935 var Dalgard med på å starte Sosialistisk Kulturfront (fra 1938 Sosialistisk Kulturlag). Organisasjonen kan på mange måter sees som en videreføring av Mot Dag, men med hovedvekt på det kulturelle planet. Kunsten skulle nyttes som åndsvåpen. Organ for organisasjonen var tidsskriftet Kamp og Kultur, og Dalgard var medredaktør. Men etter hvert viste Arbeiderpartiet tiltaket en kald skulder: kunsten (tramgjengene og filmene unntatt) ble oppfattet som tilhørende overklassen og hadde derfor lite med arbeiderklassen å gjøre, en holdning Dalgard i alle år forsøkte å bekjempe.

I krigsårene 1942–45 satt Olav Dalgard i tysk fangenskap, først på Grini, senere i Sachsenhausen. Opplevelsene fra denne tiden skildret han i diktsamlingen Gjennom mørkret.

Konsulentvirksomheten ved Det Norske Teatret fortsatte etter krigen, og 1948 fikk Dalgard utgitt den første omfattende teaterhistorien på norsk, Teatret frå Aiskylos til Ibsen. 1955 kom Teatret i det 20. hundreåret. Da Statens Teaterskole ble opprettet 1953, ble Dalgard engasjert som foreleser i teaterhistorie og dramaturgi, og han var blant de første foreleserne ved Institutt for teatervitenskap ved Universitetet i Oslo (åpningsforelesningen er trykt i Syn og Segn 1959).

Dalgards interesse for film holdt seg, og 1950 fikk han stipend for å studere filmdramaturgi i utlandet. Resultatet ble det første norske filmteoretiske arbeid, Filmskuespillet, samtidig som han var delaktig i opprettelsen av Norsk Filminstitutt. Han var også medlem av Statens Filmråd.

Forankringen i bygdekulturen og den folkelige kunsten var et grunnelement i Dalgards kulturelle engasjement, og som styremedlem og formann i Norsk Bygdekunstlag (1952–58) gikk han inn for å heve – eller gjeninnføre – respekten for den norske folkekunsten, ikke minst hos utøverne selv. Det må være rett å hevde at det er her kjernen i Dalgards kulturpolitikk lå: Kunsten og kulturen skulle ut til folket, samtidig som folket selv skulle kunne utøve sin kunst. Men også den folkelige kunsten trenger skolering.

I intervjuer i forbindelse med feiringen av hans 80-årsdag 1978 innrømmet Dalgard: “Dette med kultur for folket er nok ikke blitt det jeg trodde og håpet.” For en som hadde trodd på arbeiderklassen som det nye kulturbærende element i samfunnet, ble grasrotas lunkne holdning til kulturen et “vonbrot”. Folketeatrets nedleggelse var i så måte et nederlag. Men intervjuene avslører også at Dalgard var aktiv til det siste, ikke minst innen AOF, og at han begynte å se på situasjonen med optimisme. 1978 mottok han Norsk Kulturråds ærespris.

Olav Dalgard døde 1. juledag 1980, og den borgerlige bisettelsen fant sted 2. januar 1981 i et fullsatt Haslum krematorium (Dalgard var humanetiker, og hadde vært president i Human-Etisk Forbund 1965–77). Minneord om Dalgard ble formidlet i dagspressen over hele landet.

    Bøker

  • Den nye landsmålslyrikken i utval, 1926
  • Nynorsk boklista. Tridje bandet. 1921–1925 (sm.m. A. Aure), 1926
  • Sosialt teater. Eit utsyn med ei kort rettleiing for amatørar, 1933
  • Gjennom mørkret. Dikt frå fangelægret, 1945
  • Teatret frå Aiskylos til Ibsen, 1948
  • Filmskuespillet. Historikk, teori, analyser, 1951
  • Det Norske Teatret 1913–1953, Norske folkeskrifter 91, 1953
  • Teatret i det 20. hundreåret, 1955
  • Lars Tvinde, 1966
  • Inge Krokann. Liv og dikting, 1970
  • Europeisk drama frå antikken til realismen, 1972
  • Samtid (selvbiografi), 2 bd. (bd. 1 Politikk, kunstliv og kulturkamp i mellomkrigstida, 1973, bd. 2 Krig og etterkrigsproblem, 1978)
  • red. Olav Duun. Ei bok til 100-årsjubileet, 1976
  • red. Kristofer Uppdal. Ei bok til 100-årsjubileet, 1978
  • red. Kunst og kunstnarar frå Oppdal i gammal og ny tid, 1979
  • Spell-Ola. Drama i to akter på Røros-dialekt, (posthumt) 1981

    Filmer

  • Samhold må til, 1935
  • Vi bygger landet, 1936
  • By og land, hand i hand, 1937
  • Det drønner gjennom dalen, 1938
  • Lenkene brytes, 1938
  • Gryr i Norden, 1939
  • Om kjærlighet synger de, 1946
  • Vi vil leve, 1946
  • Dalgards selvbiografi (se ovenfor)
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • div. avisartikler

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Mikael Hoel, 1922; p.e