Norges konge. Foreldre: Daværende prins Carl av Danmark (senere kong Haakon 7; 1872–1957) og prinsesse (senere dronning) Maud (1869–1938). Gift 21.3.1929 med sin kusine prinsesse Märtha av Sverige (1901–54). Dattersønns sønn av kong Karl 4 (1826–72); far til prinsesse Ragnhild fru Lorentzen (1930–), prinsesse Astrid fru Ferner (1932–) og kong Harald 5 (1937–).

Som kronprins var Olav sin fars nærmeste rådgiver og beste støtte, fremfor alt under den annen verdenskrig, da han ble tildelt mange krevende oppgaver, bl.a. som forsvarssjef. Men hans livsoppgave ble å befeste det nye norske monarki i fredstiden etterpå og vise at det kunne samle folket også i et moderne, demokratisk samfunn. Det greide han med innsatsvilje, plikttroskap og avvæpnende sjarm.

Alexander Edward Christian Frederik kom til verden på morens eiendom Appleton House i Norfolk og ble døpt med navn fra både morens og farens slekt. To år gammel ble han norsk kronprins og fikk navnet Olav. Før kongevalget 1905 ble det spredt svenske rykter om at faren var ubalansert og sønnen mentalt tilbakestående, men statsminister Chr. Michelsen dementerte dette i et hemmelig stortingsmøte med forsikring om at gutten “gir inntrykk av å være en kvikk og opplagt liten fyr”. Han tok ikke munnen for full.

Skolegangen skjedde for det meste på Slottet i Kristiania, først med Halldis Bomhoff og fra 1913 med skolebestyrer Sigurd Halling som lærer, men med innslag av vanlig klasseundervisning på Hallings skole i nabolaget, der prinsen fikk lærere som A. H. Winsnes og F. C. Wildhagen og hadde Per Aabel som medelev. Han tok examen artium på reallinjen 1921 og gjennomgikk Krigsskolen 1921–24 for tjeneste i Hæren. Hans første tjenestested som offiser ble Elvemoen i Nord-Norge.

Moren oppmuntret til sterke interesser for sport og friluftsliv. Olav ble en allsidig og uredd idrettsmann, som især gjorde det sterkt i seiling og skisport. Han tok gullmedalje i 6-meter-klassen i OL 1928, og han deltok i Holmenkollrennene 1922 og 1923. Faren stimulerte hans interesse for historie og norsk statsskikk. Han ble en boksluker, og han hadde så presis hukommelse at han livet ut kunne sitere eller referere i detalj fra den store kunnskapsmengden han tilegnet seg gjennom lesning.

I årene 1924–26 studerte kronprins Olav statsvitenskap, historie og økonomi ved Balliol College i Oxford. Da kom han også i livlig kontakt med sin britiske familie og knyttet varig vennskap med sin fetter Albert, den senere kong Georg 6, og hans hustru Elizabeth. Han opplevde på nært hold en engelsk krisetid med generalstreik og unntakstilstand, og han utviklet en sterk sosial ansvarsfølelse. Det gav perspektiv også til kronprinsens uro over arbeidernes kår og sosial nød hjemme i Norge.

I sin tale på myndighetsdagen 1924 sa kronprinsen bl.a.: “Ser vi på tilstanden i vårt land for øyeblikket, så er det jo dessverre så at vi nordmenn idag står mer splittet enn vi har gjort siden 1905. Men vi håper alle at vi engang atter må kunne samles i én fylking – og personlig vil jeg prise meg lykkelig og ha livsmål stort nok om jeg på noen måte kunne bidra hertil.” Dette ble en hovedlinje i hans egen livsgjerning. Som sin far ville han samle, ikke splitte, og han innså klart at sosial trygghet var underlaget for et stabilt og menneskeverdig samfunn.

Han utviklet et stadig tettere forhold til kong Haakon. Olav hadde en spontan sikkerhet som faren manglet, og kronprinsens rotfeste i norsk samfunnsliv og mentalitet gjorde faren trygg på at hans råd var vektige. Kongen tok ham derfor med i de fleste møtene allerede under regjeringskrisen 1928, og de stod sammen om de viktigste avgjørelsene – da som alltid siden.

1929 ble kronprins Olav gift med prinsesse Märtha av Sverige, datter av prins Carl og prinsesse Ingeborg (kong Haakons søster). Det var opplagt et “inklinasjonsekteskap”, og kjærligheten mellom de to var like sterk livet ut. Alliansen ble også hilst med begeistring i Sverige, som et tegn på at all misstemning etter nabobruddet 1905 nå var borte. Paret fikk tre barn – Ragnhild, Astrid og Harald – og et lykkelig familieliv på Skaugum. Denne prektige Asker-gården hadde kronprinsparet fått i gave til bryllupet av minister Fritz Wedel Jarlsberg. Mai 1930 brant hovedbygningen ned, men mye av inventaret ble reddet, ikke minst fordi kronprinsen gjorde en modig innsats i redningsarbeidet. To år etter stod en ny hovedbygning reist, tegnet av Arnstein Arneberg.

Kronprinsparet foretok en lang rekke reiser rundt i Norge, og 1939 la de ut på en 70 dagers rundreise i USA, med tettpakket program. Det ble en enestående “goodwill”-turné, som også gav dem et dypt personlig vennskap med president Franklin D. Roosevelt. Da verdenskrigen rammet Norge året etter, ble det et aktivum for landet at de hele tiden kunne ha direkte kontakt med USAs president.

I 1930-årene var både konge og kronprins dypt bekymret over forfallet i vårt forsvar, og bak kulissene gjorde de hva de kunne for å presse frem styrket beredskap, men til liten nytte. Da det tyske overfallet kom 9. april 1940, ble de sentrale aktører i forsvarskampen. Kong Haakon og kronprins Olav drøftet nøye hvordan man burde forholde seg til de tyske krav før møtet med den tyske minister Bräuer 10. april, og under hele flukten nordover til Tromsø levde de tett sammen og var samstemte om alle beslutninger. Nå deltok de i statsrådets møter som om de hadde vært medlemmer og vant alles respekt og beundring. Kronprinsens uforferdede mot og smittende humør ble legendarisk. Helst ville han til fronten og kjempe med soldatene, men regjeringen ønsket ikke å sette tronfølgerens liv i enda større fare.

Da den tunge avgjørelsen var tatt om at konge og regjering skulle forlate Norge og dra i eksil til Storbritannia, kom kronprins Olav med tilbud om at han skulle forbli i landet og gå i tysk fangenskap for å vise solidaritet med sitt folk. Det krevde sterke overtalelser før han omsider bøyde seg: Han innså at han ville bli misbrukt i den tyske propagandaen, og at risikoen var større enn den mulige gevinsten av en slik symbolhandling. Han skjønte nok også at faren ikke orket tanken på å unnvære ham. Men begge fryktet at flukten ville bli mistolket.

I Storbritannia bodde far og sønn i begynnelsen på Buckingham Palace, men fikk senere sitt eget hjem i Foliejon Park i nærheten av Windsor. Daglig kjørte de inn til Norges ambassade i London for kontorarbeid, audienser og møter. Begge påtok seg slitsomme oppgaver i arbeidet for å fremme norske interesser og gi mot til landsmenn som var kommet til Storbritannia for å slutte seg til motstandskampen. De to ble samlingsmerket også hjemme i det okkuperte Norge, der regjeringen Nygaardsvold i vide kretser stod lavt i kurs. Men både konge og kronprins var omhyggelige med å vise full lojalitet mot landets lovlige regjering. Antiparlamentariske strømninger som var merkbare i deler av den norske hjemmefronten, fant ingen støtte hos dem.

Det falt naturlig at kronprinsen fikk en særlig viktig oppgave som norsk talerør overfor USA og i flere personlige henvendelser til president Roosevelt. Kronprinsesse Märtha og barna kom til USA høsten 1940 på invitasjon fra presidenten, så reisene til USA gav også muligheter for kontakt med familien. 1942 gjennomførte han en foredragsturné på 22 døgn gjennom store deler av USA og gjorde sterkt inntrykk med sine appeller. Det hjalp godt at Roosevelt samme år lanserte slagordet “Look to Norway!”, som en tributt også til Olav og Märtha.

Allerede under felttoget 1940 ble det reist forslag i regjeringen om at kronprins Olav burde utnevnes til forsvarssjef, men det ble avvist av konstitusjonelle grunner og for at tronarvingens liv ikke skulle utsettes for unødig fare. Under landflyktigheten kom forslaget opp igjen, og 1. juli 1944 ble han norsk forsvarssjef. Alle visste at kronprinsen var en meget kyndig offiser, med enorm arbeidskraft og et imponerende kontaktnett. Den britiske utenriksminister Anthony Eden kommenterte: “Selv den mest stridbare allierte general ville ha så stor respekt for kronprinsen av Norge at han ville betenke seg flere ganger før han vendte tommelfingeren ned når et forslag kom fra kronprins Olav.”

I denne fasen var det to bekymringer som gav både forsvarssjefen og regjeringen våkenetter: Man fryktet at Sovjetunionen, som stod nærmest til å befri Finnmark, ville gripe sjansen til å annektere norsk land for å skaffe seg isfrie havner i nord. Dessuten var det rundt 350 000 uthvilte tyske soldater i “Festung Norwegen”, og frykten var stor for at Norge kunne bli krigens siste og blodigste slagmark straks de allierte hadde seiret på kontinentet. Den eneste mulighet for å avverge en slik katastrofe var bindende løfter fra vestmaktene om at de i så fall ville komme til unnsetning raskt, med tilstrekkelige styrker. Kronprins Olav arbeidet utrettelig for å presse frem slike løfter, med stadige fremstøt både i USA og overfor den allierte overkommando i Europa, og han oppnådde resultater som neppe noen annen norsk forhandler kunne ha oppnådd. Heldigvis utviklet krigens sluttfase seg slik at det aldri ble behov for støtten.

13. mai 1945 kom kronprins Olav tilbake til Norge og ble hilst av endeløs jubel fra store folkemasser. Det gjorde inntrykk, især på de nervøse sikkerhetsfolkene, at han straks satte seg opp på bilkalesjen for at alle skulle se ham – enda det fortsatt kunne stå tyske snikskyttere i posisjon langs kjøreruten. 7. juni var han den første til å ønske kong Haakon og sin øvrige familie velkommen tilbake til et fritt Norge. 15. juli ble kronprinsen avløst som forsvarssjef – forholdene var blitt normale igjen.

Kong Haakon var blitt en gammel mann, sliten etter krigstidens enorme påkjenninger. Voksende byrder falt derfor på kronprinsen, men han hadde store krefter og stor glede av å møte mennesker i alle deler av landet. Ingen måtte skuffes av de mange som ønsket kongelig besøk på store eller små arrangementer. Nå opptrådte han med større frihet enn før, også som taler – oftest uten manuskript.

Sin første nyttårstale i radio holdt kronprins Olav allerede 1935. Fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene, men i hele kong Olavs regjeringstid falt oppgaven på ham alene – fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Med årene gjorde han dem mer personlige i temavalg.

Underveis kom det store endringer i familielivet. 1953 ble prinsesse Ragnhild “borgerlig” gift med Erling Lorentzen, og de to flyttet til Brasil. Den 5. april 1954 døde kronprinsesse Märtha etter langvarig sykdom – en sorg han aldri kom helt over. I slutten av juni 1955 overtok kronprins Olav som regent etter kongens lårhalsbrudd, og 21. september 1957 døde kong Haakon. Til sin fysioterapeut hadde han sagt: “Når jeg er borte, får Norge sin første norske konge.”

Det første tronskiftet under vårt nye kongedømme ble som ventet et varsel om kontinuitet: Kong Olav 5 avla ed til forfatningen og tok sin fars valgspråk “Alt for Norge”. Han beundret sin far grenseløst og hadde ikke annet program enn å gjøre etter evne slik faren ville ha gjort. Men kong Olav tilhørte en ny generasjon, hadde et annet lynne og en langt større sikkerhet enn faren da han ble norsk konge, så det gav seg selv at han ville ha sin egen måte å fylle oppgaven på.

Han ville som sin far være en konstitusjonell konge, urokkelig lojal mot Grunnloven og norsk statsskikk. Det skulle vise seg ved alle korsveier der kongens eget skjønn ble utfordret: Han var mer påpasselig enn noen i sitt eget råd med at alle slike spørsmål ble grundig overveid og uklanderlig løst. Men han ble konge i en stabil fredsperiode og følte aldri behov for å være aktiv pådriver bak kulissene. Egne standpunkter og råd lot han skinne igjennom bare i de mange spørsmål han stilte i statsråd. En britisk historiker han var fortrolig med, Walter Bagehot, hadde definert en konges rettigheter slik: “å bli rådspurt, å oppmuntre, å advare”. Det holdt han fast på. Men det var sjelden, og med stor diskresjon, at han brukte dem i praksis.

Alle som kjente kronprins Olav og hans mangesidige innsats, visste at ingen kunne være bedre rustet til å løfte en konges oppgaver. Men kong Haakon stod så sterkt i folks bevissthet at mann og mann imellom ble det allikevel spurt: Har den nye kongen format til å følge opp? Er han ikke litt for alminnelig og pregløs til å kunne bli en god konge?

Det svarte nok til kong Olavs beskjedne selvbilde. Han hadde aldri søkt å glimre, bare gjort sin plikt. Kong Haakon var folkevalgt og fikk heltestatus under krigen. Aldri hadde det nye norske monarki stått så sterkt. Men nettopp derfor ble kong Olavs egen oppgave vanskelig. Hvis han trådte feil og ikke greide å leve opp til farens høye nivå, kunne det sterke grunnlag som var bygd opp, raskt forvitre. Han innså at det falt på ham å vise hvor viktig monarkiet som institusjonkan være for å binde folket sammen også i fredstid.

Langsomt, men sikkert avkreftet han all forhåndsskepsis, fjernet alle forbehold og vant stigende kjærlighet fra alle deler av folket. Det skjedde som en nesten umerkelig prosess, uten dramatiske inngrep eller omslag, gjennom en daglig byggende innsats med kongen som katalysator.

Han voktet omhyggelig de former som et monarki må utfolde seg gjennom. Da var det landets ære det gjaldt – den skulle ingen trekke ned i vulgaritet og formløs jovialitet. Det tilsa en viss avstand. Men personlig var kong Olav et enkelt og varmt menneske, som trivdes blant mennesker fra alle landsdeler og samfunnslag. Han hadde en egen evne til å oppnå kontakt, skape nærhet. I monarkiets gamle balanse mellom avstand og nærhet gjorde han utvilsomt nærheten til sitt eget folk langt større. Han gav i senere år flere intervjuer og stilte seg til rådighet for noen bokprosjekter, men reagerte sterkt på kulørte bladers grafsing i privatliv. Slik ble monarkiet tilpasset et moderne samfunn med stor åpenhet og små klasseskiller.

Kongens kravløshet fikk mange uttrykk. Han nektet å gå foran andre i sykehuskøen. Han kjørte som vanlig passasjer med Holmenkolbanen da bilene måtte stå under oljekrisen 1973–74.

Den eneste prosessen han selv drev målbevisst frem, på tvers av motstand fra regjeringen, var opplegget for kongesigningen 22. juni 1958 i Nidarosdomen. Kong Olav følte sterkt behov for kirkens velsignelse over sin gjerning og insisterte på å knele og motta biskopens håndspåleggelse under forbønnen, i en nasjonal seremoni som kunne anskueliggjøre at han nå ble viet til sitt folk og ville være tjener under en større Herre. Den kirkeskeptiske regjeringen Gerhardsen prøvde å dempe høytiden mest mulig ned – men kongen drev sitt opplegg igjennom, til statsministerens irritasjon.

Det er bare én mulig forklaring på at den ellers så systemlojale kongen ikke ville bøye av for sin regjering i denne saken: Her var han intenst engasjert på et dypt personlig religiøst grunnlag. Det angikk hans eget kall som konge. Siden var det alltid signingen han kom tilbake til som høydepunktet i livet: Da inngikk han en pakt som først døden kunne bryte.

Dramatikk omkring kongedømmet opplevde han bare i én sak, som slet på ham og familien – den 9 år lange åpne eller skjulte debatten om kronprins Harald skulle få lov å gifte seg “borgerlig”, slik hans søstre Ragnhild og Astrid hadde gjort. Varslene var nemlig sterke fra alle politiske hold om at det ville bety slutten på monarkiet. Kongen stod overfor et pinefullt valg mellom å rive ned farens livsverk eller ødelegge livet for sønnen. Derfor valgte han å spille meget forsiktig inntil grønt lys ble gitt av myndighetene 1968.

I kong Olavs tolkning av kongerollen stod forsvaret sentralt. Hvis han ikke hadde vært eslet til konge, var det offiser han ville blitt, sa han selv. Han deltok ofte i manøvrer, inspiserte forlegninger, var fast møtegjest i Oslo Militære Samfund, gav ukentlig audiens for de militære toppsjefene etter en turnusplan, og var alltid vel forberedt og viste stor faglig innsikt. Også hofflivet var i hans tid utpreget militært organisert.

Utallige reiser i Norge og utlandet preget kongens arbeidsopplegg. Det begynte med den lange “signingsferden” i det sørlige Norge 1958 og fortsatte med Nord-Norge-reisen året etter. Hans ambisjon var at alle deler av landet skulle få kongebesøk, og programmene ble alltid breddfulle av arrangementer. Det samme gjaldt de mange statsbesøkene verden over – han sparte seg aldri, hadde enorme krefter og sterk pliktfølelse.

Gjennom sine tallrike audienser møtte han nordmenn fra alle landsdeler og samfunnssjikt, og han imponerte med sin levende interesse, muntre form og skarpe hukommelse. Han husket presist steder han hadde sett og mennesker han hadde møtt, om det så var mange tiår tilbake.

Kong Olav holdt seg konsekvent utenfor og over politikken, men med sin klokskap, enorme erfaring og klebrige hukommelse ble han en viktig rådgiver for sine egne rådgivere. Med årene ble han også friere til å berøre aktuelle verdispørsmål i sine mange taler. Stor oppsikt vakte det at han gikk så klart ut mot diskriminering av innvandrere, først i nyttårstalen 1982, så i en tale ved middagen for Stortinget 1987.

Som gammel fikk han helseproblemer, men det kom aldri på tale å korte av på det hesblesende programmet, i Norge og utenlands. Våren 1990 var det 50 år siden overfallet på Norge, og kongen ønsket å være til stede ved flest mulig av de mange minnehøytider som da ble holdt. Det ble for meget selv for hans jernvilje. 29. mai ble han innlagt på sykehus med en smertefull betennelse i hjerteposen, og 2. juni ble han rammet av hjerneslag.

Men han kom seg igjen, selv om rekonvalesens i uvirksomhet var en stor tålmodighetsprøve for en så aktiv mann. I motsetning til sin far insisterte han på at en konge skulle la seg se, enda så skrøpelig han nå var blitt: “Jeg vil ikke at noen skal kunne si om meg at jeg var forfengelig.” Han ville vise at sykdom ikke er noen skam, og at “livet og døden er deler av den samme eventyrlige helhet”, som han siterte i sin nyttårstale 1988.

17. januar 1991 døde kong Olav under juleopphold på Kongsseteren. Etter få timer var hele Slottsplassen forvandlet til et lyshav: Små og store valfartet dit med blomster og lys, for å vise hvor høyt de elsket ham som nå var gått bort. En så gripende manifestasjon av landesorg hadde Norge aldri opplevd.

Også på den avstand som siden er kommet til, er det lett å se linjen i Olav 5s livsverk: en tjenende innsats av uvanlige dimensjoner, samlende og forsonende, opphøyd over all splittelse og strid, i en omhyggelig avveid balanse mellom avstand og nærhet.

  • Kronprins Olav ute og inde. Dronning Mauds julealbum 1910 (dronningens egne fotografier), 1910
  • S. Halling (red.): Olav, Norges kronprins. Festskrift i anledning av H.K.H. kronprins Olavs bryllup, Oslo 21. mars 1929, 1929
  • J. Schive og H. Olav: Med kronprinsparet – for Norge! 70 dagers ferd gjennem stjernebannerets land, 1939
  • E. Jansen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • A. Fjellbu: “Kongesigningen”, i Kong Olavs signingsferd, 1958
  • H: Haugstøl: “En konge møter sitt folk”, ibid.
  • D. Grønoset: Med kong Olav mot nord, 1959
  • E. Diesen (red.): Kong Olav. Vår konge og hans hus, 1970 (2. utg. 1976)
  • K. A. Wig: Kongen ser tilbake, 1977
  • G. Hansen m.fl.: Kongen og folket. En hyllest til kong Olav V 80 år, 1984
  • T. Greipsland (red.): Kongen på kirkevei, 1986
  • T. Ramberg: Med folket – historien om vårt kongehus, 1987
  • J. Benkow: Olav – menneske og monark, 1991
  • H. Bomhoff: Min lille prins. Dagbok fra kronprins Olavs første skoletid, 1992
  • R. Bratteli: Slik var han. Nærbilder av kong Olav, 1992
  • L. R. Langslet: Kong Olav V av Norge. Monarkiet i en brytningstid, 1992
  • Det kongelige hoff (utg.): Kong Olav V 100 år, 2003
  • T. Norén Isaksen: Dronningen vi ikke fikk. En biografi om kronprinsesse Märtha og kong Olav, 2003

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (helfigur) av Erik Werenskiold, 1911; Det kgl. Slott, Oslo
  • Maleri av Agnes Hiorth, 1948; Oslo Militære Samfund
  • Portrett (hode) på frimerker (5 og 10 kr) av Arne E. Holm, 1970
  • Byste (bronse) av Per Palle Storm, 1973; Det kgl. Slott
  • Portrett på medalje (sølv) av Øivind Hansen, 1978
  • Maleri av Jan Thomas Njerve, 1983; Stortinget, Oslo
  • Statue Skiglede (bronse, helfigur med hund) av Annasif Døhlen, 1984; Holmenkollbakken, Oslo
  • Maleri av Even Richardson, 1986; Statens representasjonbolig, Parkveien 45, Oslo
  • Statue (bronse) av Marit Wiklund, 1994; Tromsø