Olav var den første erkebiskop i Norge etter den store mannedauden (Svartedauden) 1349. Han arbeidet målbevisst for å få kirken på fote igjen. Som sine forgjengere var han opptatt av kirkens rettigheter og de geistliges levemåte og utdannelse.
Olav nevnes første gang i kildene som abbed i benediktinerklosteret Holm ved Nidaros (Munkholmen) 1346. Svartedauden rammet geistligheten i Nidaros hardt. De islandske annaler forteller at det bare var kanniken Lodin ved domkirken som overlevde; som medlem av domkapitlet valgte han den neste erkebiskop. Det er vanskelig å vurdere sannhetsgehalten i dette utsagnet; kanskje hadde Olav også støtte fra kong Magnus da han 1350 drog til Roma for å bli innsatt i embetet. Paven, som allerede under forgjengeren Arne hadde forbeholdt seg rett til å providere erkebiskopen i Nidaros, utnevnte Olav etter eget valg november 1350. Olav betalte da avgiften servitium, ble bispeviet og mottok palliet (erkebiskopens verdighetstegn) før han umiddelbart reiste hjem.
Våren 1351 kom Olav tilbake til Norge. Sammen med biskopen i Bergen forsøkte han straks å bøte på prestemangelen ved å søke paven om dispensasjon fra bestemmelsene om kanonisk alder og ekte fødsel for et visst antall presteemner. Pavens dispensasjonsfullmakt ble utstedt allerede sommeren 1351; de nye prestene kunne få alle vigselsgrader.
August 1351 holdt Olav provinskonsil i Nidaros med tre andre biskoper og 9 kanniker til stede. Statuttet fra dette konsilet viser at erkebiskop Olav forsøkte å videreføre kirkens program fra forgjengerne. Statuttet forbyr legfolk å befatte seg med de felter som ifølge kirkeretten hørte inn under geistlig jurisdiksjon. Noen angrep på kirkens frihet ble ansett som så alvorlige at selve handlingen utløste bannlysing. Det gjaldt f.eks. utilbørlig beskatning eller befatning med forordninger mot kirkens frihet.
Statuttet henvender seg imidlertid i første rekke til de geistlige. Prestene skulle være kyske, beskjedne, ærbare, edruelige og måteholdne. De skulle videre leve i kontemplasjon og unngå stridigheter. Spesielt legger statuttet vekt på kravet om sølibat. Det går frem at ikke bare holdt mange prester friller, det var også en del som inngikk regulært ekteskap. Ifølge Olavs statutt skulle en som var viet til prestegjerningen og holdt frille, i siste instans ekskommuniseres og fratas sine inntekter. En som hadde giftet seg, skulle betale halvparten av sine inntekter, eventuelt straffes hardere hvis det var nødvendig. Dette var forhold som også tidligere erkebiskoper hadde forsøkt å rette på. Ikke minst blant prestene på landsbygda var det nok vanskelig å vinne gehør for sølibatet.
Også når det gjaldt geistlighetens mangelfulle utdannelse fulgte Olav i sine forgjengeres spor. Dette problemet hadde selvsagt blitt ekstra følbart etter svartedauden. Statuttet slo fast at da uvitende og enfoldige ofte ble tatt til sjelesørgere, måtte det være de overordnede prestenes plikt å undervise og eksaminere de yngre prestene vedrørende tjenesten og forvaltningen av sakramentene.
Allerede høsten 1352 innkalte Olav til et nytt konsil i Bergen. Det er imidlertid ikke bevart statutter fra dette konsilet. Ellers er det svært lite vi vet om Olavs virke som erkebiskop. Årene etter Svartedauden er da også en kildefattig tid. Olav deltok på tre riksrådsmøter på Båhus; han døde i Oslo 1370 på hjemreise fra et slikt møte i Marstrand.