Norskamerikansk prest og filolog. Foreldre: Snekker Jens Johansen og Helle Kristine Jørgensdatter Breda. Gift 3.8.1885 med Emilie Braarud (11.4.1851–4.7.1918), datter av proprietær Ole Eriksen Braarud og Grethe Dorothea Juel. Navneendring til Breda 1875.

Olaus J. Breda ble høsten 1884 den første professor i nordiske språk og nordisk litteratur ved statsuniversitetet i Minneapolis, Minnesota. Professoratet var blitt opprettet ved en resolusjon i Minnesotas lovgivende forsamling året før; det var bevis på den politiske makt som den skandinaviske befolkningen hadde i staten. Det ble opprettet et eget institutt, et Scandinavian Department, hvor Breda la grunnen for et studium i nordiske språk, nordisk litteratur og historie, som fikk betydning for arbeidet med å fremme norsk og nordisk kultur. Han innehadde professoratet til 1899, da han søkte avskjed og flyttet tilbake til Norge.

Breda gikk på Gjertsens skole i Christiania, tok examen artium 1870 og utvandret til USA 1872. Han hadde i tankene å bli prest og studerte ved den konservative, tyske lutherske Missouri-synodes Concordia seminar i St. Louis, Missouri. Han ble cand.theol. 1875, og 1875–77 var han prest i St. Paul, Minnesota. Deretter reiste han tilbake til Europa og studerte filologi i Kristiania, Uppsala og København. “Han fant”, skriver en biograf, “sin prestegjerning mindre i sin smak enn han hadde trodd”, og 1879 tok han derfor ivrig imot et tilbud om å bli lærer i norsk og latin ved Den norske Synodes Luther College i Decorah, Iowa. 1882 bestemte han seg for et nytt studieopphold i Norge. Da kallet kom fra universitetet i Minneapolis, var han i ferd med å bli ansatt som gymnaslærer i Skien.

Det oppstod strid mellom svenske og norske talsmenn om hvilken nasjonalitet – svensk eller norsk – den nye professoren burde ha, hvor norske krefter seiret, og mellom ulike norskamerikanske kulturelle og religiøse fraksjoner, hvor det lutherske presteskap vant frem. Den innflytelsesrike norskamerikanske kongressmannen Knute Nelson, som var styremedlem ved universitetet, hadde en finger med i spillet på begge punkter. Breda var en kompromisskandidat til stillingen, med både faglige og nasjonale kvalifikasjoner og den politisk nødvendige erfaring som norskamerikansk luthersk prest.

Trass i den anerkjennelse nordiske studier ble gitt ved opprettelsen av et eget institutt, tiltrakk de seg lenge liten oppmerksomhet. Det året Breda tok over sitt professorat, falt studenttallet ved det beskjedne statsuniversitetet, som var grunnlagt 1851, til under 100; det passerte ikke 1000 før henimot 1890. Blant studentene var det få som var født i Skandinavia eller av skandinavisk opphav. Etter hvert som en rekke av samtidens skandinaviske forfattere vant internasjonalt ry, forbedret situasjonen seg, og Breda selv gjorde innkjøp av litteratur for universitetet. Nordiske studier ved universitetet hadde tilbakelagt barndomsstadiet da Breda vendte tilbake til Norge 1899.

Etter hjemkomsten til Norge virket han som lærer i norsk og engelsk ved skoler i Kristiania, 1903–06 ved Krigsskolen og 1900–16 ved Frogner skoles gymnas.

Olaus Breda døde i Kristiania 1916. I februar 1917 vedtok den norske litterære klubb en resolusjon som anerkjente ham som en fremragende lærer.

  • Minnesota's universitet, Minneapolis, USA 1886
  • Rundt Kensington stenen, i Symra 1910, s. 65–80
  • O. N. Nelson: History of the Scandinavians, Minneapolis 1893
  • Stud. 1870, 1895
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • L. G. Millard og S. J. Keillor: Norwegian Yankee, Northfield (Minn.), USA 1995