Arkitekt. Foreldre: Grafiker Johan Nordhagen (1856–1956) og Christine Magdalene Brochmann Johansen (1858–1933). Gift 7.4.1909 i Ådal med Thora Hval (18.2.1887–26.7.1960), datter av gårdbruker Ole Andreas Hval (f. 1857) og Karen Oline Opperud (f. 1856). Bror av Rolf Nordhagen (1894–1979); farbror til Per Jonas Nordhagen (1929–).

Olaf Nordhagen er kjent for sin innsats som leder av restaureringsarbeidet ved domkirken i Trondheim fra 1909. Fra 1913 var han også professor ved Norges tekniske høiskole (NTH).

Nordhagen vokste opp i Kristiania, men med tette bånd til Ringsaker i Hedmark, farens hjembygd. Det var nok fra faren han arvet både tegneinteressen og den fine strek.

Allerede som ung elev laget han oppmålinger og skisser av Ringsaker kirke og domkirkeruinene på Hamar. Han fikk sin utdannelse som bygningsingeniør ved Kristiania tekniske skole 1898–1902. 1902–05 var han assistent hos arkitekt Bredo Greve og hospitant ved Den kgl. Kunst- og Haandværksskole i Kristiania under arkitekt Herman Major Schirmer. Deretter var han ett år elev ved Kunstakademiet i København med professor Martin Nyrop som lærer. Han arbeidet også som assistent hos Nyrop.

1906 startet Nordhagen egen arkitektpraksis i Kristiania og deltok i flere arkitektkonkurranser. 1908 deltok og vant han arkitektkonkurransen om Nidaros domkirkes vestfront og ble kunstnerisk leder av restaureringsarbeidene 1909. Fra 1913 var han professor i bygningskunst ved NTH. Begge stillingene hadde han frem til sin død. 1902–07 hadde han flere oppdrag for Fortidsminneforeningen med undersøkelser og oppmålinger av middelalderkirker i Norge. Denne erfaringen, i tillegg til påvirkningen fra Schirmer og Nyrop, gav ham verdifull innsikt i så vel eldre norsk kirkearkitektur som den nasjonalt pregede arkitekturoppfatning i tiden. Det har vært hevdet at han i særlig grad oppfattet arkitekturen som en tredimensjonal kunstart, og dette ser en tydelig i det han har utført.

Nordhagen deltok i en lang rekke arkitektkonkurranser og fikk førstepremie for og stod for utførelsen av Bergens offentlige bibliotek (1906), Artillerikasernen på Akershus og Kråkerøy kirke ved Fredrikstad (begge 1908). Andre viktige konkurranser han deltok i, var Krematoriet ved Kristiania 1904, kongevillaen 1907, posthuset i Kristiania 1912 og Rjukan kirke 1913. Han var dessuten utførende arkitekt for bl.a. Vemork og Såheim kraftstasjoner på Rjukan. Han utnyttet huggstein i arkitekturen på en ypperlig måte med middelaldermotiver som dekor. Samspillet mellom de store bygningskroppene og den storslåtte naturen gir en harmoni som skaper stor arkitektur.

Da konkurransen om Nidaros domkirkes vestfront ble skrevet ut 1907, ble fem arkitekter innbudt til å delta. Men også andre arkitekter kunne levere forslag, noe Nordhagen benyttet seg av. Diskusjonen gikk høyt om man skulle velge en engelskinspirert løsning med et stort sentralt grindverksvindu eller en franskorientert med rosevindu. Da Henrik Bull, som stod for det beste grindverksvinduet, trakk seg, lå veien åpen for Nordhagen, som ble ansatt som kunstnerisk leder for restaureringsarbeidene. Konkurranseutkastet hans ble berømmet for sin lekende og plastiske løsning – en fri kunstnerisk utforming, som røpet solid innsikt i middelalderens formspråk uten å være bundet av det, noe som lovte godt for den videre utvikling. Nordhagen var da bare 24 år gammel.

1910 kom han med et revidert forslag, men trakk det tilbake og strevde videre med å analysere oppgaven som henholdsvis “ny” arkitektur og middelaldersk rekonstruksjon. Vestfronten i Nidarosdomen stod bevart opp til overkanten av nedre billedrekke, men ellers var det lite igjen av originale bygningsdeler.

Nordhagen gjennomførte en større studiereise til Tyskland, Frankrike og Storbritannia 1909 og senere kortere studiereiser til Sverige, Danmark og Storbritannia. Han fikk på denne måten innsikt i middelalderkatedralenes byggeskikk. 1911 la han frem tre nye forslag som ble fulgt opp 1913. Hovedutfordringen var om de to vesttårn skulle tre frem i vestfronten som mer selvstendige bygningskropper eller om vestfronten skulle utformes som en skjermvegg, øverst avsluttet med en brystning (parapet) tvers over fronten. Tårnene ville så stige opp fra skjermveggen, men holdes fast ved de små ytre trappetårnene. Forslagene beveget seg i en stadig mer arkeologisk rekonstruerende retning, men Nordhagens utgangspunkt var likevel det kunstnerisk arkitektoniske. Han ønsket også at vår tids formspråk skulle komme til uttrykk.

Dette dilemma førte til hans nyskapende Epos-utkast 1914. Her er utgangspunktet de bevarte nedre middelalderdeler, mens det som ligger over får en enkel utforming med glatte murer og lave tårn. Skjermveggideen er forlatt, og bygningsdelene trer tydelig frem. Nordhagen rev seg løs fra sine historiske bindinger. Utkastet ble møtt med sterke reaksjoner og førte til den såkalte “systemstriden”. Historikeren Fr. Macody Lund utarbeidet på oppdrag av Stortinget et konkurrerende forslag til restaurering. Avhandlingen Ad Quadratum (1919), der Macody Lund hevdet at han selv hadde gjenoppdaget middelalderens geometriske system for kirkebygg, førte til at arbeidene ved domkirken stod nesten stille frem til 1922. En internasjonal komité avgjorde dette året striden i Nordhagens favør. Avgjørelsen ble stadfestet av Stortinget, og arbeidene kunne fortsette. Bare annen billedrekke og rosevinduet kom til utførelse etter Nordhagens tegninger.

Nordhagen har på solid faglig arkitekturhistorisk grunnlag vist at man har lov til å frigjøre seg fra “rekonstruksjonen” når holdepunktene blir for få. Han var i sin samtid anerkjent som en av de ledende arkitekter, som tuftet sitt virke på solid norsk tradisjon. Nordhagens tegninger var usedvanlig dyktig utført.

Olaf Nordhagen var aktiv i Trondheims kulturliv og hadde mange verv, bl.a. som formann i Trondhjems Arkitektforening og formann i komiteen for restaurering av Austrått. Han hadde et godt grep om undervisningen ved NTH og fikk, til tross for sin tidlige bortgang, stor betydning for utviklingen av norsk arkitektur.

Verker

    Bygninger (et utvalg)

  • Artillerikasernen, Bygning 64, Akershus festning, Oslo, 1909 (ominnredet 1945–46)
  • Kråkerøy kirke (sm.m. Ivar Næss), 1909
  • Vemork kraftstasjon, Rjukan, 1911
  • Årlifoss kraftstasjon, Notodden, 1912–15
  • Såheim kraftstasjon, Rjukan (sm.m. Thorvald Astrup), 1912–15
  • Fylkesmannsboligen i Trondheim, Elvegata 17, 1912–17
  • Bergen offentlige bibliotek, 1913–17
  • Ila skole, Trondheim, 1917–21
  • Glomfjord kraftstasjon, Meløy, 1918
  • Narvik kirke, 1922–25
  • minnetavle for pave Hadrian 4, Grotte Vaticane, Roma, 1925

    Trykt materiale (et utvalg)

  • Hamar domkirkes ruiner, i FMF Årbok 1907, s. 200–222
  • Om fuldendelsen av Trondhjems domkirke, Trondheim 1914
  • Trondhjems domkirke. Redegjørelse vedkommende planerne for skibet, Trondheim 1915
  • Trondhjems domkirke. Et proportionssystem for skibet, Trondheim 1916
  • Trondhjems domkirke. Professor Nordhagens plan av 1916 for reisningen av façaden og taarnene, Trondheim 1918
  • For fullstendig verkliste, se NKL, bd. 3, 1986, s. 99

    Etterlatte papirer

  • Nordhagens privatarkiv fra årene 1908–25 finnes i UBT (Privatarkiv nr. Tek 14)

Kilder og litteratur

  • H. Aars i Norsk Kirkeblad 1925, s. 546–548
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • G. Fischer: Nidaros Domkirke. Gjenreisning i 100 år 1869–1969, 1969
  • R. Calmeyer: “Industriarkitekturen i Norsk Hydro gjennom 75 år”, i FMF Årbok 1980, s. 40–42
  • S. Tschudi-Madsen i Norges kunsthistorie, bd. 5, 1981, s. 76–77
  • D. Myklebust: biografi i NKL, bd. 3, 1986

Portretter m.m.

  • Maleri av Johan Nordhagen, 1926; p.e

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.