Skolemann og politiker. Foreldre: Bokholder Olaf Kortner (1879–1956) og Asta Jenny Avarda Tharaldsen (1877–1954). Ugift.

Olaf Kortner satte spor etter seg så vel i kultur- og organisasjonsliv som i norsk politikk i annen halvdel av 1900-tallet.

Kortner vokste opp i Skien og tok examen artium på engelsklinjen ved Skiens offentlige skole 1940. 1948 ble han cand.philol. med hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo. Etter ett år som lektor ved Nordstrand gymnas var han programsekretær ved BBCs norske avdeling i London 1949–50.

Etter frigjøringen 1945 gikk Kortner aktivt inn i Venstre. Han ble valgt til formann i Norges Unge Venstre 1948 og fortsatte til 1950. 1951 kom hans bok Venstre. Idé og gjerning. I London fikk han mange kontakter blant britiske liberale og var til stede på partiets landsmøte. 1950–55 var han lektor ved Strinda høyere skole, og 1951 ble han valgt inn i Strinda kommunestyre. Her fikk han sin første praktiske erfaring som folkevalgt. Også et par års styreverv i bladet Nidaros og Trøndelagen hadde bakgrunn i hans politiske interesse.

De følgende år ble først og fremst preget av organisasjonsarbeid innen Norsk Lektorlag og i lektorstilling ved Berg skole i Oslo fra 1957 til 1970. Kortner var nestformann i Norsk Lektorlag 1959–62 og formann 1962–65. 1963–65 var han også nestformann i Embetsmennenes Landsforbund og samtidig styremedlem i Norges Akademikersamband.

Ved regjeringskrisen ettersommeren 1963 ble Kortner kirke- og undervisningsminister i John Lyngs regjering 28. august–25. september. Dermed rykket han med tyngde inn på den politiske arena. Han var nestformann i Venstre 1966–70 og medlem av partiets sentralstyre til 1972. Han stod som nummer to på Venstres liste i Oslo ved stortingsvalgene 1965 og 1969, og han møtte fast på Stortinget 1965–70 mens Helge Seip satt i regjeringen. Han møtte siden som varamann 10 ganger frem til høsten 1973.

Bredden i Olaf Kortners interesser og engasjement avspeiler seg ellers i de mange tillitsverv innen kultur- og organisasjonsliv og i virke for saker som opptok ham. Internasjonalt satt han bl.a. lengre tid (1958–61 og 1964–68) i styret for Fédération Internationale des Professeurs de l'Enseignement Secondaire Officiel. Også hans formannsperiode i Den norske nasjonalkommisjon for UNESCO 1967–77 viser interessen for internasjonale perspektiver. Som styremedlem i Foreningen Norden 1964–72 virket han aktivt for nordisk samarbeid. Ved studentjubileet 1965 uttalte han: “Jeg er knyttet med noe av meg selv til mange land, men med hele meg selv til Norge.”

I Dagbladets representantskap 1968–92 kombinerte han faglige og politiske interesser. At han fra 1982–86 var medlem av Pressens faglige utvalg, vitner også om og respekt i disse kretsene.

1971 ble Olaf Kortner fylkesskolesjef (senere kalt utdanningsdirektør) i Akershus, en stilling han fortsatte i til oppnådd pensjonsalder 1990. Allsidigheten i hans interesser fikk ellers uttrykk i hans mange og vidtfavnende oppdrag og aktiviteter. Han satt i Stat- og kirkeutvalget 1971–75 og var formann i styret for Norges Idrettshøyskole 1972–76. Fra 1973 til 1989 var han formann i Statens Teaterråd, og 1977–79 formann i interimsstyret for Statens Ballettskole. Han var varamann til styret for NRK 1972–79 og nestformann i styret 1982–85. 1973–91 var han styremedlem i Gyldendal Norsk Forlag. Sammen med Preben Munthe var han hovedredaktør for de to første utgavene av Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon.

Som pensjonist beholdt Olaf Kortner en stadig interesse for samfunnsspørsmål. Hans dype engasjement for teater, kunst og litteratur var karakteristisk for ham så lenge han levde.

  • Liberale ideer og prinsipper hos Thomas Babington MacAulay, 1948
  • Venstre. Idé og gjerning, 1951
  • Gengangere. Et familiedrama i tre akter, skoleutgave, 1959
  • Pan, skoleutgave, 1961
  • bidragsyter til Dagbladet i krig og fred. 1930–1954, 1968
  • hovedred. Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon (sm.m. P. Munthe), 1. utg. 1977–81 og 2. utg. 1986–89
  • Stud. 1940,1965
  • biografi i Nordby,bd. 1, 1985
  • HEH 1994