Maler. Foreldre: Sorenskriver Daniel Peter Christian Isaachsen (1811–82) og Cecilie Marie Wattne (1811–95). Gift 23.8.1864 i Düsseldorf med Antonie (“Toni”) Johanne Prehr (16.4.1838–16.7.1870), datter av dyrlege Wilhelm Heinrich Prehr og Jeanette Walter. Farfar til Sigurd Willoch (1903–91); farbror til Daniel Isaachsen (1859–1940; se NBL1, bd. 6), Isak Tobias Isaachsen (1863–1955; se sst.) og Haakon Isaachsen (1867–1936; se sst.); grandonkel (farfars bror) til Kåre Willoch (1928–).

Maleren Olaf Isaachsen er mest kjent for sine glødende setesdalsinteriører, men som elev av Gustave Courbet var han også vår første realist og frigjorte aktmaler og den første som brakte de nye, franske klanger inn i den brune, norske “düsseldorferkunsten”.

Isaachsen tilhørte en gren av den “velhavende og dannede” kjøpmannsfamilien på Kjos gård i Kristiansand. Som 14-åring reiste han til “fillehålet Christiania”, der han gikk på Nissens skole, Den kgl. Tegneskole og Krigsskolen før han høsten 1854 drog til Düsseldorf for å bli historiemaler med bl.a. Adolph Tidemand som lærer. Men Isaachsen likte ikke düsseldorfernes sentimentalitet og bruntone, og 1859 reiste han til Paris, der han ble til 1864, bare avbrutt av reiser til Norge, London og Italia.

De få norske malere som tidligere hadde vært i Paris, hadde gått hos klassisistiske lærere, og Isaachsen gikk også først i to vintrer hos historiemaleren Thomas Couture og malte etter “en nøgen kvinne av stor deilighed”. Men så ble han elev av den revolusjonære Gustave Courbet, realismens grunnlegger i europeisk kunst, som påvirket ham både med sin “svarte skole” i de litt dystre og vemodige hav- og skogstemningene og med sine motiver, f.eks. av piken ved syrinbusken eller de tre mademoiseller med paraplyer på et av brannbildene fra Kristiansand – hentet direkte fra Gustave Courbets bilde Landsbyfrøknene. Av de gamle mestere ble Isaachsen spesielt opptatt av “den fryktelig mystiske Ribera”, den spanskfødte 1600-tallsmaleren som hentet sine modeller for martyrer og helgener rett inn fra gaten i Napoli.

Isaachsen bodde i Setesdal bare i halvannet år, men reiste i dalen i tretti, og han hadde sine beste perioder på Kveste i Valle 1866 og på Ose 1878. Det var her han skapte sine enestående setesdalsinteriører, med fine lys- og skyggevirkninger og med glødende farger i kister og stakker og fremfor alt tjelden, det røde kirkesjalet som er et så markant innslag i hans bilder. Enda mer imponerende er hans figurstudier av et bondeslagsmål på Kveste. Den største heder for en setesdøl var å “gå udengd heim”, og her maler Isaachsen – midt i düsseldorfernes bruneste tid i Norge – en meget koloristisk skildring av slåsskjempene, først i samlet flokk, så hver for seg: Taperne, som ligger der fulle, utslåtte og hevngjerrige, så psykologisk nærgående fremstilt at det lukter fyll av dem lang vei; og seierherren, som utmerket seg ved “en kannibalsk ferdighet i ørers og fingrers avbitelse”, bl.a. i to fremragende portretter. En mer sviende realistisk skildring enn Studie av en såret mann og Liggende setesdøl finner man ikke i norsk kunst før langt opp i 1880-årene. Og Isaachsens bilder er malt 1866!

Like mye forut for sin tid var han i sin fargesprakende visjon fra Stiklestad, der han foregriper ekspresjonismen i sin skildring av Tore Hund som står foran den falne kong Olav, som ligger i et hav av rødt, mens Vårherre flerrer himmelen over de to menneskekrypene på slagmarken. Noen historiemaler ble likevel Olaf Isaachsen aldri, og det var først og fremst som gryende impresjonist at han kunne ha vært en foregangsmann blant de norske malerne, som først kom til Paris i samlet flokk 20 år etter ham. Selv gjenså han Paris for siste gang 1874, da impresjonistene hadde sin første utstilling. At han ble begeistret for de nye franske klanger, ser vi ikke minst i det strålende Syrinbusk i morgensol fra 1881 og Efter badet fra 1889, som trolig er den første naturlige friluftsakt i Norge, aldeles fri for mytologisk kamuflasje. I sine skildringer av de dystre og svarte ruinene etter bybrannen i Kristiansand 1892 drev han lysdyrkingen opp på et nivå som til da var ukjent i norsk malerkunst. Men i sin isolasjon fikk han aldri den anerkjennelse han hadde krav på i den norske samtidskunsten.

Isaachsen var en kunnskapsrik og beleven mann, en blanding av pariser og setesdøl, som snakket flytende tysk, nederlandsk, engelsk, fransk og italiensk. Men livet stelte ikke pent med ham: Ikke hadde han penger, ikke fikk han solgt sine malerier – som han averterte bort til “uhørt moderate priser” – og ikke fikk han stipend. “Isj, det stinker formelig fjøs lang vei,” sa spissborgerne i Christianssands Kunstforening om setesdalsbildene hans. “Ta lorten fra Setesdal, og der blir ikke til å være,” sa Olaf Isaachsen. Han hadde lært av Eilert Sundt at man kan legge like mye poesi i en bondehytte som i en ridderborg.

I 1870-årene innhentet tragedien ham. Hans kjære kone Toni døde av tuberkulose, bare 32 år gammel; to år senere døde hans fire år gamle datter Johanne Marie av difteri, og han satt igjen med tre små gutter. Han måtte dra til Düsseldorf i tre år for å livnære seg som portrettmaler. Hjemme igjen kom han ikke i noen ordentlig familie mer, skrev Vilhelm Krag. “Slik en fritenker! Slik en fy!...,” hvisket byens damer om ham i kaffeslabberasene. Med fess på hodet residerte han i sitt hjem i Elvegata, blant fantaster og halvgamle originaler, sjauere og radikalere, sammen med en bande løyerlige tykkerter som iblant danset splitter nakne til valthorn og fiolin på en forfallen herregård utenfor byen. “Og der var kvinner med!” skrev Vilhelm Krag.

Olaf Isaachsen døde på Kjos 1893 etter å ha pådratt seg lungebetennelse da han prøvde å slukke en brann i sin malerhytte ved Rossevannet. Ved sin død var han glemt. I dag anerkjennes han som en av 1800-tallets store norske malere.

    Malerier (et utvalg)

  • En sjørøver, 1858, BKM
  • Seks akter fra Paris, 1859, SKM
  • Landskap fra Apeninnene, 1863, SKM
  • Setesdalsstue, Kveste i Valle, 1866, NG
  • Slagsmål i en bondestue, 1866, NG
  • Studie av en såret mann, 1866, NG
  • Liggende setesdøl, 1866, p.e.
  • Ung setesdøl, 1866, NG
  • Slagsbror, 1867, SKM
  • Et litterært funn, 1870–71, BKM
  • Bruden pyntes, 1878, SKM
  • Setesdalsloft, 1878, NG
  • Stabbursinteriør fra Ose i Setesdal, 1878, SKM
  • Stuen i Holskogen, ca. 1880, SKM
  • Syrinbusk i morgensol, 1881, NG
  • Tore Hund ved Olav den helliges lik, 1881, NG
  • Efter badet, 1889, p.e.
  • Kristiansand etter brannen, 1892, Norges Bank, Kristiansand
  • tre brannbilder fra Kristiansand, 1892, SKM
  • Setesdalskvinne, u.å., Göteborgs Konstmuseum
  • Landskap i Voie, Vågsbygd, u.å., SKM

    Trykt materiale

  • En Bemerkning vedkommende Skaalebygningen, i HT, bd. 4, 1877, s. 282–285
  • En Selvbiografi, 1879, trykt i Ku&K 1941, s. 165–180
  • En Undersøgelse af Altar-Maleriet i Valle Kirke i Setersdalen, i HT, bd. 12, 1892, s. 286–289
  • Thomas Couture, i Samtiden 1898, s. 168–176
  • A. Aubert: “Olaf Isaachsen”, i Samtiden 1898, s. 256–260, og 1900, s. 455–458
  • V. Krag: Katalog over Olaf Isaachsen, Udstillingen i Chra., Trondhj., Bergen og Christianssand Kunstforeninger, 1906
  • d.s.: Min barndoms have, 1926
  • S. Willoch: Olaf Isaachsen. En overgangsskikkelse i norsk malerkunst, 1926
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • L. Østby: “Setesdal i billedkunsten”, i O. Bø (red.): Setesdal. Folk, kunst og tradisjon, 1980
  • M. Malmanger: “Fra klassisisme til tidlig realisme 1814–1870”, i Norges kunsthistorie, bd. 4, 1981
  • S. Willoch: “Olaf Isaachsen”, i Norske mesterverker i Nasjonalgalleriet, 1981
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • G. Opstad: Olaf Isaachsen, 1993

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett, 1869; BKM
  • Maleri av Alfred Emil Andersen, 1888; SKM
  • Selvportrett, 1892/93; SKM

    Fotografiske portretter

  • Gruppebilde (sm.m. bl.a. Knut Hamsun) antakelig av Krøger Johansen i A. E. Andersens atelier, Kristiansand, trolig 1888; gjengitt i S. Steen: Christianssands historie, bd. 2, 1948
  • Portrett antakelig av Krøger Johansen; gjengitt i G. Opstad: Olaf Isaachsen,1993