Treskjærer og snekker. Foreldre: Gårdbruker Rasmus Larsen Skjåk (1694–1763) og Sidsel Olsdatter Lund (1704–63). Ugift.

Ola Rasmussen Skjåk var den toneangivende treskjæreren i Nord-Gudbrandsdalen når det gjaldt husinnredning med akantusskurd, og er blitt kjent i folkekunstsammenheng under navnet Skjåk-Ola.

Han var yngste sønn på Nigard Skjåk i Skjåk, og etter farens død overtok han et lite bruk fra gården, Teigum i Lundagrenda. Etter tradisjonen skal han ha bodd en periode på Hundorp i Sør-Fron. Han kjøpte 1796 garden Nordre Lund, der han bodde til 1801. Da flyttet han til sin nevø på gården Nigard Lund, der han døde 1803.

Det er ikke kjent om Skjåk-Ola har gått i lære hos andre treskjærere. Jakob Klukstads inventar i Skjåk kirke, som lå like ved barndomshjemmet til Skjåk-Ola, har imidlertid vært en klar inspirasjonskilde. Likevel er det stor forskjell mellom Klukstads akantusskurd og Skjåk-Olas. Mens Klukstad har høyt relieff og lange, sterkt slyngende ranker, har Skjåk-Ola en flatere akantus der bladverket er sterkt fremtredende.

Skjåk-Ola innredet bolighus med fast inventar der framskap, hjørneskap, veggskap, bostkast og hyller var dekorert med treskurd med akantusmotiv. Av disse stueinnredningene er bare en bevart på stedet, nemlig på Uppigard Skjåk, nabogården til Skjåk-Olas barndomshjem. Dette er trolig et tidlig arbeid av ham. Et mer modent interiør må innredningen fra Ånstad i Skjåk ha vært. Et framskap på Maihaugen og et hengeskap på Norsk Folkemuseum vitner om det.

Framskapene til Skjåk-Ola er preget av svært gode proporsjoner. Treskurden er ofte temmelig grov, men helheten i komposisjonen er bakgrunnen for hans ry som treskjærer. Innredningen på Uppigard Skjåk er senere overmalt, mens innredningen fra Ånstad har en svært effektfull maling, utført av en maler fra malermiljøet på Lesja.

Det mest særpregede av Skjåk-Olas arbeider er et framskap som nå er på Kunstindustrimuseet i Oslo. Det er opprinnelig fra Nigard Lund i Skjåk. Skapet er i litteraturen vanligvis oppgitt å være fra Klones i Vågå, der skapet var en kort periode hos en samler. Akantusen er kraftig modellert med jevne krøller på skapets bekroning, der hver akantuskrøll ender i en utstående blomst. Jakop Klukstads altertavle i Skjåk kirke er et klart forbilde for dette skapet. Skapdørene er labankdører med rokokkopreget treskurd, der akantusen ikke er en sammenhengende ranke, men oppstykket, viltert bladverk. Skapet er senere malt opp igjen, men har sin originale fargebruk med blått, rødt og gult. Et lignende skap finnes på Norsk Folkemuseum.

Skjåk-Ola var også kjent for å lage spissleder. Lom Bygdamuseum har en slede som er tilskrevet ham. Framskapene til Skjåk-Ola blir ofte forvekslet med skapene til andre samtidige treskjærere fra Skjåk, særlig Ola Bræk (1749–1833). Det er imidlertid flere trekk som skiller dem. Det gjelder slike snekkerdetaljer som bredden på dekklistene på skapets midtparti. Treskurden skiller seg med forskjellig midtpunkt på bekroningen, der Skjåk-Ola bruker et symmetrisk skjellignende ornament, mens Ola Bræk bruker et asymmetrisk liljeornament. Skjåk-Olas akantusranker har også et kraftigere bladverk med mindre organisk sammenheng med stengelen enn Ola Bræks smekre ranker.

  • Framskap fra Ånstad i Skjåk, Maihaugen
  • framskap fra Bøverdalen, NF
  • framskap fra Nigard Lund i Skjåk, KIM
  • framskap, Uppigard Skjåk
  • hengeskap fra Ånstad, NF
  • I. Kleiven: I gamle daagaa, 1908
  • d.s.: Lom og Skjaak, 1915
  • R. K. Øygard: “Skjåk-Ola”, i Årbok for Dølaringen 1930, Lillehammer 1930
  • R. Hauglid: Akantus, 1950
  • E. Grimstad: “Eit skåp og ei kvinne”, i Årbok for Gudbrandsdalen 1953, Lillehammer 1953
  • R. Hauglid: biografi (Ola Skjaak) i NBL1, bd. 13, 1958
  • T. Buggeland: biografi (Ola Teigeroen), i NKL, bd. 4, 1986
  • Å. Elvesæter og Kr. Hosar: “Stuguskåp etter Skjåk-Ola”, i Årbok for Gudbrandsdalen 1990, Lillehammer 1990
  • H. P. Hosar: Skjåk bygdebok, bd. 2, Skjåk 1995
  • Kr. Hosar: Skjåk-Ola 250 år, Skjåk 1995
  • I. Teigum: “Skjåk-Ola, den munnlege tradisjonen”, i Årbok for Gudbrandsdalen 1996, Lillehammer 1996