Billedhugger. Foreldre: Gårdbruker Sverre Enstad og Rannveig Solberg. Gift 1969 med sosialsjef Kristin Irja Thorenfeldt (27.1.1949–).

Ola Enstad arbeidet med skulptur i forskjellige materialer og hadde flere offentlige utsmykningsoppgaver. Hans til dels satiriske arbeider har vakt oppmerksomhet.

Enstad studerte en kort tid arkitektur ved NTH i Trondheim, før han søkte seg over til Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, hvor han var fra 1967 til 1969. Fra 1969 til 1972 studerte han ved Statens Kunstakademi under Per Palle Storm, som gav ham en grundig innføring i aktmodellering og portrettering. Den tradisjonelle undervisningsform som ble vektlagt ved kunstakademiet, appellerte ikke til Enstad, og han søkte andre uttrykk og løsninger i sitt arbeid.

Et ambisiøst, og kanskje bevisst selvmotsigende, prosjekt fra Enstads side er verket Den endelege løysinga på skulpturproblemet. Prosjektet ble påbegynt 1987 og er blitt vist en rekke steder i verden, bl.a. i Brasil og i Danmark. 1993 ble det stilt ut på Museet for samtidskunst i Oslo og to år senere i Kunstnerforbundet i Oslo. De individuelle skulpturene fremstod som selvstendige søyler langs veggene og skapte således et helt annet og nytt uttrykk. Hans egen forklaring til prosjektet er: “Det handlar om møtet mellom to reglerte flater og om den kurven dette møtet dannar i rommet (reglert flate er ei flate av det slaget ein får ved skjæring med bandsag). Den ytre avgrensinga er heile tida geometriske grunnformer i ymse material og storleik.” Utgangspunktet var en blokk av Carrara-marmor med 12 kvadratmeter overflate og et volum på 2,5 kubikkmeter. Blokken ble deretter delt opp etter anvisning, og resultatet var 9 deler, 54 flater, 108 kanter, med en samlet overflate på 32,5 kvadratmeter.

Enstad så ut over skulpturens felt, og forklarte tittelen på prosjektet med henvisning til musikken. Musikk handler om å dele opp tid, mens skulptur handler om å dele opp rommet. Som musikken, hvor notene er de faste elementene som kan varieres i en nærmest uendelig rekke, slik kan skulpturdelene også varieres. Enhver oppstilling av delene er bare en av mange, og i hver oppstilling fanger hvert enkelt stykke et volum utenfor seg selv.

Spredningen – eller presentasjonen – av verket er også løst: “Distribusjon kan foregå på papir eller telefax. Liksom komponisten, kan bilethoggaren sende partituret sitt omkring i verda og sjå kunstverka stå opp att på nye plassar.” 1997 kom Den endelege løysinga på skulpturproblemet ut som bok på Det norske Samlaget, med tekster av Jon Hellesnes og Kjartan Fløgstad.

Skulpturen Stegosaurus (1979), en kamøgle laget i finér, ble opprinnelig innkjøpt for plassering i Torshovdalen i Oslo. Det ble snart et offentlig ramaskrik omkring både skulpturen og plasseringen. Det endte med at Stegosaurus ble flyttet, først til Parkvesenets låve, og fant deretter sitt endelige sted på en liten øy i elven Jølstra ved Vassenden i Jølster. Her ble den etter hvert så skadet av vær og vind at den måtte kasseres våren 2000.

På Vaterland i Oslo finnes en offentlig utsmykning utført av Enstad, kalt Dykkar skulptur. Den består av seks mannsstore, stiliserte dykkere som i en diagonal linje ser ut til å stupe lukt ned i Akerselva. Det språklige indikerer at dette på den ene siden er en dykkerskulptur, men også deres (nynorsk 'dykkar') – altså vår – skulptur, der den befinner seg i det offentlige rom. Skulpturen er en foreløpig kulminasjon av dykkerfiguren som Enstad først viste frem 1983. Da lagde han Froskemannskoret, bestående av 50 små, stiliserte froskemenn i malt polyester. Selve tittelen er inspirert av Kjell Erik Vindtorns dikt med samme navn. Enstad anvendte også de samme figurene til å fremstille ulike scener som henviser bl.a. til religiøse motiver, som for eksempel nattverden og korsfestelsen.

Enstads kunst er ikke uten humor, ironi og satire, og flere av hans arbeider viser en kunstner med et bevisst samfunnsengasjement. En kort fremstilling av de problemer Enstad arbeider med, kan uttrykkes i motsetningsforhold eller dikotomier. Det handler i mangt om forholdet mellom enhet og mangfold, det individuelle og det universelle, det subjektive og det allmenne. I tillegg finner man en formmessig undersøkelse av forholdet mellom positiv og negativ form og tomrommet som oppstår.

  • Den endelege løysinga på skulpturproblemet. Med tekstar av Jon Hellesnes og Kjartan Fløgstad, 1997
  • Tonen som vart borte (sm.m. Liv Marie Austrem), 1998
  • Stegosaurus, 1979
  • Froskemannskoret, 1983
  • 4 vogger, 1983, Museet for samtidskunst
  • Den endelege løysinga på skulpturproblemet, 1987–91
  • Dykkar skulptur, ved Akerselva i Oslo
  • Neve med rose, 1991, Lilletorget, Oslo
  • Borgerskapets diskrete sjarm, 1991, Museet for samtidskunst
  • NKL,bd. 1, 1982
  • Aftenp. Aften,5.10.1994
  • Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer,17.8.1995
  • Aftenp.,18.8.1995
  • O. Enstad: Den endelege løysinga på skulpturproblemet,1997 (se ovenfor)