Faktaboks

Ola B. Johannessen
Ola Bjørnssønn Johannessen
Født
17. mars 1939, Trondheim, Sør-Trøndelag
Virke
Skuespiller og teatersjef
Familie
Foreldre: Kaptein Bjørn Elness Johannessen (1898–1976) og Aasta Barbara Sivertsen (1898–1952). Gift 28.8.1974 med skuespiller Marit Olaug Østbye (27.11.1948–), datter av generalmajor Knut Østbye (1921–) og Astrid Plaaterud (1921–).
Ola B Johannessen
Ola B Johannessen
Av /NTB Scanpix ※.

Ola B. Johannessen har en allsidig karriere innen teater og har stadig vært på søking etter nye uttrykksformer. Han er en meget god skuespiller, en dyktig og spennende instruktør og en erfaren teatersjef som evner å profilere de teatrene han har ledet.

Johannessen vokste opp i en familie som likte amatørteater, og han elsket å opptre. Etter examen artium gikk han to år på Universitetet i Oslo før han tok tre år på Statens Teaterskole. 1961, året før han fullførte Teaterskolen, debuterte han på Det Norske Teatret i Historia om Vasco av Georges Schehade. Høsten 1968 satte han opp sin første oppsetning der, Herlege tid som dagast av Sandro Key-Åberg. Fra 1962 til 1970 var han ansatt ved Det Norske Teatret, og han berømmet daværende teatersjef Tormod Skagestad for å gi unge skuespillere sjansen til virkelig å lære noe. Som teatersjef har Johannessen videreført denne holdningen.

1965–66 gjennomførte Johannessen teaterstudier, spesielt omkring pantomime, hos Henryk Tomaszewski i Polen. Der lærte han bl.a. hvordan en skuespiller skal forholde seg til sin egen kropp på scenen, og Johannessen ble en av de første i Norge til å arbeide med sterkt fysisk sceneuttrykk. Samarbeidet med Tomaszewski resulterte bl.a. i pantomimeoppsetningen “… så byder meg en stemme” på Det Norske Teatret 1967. Den var basert på Henrik Ibsens Brand og Peer Gynt og var satt sammen av Tomaszewski, mens Johannessen fremførte den tause hovedrollen. Oppsetningen fikk Johannessen til “å se Ibsen på en helt ny måte, og også se noe helt nytt hos Ibsen”.

1970–72 var Johannessen i Fjernsynsteatret, deretter var han med å etablere det nystartede regionteatret Teatret Vårt i Molde. Der deltok han i en teatermodell – kollektiv teaterledelse og allmøtestyring – med “lange og slitsomme, ideologiske debatter”. Johannessen opplevde de tre sesongene ved Teatret Vårt som “en spennende og viktig tid” med store utfordringer. Han spilte bl.a. Johannes i Kaj Munks Ordet, og gjennom en lang prosess vokste hans kristne livssyn frem. I ensemblet var også Marit Østbye, som han senere giftet seg med.

Sesongen 1975–76 vendte Johannessen tilbake til Fjernsynsteatret, deretter var han ved Rogaland Teater i ensemblet til teatersjef Kjetil Bang-Hansen, som gjorde dette teateret til et av landets mest interessante.

1979 kom Johannessen som teatersjef til Trøndelag Teater. Der erfarte han hvor problematisk det var å kombinere en administrativ stilling som teatersjef med kunstnerisk virksomhet som skuespiller eller instruktør. Trangen til mer scenisk aktivitet fikk ham til å slutte etter fem sesonger.

1984–85 var han ved Den Nationale Scene, deretter to sesonger i Fjernsynsteatret, og 1988–90 var han tilbake ved utgangspunktet, Det Norske Teatret. 1990–91 var han ansatt på Nationaltheatret, med Teatret på Torshov som arbeidssted, og 1991–94 var han frilans skuespiller og instruktør og underviste dessuten ved Statens Teaterskole.

1994 ble han teatersjef på Rogaland Teater. Der var han til 1997, da han atter ble teatersjef ved Trøndelag Teater. I teaterets nybygg satset han på musikaler og engasjerte mange nye, unge skuespillere. Han opplevde snart at ikke alle fast ansatte satte like stor pris på at han lot nye skuespillere få store roller. Dessuten erfarte han hvor kostnadskrevende musikalsjangeren var, og hvor dyrt det var å drive et stort, nytt teater. Johannessen sluttet på Trøndelag Teater etter vårsesongen 2000 og ble deretter frilans, hovedsakelig som instruktør.

Johannessen har på en spennende måte fremført sterke Ibsen-roller, som bisp Nikolas og hertug Skule i Kongsemnerne, Rubek i Når vi døde vågner og tittelrollen Catilina i Ibsens debutdrama. Som instruktør har han dessuten stått bak flere interessante Ibsen-oppsetninger. Shakespeare har appellert spesielt til ham. I et intervju uttalte han da også at “alt før Shakespeare peker frem mot ham, alt etterpå refererer seg til ham”. Johannessen har også hatt ledende roller i musikaler som West Side Story og Spelemann på taket.

Som instruktør har Johannessen markert seg med oppsetninger som Orestien på Det Norske Teatret, Du kan da ikke bare gå (etter Margaret Johansens roman) og musikalen Guys and Dolls på Trøndelag Teater og Brand på Rogaland Teater. Ifølge Johannessen – Ola B. blant kolleger og venner – innebærer skuespillerrollen og instruktørfunksjonen to forskjellige måter å forholde seg på. Som skuespiller ligger styrken i å være subjektiv, man må gå inn i rollen og se seg selv fra den. Som instruktør tvinges man til å forholde seg mer objektivt og klinisk, samt å se og tenke i større sammenhenger og mer helhetlig.

Johannessen ledet Norsk teaterunion 1986–92 og var medlem av Statens teaterutvalg 1986–88. Han har skrevet flere artikler om teater.

Ola B. Johannessen er optimistisk når det gjelder teaterets fremtid. I en sterkt teknologisk preget hverdag betrakter han teater som den viktigste møteplassen for toveis kommunikasjon. I så måte er teater en unik kunstart som tilfredsstiller menneskenes voksende behov for levende møter og kommunikasjon.

Verker

  • I begynnelsen var verset, i H. Reistad (red.): Skuespillerkunst, 1991
  • Et opprør mot det bestående, i Teatret vårt gjennom 20 år. 1972–1992, 1992

Kilder og litteratur

  • HEH 1994
  • diverse artikler og intervjuer