Odvar Nordli var statsministeren som lyktes med det meste i første halvdel av sin fem år lange regjeringstid, for deretter å møte en bølge av ytre kriser og interne kamper frem til sin dramatiske avgang vinteren 1981.
Nordli vokste opp som eneste barn i en arbeiderfamilie på Tangen i Stange. Han tok eksamen ved handelsgymnas 1947 og examen artium 1951. 1947–48 var han i militæret i Tysklandsbrigaden. Deretter arbeidet han som revisor, først ved Bærum kommunerevisjon og Hedmark fylkesrevisjon. Tilknytningen til hjemtraktene og det opprinnelige sosiale miljøet ble aldri brutt, heller ikke gjennom et kvart århundre som stortingsrepresentant og regjeringsmedlem. Etter at Nordli stiftet familie, fikk han bygd huset Mjøstun på Tangen, og selv da statsministerfamilien en periode motstrebende bodde i den fornemme Stenersen-villaen, representasjonsboligen på Vinderen i Oslo, var det aldri tvil om at familiens hjem var ved Mjøsa.
Odvar Nordli har treffende karakterisert seg selv som “en politisk håndverker”. Han utmerket seg tidlig som en dyktig og praktisk orientert reformpolitiker, først i lokalpolitikken i Stange, hvor han kom inn i kommunestyret som 23-åring og ble varaordfører med det samme (til 1961). 1954–61 var han varamann til Stortinget og deretter fast stortingsrepresentant fra Hedmark i 24 år. Etter valget 1969 ledet han Stortingets sosialkomité før han ble kommunalminister i Trygve Brattelis første regjering 1971–72. Under Brattelis andre regjering 1973–76 var Nordli Arbeiderpartiets parlamentariske fører i Stortinget. Han nøt stor tillit i stortingsgruppen og blant partiets mange pragmatiske tillitsvalgte, men oppnådde ikke å bli Brattelis selvskrevne etterfølger.
Nordli fremstod, i motsetning til partiets nestformann Reiulf Steen, ikke som en visjonær og begeistrende lederskikkelse. Da partilandsmøtet 1975 skulle velge mellom de to, ble løsningen et delt lederskap, med Steen som partiformann og Nordli som statsministerkandidat. Kompromisset tok sikte på å dempe den interne striden i partiet og sikre et ordnet statsministerskifte. Dette viste seg å bli en lite heldig ordning – i første omgang fordi det virket underlig at landets statsminister direkte ble utpekt av et partilandsmøte, dernest fordi Trygve Bratteli satt “på oppsigelse” i nesten ett år og Nordlis ventetid dermed ble unødig lang, men mest fordi personstriden blusset opp igjen da Nordlis regjering fikk motbør i slutten av 1970-årene.
Nordli dannet sin regjering da Bratteli trådte tilbake 15. januar 1976, og satt til han ble avløst av Gro Harlem Brundtland 4. februar 1981. Nordlis avgang hadde sammenheng med den indre striden i partiet; den utløsende årsaken var at Nordli ble oppfordret av legen til å ta sykepermisjon, noe han selv ikke syntes at han kunne. Nordli foreslo selv Rolf Hansen som ny statsminister, men Reiulf Steen m.fl. foreslo Gro Harlem Brundtland.
Ettertiden har vært mest opptatt av slitasjen som etter hvert preget Nordlis statsministerperiode. Tilbakeslagene i verdensøkonomien i siste halvdel av 1970-årene ble møtt av en særnorsk motkonjunkturpolitikk og innføring av pris- og lønnsstopp. Samtidig ble Norge preget av striden om utbyggingen av Alta-vassdraget, NATOs vedtak om utplassering av nye mellomdistanseraketter og forhandlinger med Sovjetunionen (“dobbeltvedtaket”) og spørsmålet om forhåndslagring av amerikansk forsvarsmateriell i Norge. Arbeiderpartiet var delt i flere av stridsspørsmålene, og partiet ble i tillegg herjet av personlig maktkamp og kraftig tilbakegang etter hvert som høyrebølgen toppet seg blant velgerne. Nordli nådde heller ikke frem med sin store nordiske plan om at Norge skulle bytte til seg en vesentlig eierandel i Volvo mot at svenskene fikk interesser i oljeutvinningen i Nordsjøen.
All motbøren i siste halvdel av regjeringstiden har i ettertid skygget for Nordli-regjeringens opprinnelige reformvilje og heldige hånd med å gjenreise Arbeiderpartiets velgertilslutning ved stortingsvalget 1977. Blant de viktigste reformene fra Nordlis regjeringstid er loven om selvbestemt abort, arbeidstakeres rett til sykepenger tilsvarende full lønn fra første sykedag, og opprettelsen av den norske 200 mils økonomiske havsonen. Den fortsatt gjeldende “gråsoneavtalen” om rettigheter i Barentshavet ble fremforhandlet med russerne 1977 av Nordlis havrettsminister Jens Evensen. En liberal kriminalmelding ble lagt frem 1978, og selv om den ble trukket tilbake etter mye motstand, har mange av dens prinsipper nedfelt seg i senere kriminalpolitikk.
Som politiker og statsminister representerte Odvar Nordli en forlengelse av det klassiske norske sosialdemokratiet inn i en tid som ville ha større individuelt spillerom og flere markedsløsninger. Siste del av 1970-årene ble en overgangsperiode både i det norske samfunnet generelt og for Arbeiderpartiet spesielt. De senere forsøkene på å modernisere sosialdemokratiet er tuftet på mange av de problemene Nordli-regjeringen møtte med full styrke. Troen på sterk statlig styring av økonomien, i tillegg til politisk regulering av rentenivået, boligmarkedet og finansvesenet, ebbet ut med Nordli-regjeringens fall. Norge tok noen varige skritt til høyre etter Odvar Nordlis regjeringstid, og han selv ble høyrebølgens første offer.
I årene etter statsministerperioden var Nordli fylkesmann i Hedmark 1981–93, men påtok seg samtidig en rekke andre ulike verv, bl.a. som styreformann i Norges Kommunalbank 1987–98 og formann i Det norske hageselskap i seks år. Han var medlem av Den norske Nobelkomité 1985–96 og styremedlem i Nobelstiftelsen i Stockholm i fire år. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1994.
Etter at Nordli gikk av som statsminister, har han sjelden ytret seg om rikspolitiske spørsmål, men av og til kom engasjementet til syne, som da han i slutten av 1990-årene med en eneste replikkk nærmest torpederte Arbeiderpartiets fristelse til å la private få ansvaret for driften av sykehjem: “Je vil itte på anbud!” Uttalelsen er i slekt med det han kalte sin “medfødte angst for arbeidsledighet”.
Også i tanke og stil representerte Odvar Nordli sin folkelige bakgrunn, men han la seg etter hvert til en offentlig språkføring som reflekterte de mange gjennompløyde stortingsproposisjoner. De som kom ham nærmere mens han var aktiv politiker, oppdaget et større vidd og en romsligere humor enn han åpenbarte for offentligheten. Han mestret gode replikker og selvironiske historier, som å gjengi følgende uttalelse fra gammelordføreren i Stange da statsministerskiftet var i gang: “Jo da, dætta går nok bra dæ. Statsminister i Norge dug'n nok tel, men ordfører i Stange vart'n æller.”
Ved siden av politikken har friluftsliv med fiskestang vært Nordlis lidenskap. Han har ofte påstått at han ikke hadde ønsket å bli politiker, men forstmann, og han formulerte en gang følgende svar på et spørsmål fra en avis om hva lykke kan være: “Kaffevarme ved et fiskevann, en vårdag langt inne i hedemarksskogene. Her er jeg i nærheten av noe jeg vil kalle lykke.”