Politiker. Foreldre: Industriarbeider Omar Hansen og Kristine Jakobsen. Gift 1961 med regnskapsfører Birger Pettersen (28.11.1918–24.9.1994).

Oddrunn Pettersen var stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Finnmark i 16 år. Hun var komitéleder og forbrukerminister, men det var som Europas første kvinnelige fiskeriminister 1990–92 at hun ble kjent som en handlekraftig, prinsippfast og fremsynt statsråd. Hun måtte ta tøffe og omstridte avgjørelser om innføring av fiskekvoter for å redde torskebestanden i Barentshavet.

Oddrunn Pettersen ble født i Hadsel, men flyttet som 21-åring til Berlevåg etter språkstudier i Storbritannia. Fra 1958 til 1961 arbeidet hun ved Berlevåg skole som lærer uten formell lærerutdanning. Den skaffet hun seg senere ved Tromsø offentlige lærerskole, hvor hun også fikk med seg grunnfag i tysk og engelsk. Fra 1968 var hun skolestyrer i Berlevåg. 1971 ble hun medlem av kommunestyret, og 1975 ble hun ordfører i den lille fiskerikommunen ytterst ute på kysten av Øst-Finnmark.

Hun markerte seg som en særdeles myndig ordfører, som også kraftfullt talte Berlevågs sak utad. Som en av de få kvinnelige ordførere i landsdelen på denne tiden ble den frittalende læreren fra Berlevåg en av de politikere som ble lyttet til. Innsatsen brakte henne i løpet av få år over på den rikspolitiske arenaen. 1977 ble hun valgt som stortingsrepresentant.

Det ble innledningen til en usedvanlig politisk karriere på det nasjonale plan. I 16 år representerte hun sitt hjemfylke på Stortinget, og hun satt som leder av kommunal- og miljøvernkomiteen og samferdselskomiteen. To ganger var hun med i Gro Harlem Brundtlands regjeringer, først som forbruker- og administrasjonsminister 1989 og deretter som landets første kvinnelige fiskeriminister 1990–92. Det var i denne posisjonen hun demonstrerte sine evner til å ta nødvendige, men omstridte avgjørelser for å sikre torskebestanden i Barentshavet.

Det var riktignok hennes forgjenger i statsrådstolen som 1989 fastsatte torskekvoter som lå under de fiskerifaglige tilrådingene, men denne første kvotefastsettelse ble lettere akseptert av fiskerinæringen enn det som senere skjedde i Oddrunn Pettersens tid som fiskeriminister. Hun holdt fast ved de strenge kvotereguleringene for fiske etter torsk og ble sterkt angrepet for denne restriktive linje. Som statsråd stod hun oppreist midt i de verbale kanonadene hun ble utsatt for i denne tiden. Hun “sto han av”, som det heter på nordnorsk, og valgte å ta det politiske ansvaret ved en streng regulering i en tid hvor fremtiden for torskebestanden i Barentshavet ble ansett som usikker – en holdning ettertiden har gitt henne mer berømmelse for enn hun fikk da tiltakene ble gjennomført. Som leder av fiskeridepartementet ryddet Oddrunn Pettersen også opp i det gammelmodige lovverk som eksisterte omkring så vel fiskeriindustrien som fiskeeksporten. Hun gjorde dermed en banebrytende innsats på både ressurs- og lovsiden av fiskerinæringen.

Banebrytende innsats fikk hun også anledning til å gjøre da hun etter endt politikerkarriere 1993 tok fatt på jobben som sekretariatsleder i Barentssekretariatet – en institusjon som leder arbeidet med å samordne innsatsen for samarbeid og utvikling i Barentsregionen. I dette arbeidet fikk hun brukt sin kontaktskapende evne og menneskelige raushet på en konstruktiv måte i et viktig internasjonalt samarbeid i nordområdene. Med sitt humørfylte vesen og sin bramfrie måte å opptre på, skaffet hun seg mange venner på tvers av landegrensene i nord. Hun gikk av som sekretariatsleder 2002 og brukte sin siste tid til å skrive en bok om utviklingen av samarbeidet i Barentsregionen fra 1993 til 2003. Hun rakk å fullføre arbeidet med denne boken før hun døde.

  • The vision that became reality. The Regional Barents Cooperation 1993–2003, 2002
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • HEH 1994
  • Fiskeribladet
  • Dagsavisen 5. og 7.12.2002