Maler og grafiker. Foreldre: Arthur Tandberg og Regine Christensen. Gift 1947 med billedkunstner Elen (“Numme”) Grøn-Hansen (1921–2010).

Odd Tandberg er en av de fremste avantgardister innenfor nonfigurativ kunst i Norge. Fra 1940-årene og frem til i dag har han utviklet sitt modernistiske formspråk i flere retninger og materialer. Det begynte med lerretsmaleri og grafikk, fortsatte med monumentale utsmykninger i 1950-årene og kulminerte med bl.a. plastskulptur, kinetisk kunst og op art i 1960- og 1970-årene.

Tandberg vokste opp i Oslo. Allerede tidlig i ungdommen bestemte han seg for å velge kunsten som levevei. Etter et halvt år på Bjarne Engebrets malerskole 1942 ble han elev ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og gikk der til 1945. Siden ble det Statens kunstakademi under Axel Revold og Per Krohg 1945–46.

Ett år ved akademiet holdt for unge Tandberg, som opplevde skolens tradisjonelle og nasjonale kunstsyn som foreldet. Sammen med flere av sine medstudenter formulerte han 1947 et protestskriv, som for ettertiden kom til å stå som et modernistisk manifest: “Så sant kunst er liv, individets liv, er det vår oppgave å gjennomleve og tilbakelegge vår egen tid, i pakt med det gryende, det spirende, det som kommer, uten tanke på om det blir godtatt og hva som lønner seg.”

Tandbergs debututstilling i Galleri Per i Oslo 1949 ble verken spesielt lønnsom eller godt mottatt. Kritikerne var nådeløse i møtet med denne nye, konkrete kunsten, som i all hovedsak dreide seg om maleriets egne formale virkemidler – fargen, linjen, flaten og rommet. At fortellende titler var erstattet med “Nr.” og “Komposisjon” gjorde ikke saken bedre.

Det var først i forbindelse med Erling Viksjøs oppføring av det nye regjeringsbygget i Oslo 1957–58 at Tandbergs modernistiske uttrykk kom til sin rett. Sammen med Tore Haaland, Carl Nesjar og Inger Sitter fikk han i oppdrag å dekorere trappereposenes veggfelt i sandblåst naturbetong. En slik integrert form for utsmykning, der dekor og arkitektur gled over i hverandre, åpnet for en ny og akseptert dimensjon ved den nonfigurative kunsten. Det ble en utbredt tanke i tiden at det nonfigurative uttrykket kunne skape en form for dynamikk i det offentlige rom.

Til tross for at dette ble starten på en rekke utsmykkingsoppdrag for Tandberg, holdt han stadig fast ved sine individuelle arbeider. I 1950- og 1960-årene videreutviklet han sitt geometrisk-abstrakte formspråk i det som må kunne betraktes som en internasjonal stil. 1962 begynte han å arbeide med nye stofflige kontraster i maleriet, og i perioden 1960–64 arbeidet han spesielt med konstruktivistisk friskulptur i naturbetong, samtidig som han begynte å forske i plastmaterialets brede potensial. Han brukte først plast til forskaling av betongrelieffer, som for eksempel i Rislefontene ved Universitetet i Bergen. Videre beveget han seg, som en pioner i Norge, over i den kinetiske kunstens visuelle og mekaniske verden. Med manuelt bevegelige akrylplater, påført former og farger i silketrykk, deltok han på utstillingen “Lys og bevegelse” i Kunstnernes Hus i Oslo 1969.

Fra 1970-årene og utover i 1980- og 1990-årene ble både lerret og mer prosaiske materialer stadig underlagt hans nonfigurative formspråk, skjønt flere av arbeidene gjenspeiler en noe mykere orientering, med til dels klare referanser til planteriket. Dette siste kan muligens begrunnes i hans nære samarbeid med konen Numme; deres betydeligste fellesprosjekt er et enormt, fargesprakende glassmaleri i det nye Rikshospitalet i Oslo.

De siste årene har en ytterligere uttalt figurasjon gjort seg gjeldende i enkelte av Tandbergs malerier. Dette kom spesielt til uttrykk på hans uoffisielle jubileumsutstilling i Ski rådhus januar 2004. Samtidig som han her holdt fast ved de kraftige fargene som har fulgt ham gjennom store deler av karrieren, viste han at han stadig er villig til å søke nytt og øse av sin allsidighet og fleksibilitet i alt skapende arbeid. Det er med andre ord ikke uten grunn at han fremdeles, i en alder av 80 år, omtales som ung og dristig innenfor samtidskunsten!

    Offentlig utsmykning (et utvalg; i Oslo hvis ikke annet er nevnt)

  • Fire veggdekorasjoner i sandblåst naturbetong, 1957–58, Regjeringsbygget, Akersgata 42
  • to frittstående murer i stenmosaikk, samt lysgård i stenmosaikk og vann, 1959–88, Norsk Hydro administrasjonsbygg, Bygdøy allé 2
  • betongrelieff, 1962–65, Jernbanetorget T-banestasjon
  • steinmosaikk, 1964, Lillehammer kino
  • utsmykning i metall, betong og tre (korvegg, alter, prekestol, døpefont), 1964, Nordseter fjellkirke, Lillehammer
  • relieff (steinmosaikk, naturbetong), 1965, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (nå Norges vassdrags- og energidirektorat), Middelthuns gate 29
  • skulptur (aluminium), 1969, Raufoss Ammunisjonsfabrikker
  • Rislefontene (sandblåst naturbetong), 1972, UiB
  • relieff og krusifiks (naturbetong, smijern), 1972, Kortedala kirke, Göteborg
  • betongrelieff, 1973, Borås kulturhus
  • kinetikk (diverse materialer), 1973, Borås Konstmuseum
  • betongrelieff, 1980, Fagernes rådhus
  • utsmykning av korridorer (serigrafi på vinyl) og takdekorasjon i kantine (rustfritt og malt stål), 1980, Laboratoriebygget, Ullevål sykehus
  • utsmykning (serigrafi på akryl), 1983, Pastor Strømmes minnekirke, Villajoyosa, Spania
  • skulptur (kobber og stål), 1984, Ås rådhus
  • inngangsdør (messing og rustfritt stål), 1986, Hässelby slott, Stockholm
  • glassmaleri (sm.m. Numme Tandberg), 1997, Rikshospitalet
  • Se også verkliste i NKL, bd. 4, 1986, s. 183

    Trykt materiale

  • Et samhold som aldri slo sprekker, i A. Hoff: Tor Hoff – i sterke krefters vold, 1984, s. 57–58
  • C. Norberg-Schulz og P. Anker: Kunst i betong, 1965, s. 20–21 og 42–46
  • Plast i kunst. Nye kunstuttrykk i plastmaterialer, utstillingskatalog, 1981
  • E. Mørstad: biografi (med bibliografi) i NKL, bd. 4, 1986
  • Dødsgjengen, utstillingskatalog, Jølster 2002
  • “Fra en annen sol”, i Dagens Næringsliv 9.10.2003
  • O. Endresen: “Har alltid forsket i kunsten”, i Østlandets Blad 16.4.2004
  • opplysninger fra Odd Tandberg, 2004
  • Tegning av Gunnar S. Gundersen; gjengitt i R. Revold: Norges billedkunst, bd. 2, 1953, s. 313