Fotballspiller, senterløper (spiss). Foreldre: Tor Iversen og syerske Hjørdis. Gift 1) 1968 med Anne Grethe, ekteskapet oppløst 1974; 2) med Bente, ekteskapet oppløst 1985.

Mange mente Odd (Helge) Iversen hadde potensial til å bli en av Europas store fotballstjerner. For ham selv rakk det å bli Norges suverene goalgetter, landslagskaptein og en tiljublet nasjonal helt. De gylne sjansene han fikk på den internasjonale arenaen, lot han være å gripe. «Ivers», som han ble kalt, var en mester på gressmatten, men kom ofte til kort utenfor banen. Leie hindere på karriereveien var dessuten skader, et ustyrlig temperament og alkoholproblemer.

Fotball ble Odd Iversens liv – på godt og vondt – like fra guttedagene hjemme i Rosenborggata i Trondheim. Grunnleggende ferdigheter som tilslag på ballen og evnen til å skyte like hardt og treffsikkert med begge ben lærte han tidlig av faren, som var hans første idrettsidol. Faren forlot imidlertid hjemmet da Odd var 14 år gammel.

Ingen kunne tro at det var som fryktet spiss unggutten skulle bli berømt, liten og spinkel som han var den gang. På bydelslaget Trond startet han dessuten fotballkarrieren bakerst – som keeper. Ti år gammel klarte han som den hittil yngste kravene til Gullballen.

I 1964 ble Iversen Rosenborg-spiller, og han utviklet seg nå raskt, også fysisk. Våren 1966 fikk han prøve seg som spiss i en treningskamp mot Molde og scoret. I den første seriekampen, mot Nidelv, takket han for tilliten med to av kampens scoringer, og det gav seier. Med nok en scoring i den neste kampen mot Viking var plassen som senterløper erobret for godt. Det førte ham også rett inn på ungdomslandslaget til møtet med et stjernespekket portugisisk B-landslag i Setubal. En sensasjonell 4–2-seier og hat trick av Ivers gav heltestatus. Dermed var heller ikke veien til A-landslaget lang, med debut mot Finland samme høst og første landslagsmål mot Portugal i den påfølgende landskampen. Ivers spilte i alt 45 landskamper og scoret i alt 19 mål (han er med det nummer 10 på Norgesstatistikken), bl.a. seiersmålet mot Frankrike i Strasbourg under VM-kvalifiseringen i 1968. Kapteinsbindet fikk han også æren av å bære.

Han ble toppscorer både i serien og på landslaget tre år på rad (1967–69), og i serien i 1979. Med 158 mål hadde han frem til 2003 sammenlagtrekorden i antall mål i eliteserien, men er senere slått av Petter Belsvik, Harald Martin Brattbakk og Sigurd Rushfeldt. To ganger (i 1967 og 1969) ble han seriemester med Rosenborg. Hans samspill med makkeren Harald Sunde var en vesentlig årsak til Rosenborgs suksess – begrepet “radarpar” ble antakelig første gang brukt om nettopp denne duoen.

Profftilbudene lot ikke vente på seg. Overraskende takket Ivers nei til storklubber som Ajax, Glasgow Rangers og PSV Eindhoven; han valgte i stedet å tilbringe årene fra 1970–73 i Racing Mechelen i belgisk 2. divisjon. Sportslig ble dette en kraftig nedtur med store skadeproblemer. Etter hjemkomsten spilte han først to år i Rosenborg, deretter fire år (1976–80) for Vålerengen, før karrieren 1982 ble avsluttet der den begynte, i Rosenborg.

Enormt engasjert og tøff kunne Ivers være på banen, også verbalt. Dommerne fikk sine pass påskrevet, med gule og røde kort som resultat. Språkbruken kostet ham 15 måneders karantene. En vanskelig natur, som ikke lot seg tukte, gjorde at helten på banen fikk mange utfordringer i privatlivet, med bl.a. to havarerte ekteskap som resultat. En stor glede for ham var det at sønnen Steffen Iversen (10.11.1976–) viste seg å ha arvet mye av farens balltalent og fulgte i hans spor med stor suksess.

Utallige treningsøkter med lærkulen var Odd Iversens eneste utdannelse etter folkeskolen. Levebrød fant han i mange ulike jobber, til sist som materialforvalter i Rosenborg. I 1997 ble han uføretrygdet.

  • Fotball er mitt liv. Odd Iversen forteller til Odd Vanebo, 1975
  • O. Iversen og O. Vanebo: Fotball er mitt liv, 1975
  • S. M. Nyrønning: Høyt press. Historien om Odd Iversen, 1998
  • biografi i I. Bertelsen m.fl.: Oppslagsbok om norsk fotball, Oslo 2000