Ingeniør og flyger. Foreldre: Forretningsmann, hvalfanger og materialforvalter Lauritz Dahl (1858–1932) og Olga Sørensen. Gift 1) 11.9.1927 med Anna Augusta (“Vesse”) Selmer Mathiesen (22.8.1904–13.12.1959), datter av lege Johan Berger Mathiesen (1872–1923) og Augusta Selmer (1878–1929); 2) 1976 med Elisa Margrethe (“Lisken”) Munck f. Anthonisen (f. 6.1.1903; hun gift 1) 1925 med Sverre Munck, 1898–1971), datter av konsul Fredrik J. E. Anthonisen (1872–1963) og Marie Boe Christensen (1874–1936).

Odd Dahl er kalt en trollmann og Askeladden i norsk fysikk. Han evnet å utforme geniale løsninger på tekniske problemer og spilte en fremtredende rolle i den tekniske utviklingen av kjernefysikken både i USA og i Norge.

Dahls foreldre kom fra sjømannsmiljø i Vestfold. Da Odd ble født var faren isenkramhandler i Drammen, men overtok 1909 en bijouteriforretning i Kristiania. Familien flyttet til Majorstua, og Odd begynte på Christiania Borger- og Realskole, der han tok middelskoleeksamen 1914.

Som gutt fikk han utvikle sitt tekniske talent og sin eventyrlyst. Faren gav ham mekanisk leketøy og skaffet ham verktøy. Han øvde seg med skytevåpen hjemme, og skarpskyting inngikk i gymnastikkopplæringen på skolen. Som speider deltok han i overnattingsturer i Nordmarka, og han var godt kjent med livet på sjøen. Han eksperimenterte med trådløs telegrafi og annen elektronikk.

15 år gammel ble Odd praktikant og, etter halvannet år på teknisk aftenskole, tegner ved Elektrisk Bureau. 1917 ble han ansatt hos Fenger Hagen, en elektroingeniør med interesse for radiotelefoni, og flyttet 1918 med ham til Stavanger. Sammen laget de bl.a. utstyr for radiokommunikasjon mellom en fiskebåt og en landstasjon. Tiltaket ble stoppet da det etter avisoppslag kom Telegrafstyret for øre. Men Dahl skrev sin første fagpublikasjon, Korte betraktninger over traadløse telefonstationer for fiskefartøier, trykt i Norsk Fiskeritidende 1920. Han konstruerte også en retningsviser for biler, men myndighetene nektet godkjennelse med begrunnelsen: Hvorfor gjøre en enkel sak vanskelig? Bruk heller armen.

1921 ble Dahl opptatt som elev ved Hærens Flyvevæsens flyskole på Kjeller. Han ble den beste i sitt kull og fikk internasjonalt flysertifikat. Roald Amundsen ansatte ham 1922 som flyger, mekaniker, telegrafist og filmfotograf på Maud-ekspedisjonen i Nordishavet. Etter tre prøveflygninger havarerte flyet i isen. En av Dahls viktigste oppgaver ble deretter å ta observasjoner og vedlikeholde og konstruere måleinstrumenter for ekspedisjonens vitenskapelige leder, H. U. Sverdrup, som på den tiden var ansatt ved The Carnegie Institution i Washington. Han anbefalte Dahl å søke arbeid der etter ekspedisjonens slutt 1925.

Dahl valgte først å dra til Peru og Brasil på en strabasiøs tur som han beskrev i boken Med muldyr og kano gjennom tropisk Sydamerika. Tilbake i Norge høsten 1926 hadde han en foredragsturné og viste film fra sine reiser, og han ble tildelt St. Olavs Orden for sin deltakelse i Maud-ekspedisjonen. På hjemveien hadde han besøkt Carnegie-instituttet og fått ansettelse som teknisk assistent der fra begynnelsen av 1927. Han emigrerte derfor til USA.

Dahls første oppgave ved instituttet var å konstruere kortbølgeutstyr for radiosamband. Etter et års tid ble han med på å utvikle apparater for høye spenninger for anvendelse i kjernefysikk, et område hvor USA på den tiden lå etter Europa. Sommeren 1928 fikk han et års permisjon for å foreta en reise gjennom Midtøsten og Sibir. Han hadde også planlagt å bestige Mount Everest, men da han ikke fikk innreisetillatelse til Nepal, måtte klatreturen og reisen gjennom Sibir oppgis. Ekspedisjonen er beskrevet i boken Med bil og husbåt i Asia.

Tilbake på instituttet kom Dahl til å arbeide for to norskættede fysikere, M. A.Tuve og L. R. Hafstad. De bygde en Tesla-transformator som de 1930 fikk opp i en spenning på 5 MV. For bedriften ble gruppen, populært kalt “de tre musketerer”, 1931 tildelt den årlige prisen fra American Association for the Advancement of Science for fremragende bidrag til vitenskapen. At Dahl som tekniker ble tatt med ved tildelingen, var en stor anerkjennelse av hans innsats.

Dahl bygde deretter, med råd fra oppfinneren R. J. Van de Graaff, to Van de Graaff-generatorer. Den største, som stod ute, var ustabil. Den andre fungerte bra, og “musketerene” tok den straks i bruk til studier av atomkjerner. Carnegie-instituttet fikk et av verdens fremste kjernefysikklaboratorier. Dahl konstruerte kjernefysisk måleutstyr og medvirket sterkt til at laboratoriets posisjon ble opprettholdt.

H. U. Sverdrup var 1931 blitt medlem av Chr. Michelsens Institutt i Bergen. Han besøkte ofte Carnegie-instituttet, la merke til Dahls utvikling og ønsket ham tilbake til Norge. På et besøk 1935 ble han tilbudt stilling som laboratorieingeniør ved Geofysisk institutt ved Bergens Museum og Chr. Michelsens Institutt som holdt til i samme bygning. Han tok imot tilbudet og flyttet til Bergen 1936.

1938 foreslo han sammen med professor B. Trumpy og overlege S. Bakke å anskaffe et høyspenningsanlegg for strålebehandling ved Haukeland sykehus. Med midler fra Røde Kors tegnet og bygde han for dette formål en Van de Graaff-akselerator som stod ferdig 1941 og var i bruk til slutten av 1960-årene.

1938 ble Dahl, med dispensasjon fra kravet om sivilingeniøreksamen, opptatt som medlem av Den Norske Ingeniørforening. 1943 ble han medlem av Chr. Michelsens Institutt, en forskerstilling der han selv bestemte sine arbeidsoppgaver. Under krigen fikk han vite at det i USA var konstruert en betatron for stråleterapi. Han så at Haukeland sykehus trengte et slikt instrument. Geofysisk institutt ønsket en Van de Graaff-akselerator til kjernefysisk forskning. Begge prosjektene ble godkjent. Dahl stod for konstruksjonen av maskinene, som ble ferdige i slutten av 1940-årene.

Gunnar Randers, som under krigen hadde begynt å interessere seg for kjerneenergi, fikk 1946 Dahl med seg til USA for å få informasjon om reaktorer. Selv om forskningen var strengt hemmelig, fikk de gjennom bekjentskaper tilgang til en rekke anlegg. Velformede spørsmål og Dahls evne til å observere og lage gode skisser gav dem nok informasjon til å utarbeide planer for en tungtvannsreaktor. 1948 ble planene godkjent og Institutt for Atomenergi, IFA, opprettet med Randers som formann og Dahl som nestformann for Plan- og byggekomiteen. Da reaktoren var ferdig 1951, ble Dahl tildelt Den Norske Ingeniørforenings første ærespris, ble første æresdoktor ved Universitetet i Bergen og utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden og den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen.

1952 ble Rådet for europeisk kjerneforskning, CERN, opprettet. Dahl ble bedt om å lede planleggingen av den største installasjonen, en protonsynkrotron. I halvdagsstilling ledet han en planleggingsgruppe til planene ble godkjent sommeren 1955. Han fikk tilbud om å gå inn som prosjektleder på heltid, men valgte å slutte. Han vikarierte en periode som direktør ved IFA, var med på opprettelsen av A/S NORATOM og fungerte som selskapets første direktør.

Dahl foretrakk imidlertid praktiske utfordringer. Han deltok i byggingen av en ny reaktor i Halden, egentlig tenkt som et ledd i utvikling av skipsreaktorer, var med og planla solobservatoriet på Harestua, utviklet sammen med Ivar Aanderaa et system av bøyer for overvåking av havstrømmer, bistod med utredning av planer for utforskning av nordlyssonen, for romforskning med raketter og for rakettstasjonen på Andøya.

Odd Dahl var meget omgjengelig og vel kjent i sine omgivelser med sigar i munnviken. Hans hustru Vesse, som var født i Wisconsin, fulgte ham gjerne på hans reiser, og de var meget gjestfrie. De hadde to barn. Datteren Karin var sterkt utviklingshemmet og døde bare 13 år gammel. Sønnen Per reiste i voksen alder tilbake til USA og ble forsker i akseleratorfysikk.

På sine eldre dager tok Dahl opp igjen modellbåtbygging. I Washington hadde han laget en modell av Maud som lenge var kirkeskip i Den norske sjømannskirken i New York, men som i 1970-årene ble overlatt Sjøfartsmuseet i Oslo. En modell av den amerikanske fregatten Constitutionen overlot han til USAs ambassade i Oslo. Fra han kom tilbake til Norge til han døde, var han fast bosatt i Bergen.

  • Korte betraktninger over traadløse telefonstationer for fiskefartøier, i Norsk Fiskeritidende,mars 1920
  • Med muldyr og kano gjennom tropisk Sydamerika (sm.m. T. S. Ramberg), 1927
  • Med bil og husbåt i Asia, 1928
  • A Laboratory Method of Producing High Potential (sm.m. G. Breit, M. A. Tuve), i Physical Review,nr. 35/1930
  • Nuclear Physics Studies using the Van de Graaff Generator (sm.m. M. A. Tuve og L. Hafstad), i Physical Review,nr. 43/1933
  • The Production of Intense Positive Ion Beams (sm.m. M. A. Tuve og L. Hafstad), i Physical Review,nr. 49/1935
  • A low Velocity Oceanographic Current Recorder (sm.m. H. Dahl), Bergen 1938
  • Anvendelse av høyvolt røntgenstråling til materialundersøkelser, Bergen 1944
  • Vakuumteknikk, Bergen 1944
  • En drage som meteorologisk observatorium, foredrag trykt i Chr. Michelsens Institutts beretninger 12:2 1948
  • Heavy-water Reactor at Kjeller (sm.m. G. Randers), Bergen 1951
  • Organisasjonen av den moderne atomforskning og Norges stilling i denne, foredrag trykt i Chr. Michelsens Institutts beretninger 18:2 1955
  • Betraktninger omkring oceanografiens arbeidsmåte og teknologi, foredrag trykt i Chr. Michelsens Institutts beretninger 32:2 1969
  • Automatisk lagerstyring med anvendelse av prosessregnemaskiner (sm.m. T. Wigen), i TU,1979, s. 3093
  • Odd Dahl og Maud-ferden (sm.m. R. Lunde), i Aftenp.1976

    Skipsmodeller

  • Polarskuten Maud,Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo
  • Fregatten Constitutionen,USAs ambassade, Oslo
  • Orlogsskipet Kong Sverre,p.e

    Filmer

  • Filmer fra Maud-ekspedisjonen
  • Odd Dahls egne beretninger (se ovenfor)
  • H. U. Sverdrup: Tre aar i isen med “Maud”, 1926
  • Festskrift til Odd Dahl i anledning hans fylte 70 år. Fra venner og kolleger,Bergen 1968
  • G. Randers: Lysår,1975
  • Jan H. Landro: Odd Dahl. Trollmann og rundbrenner,1981
  • Portrett i Festskrift til Odd Dahl i anledning hans fylte 70 år,1968
  • Omslagsportrett på Odd Dahl. Trollmann og rundbrenner,1981