Embetsmann og politiker. Foreldre: Formann Olav Andreas Gøthe (1893–1962) og Carla Kirsten Anthonsen (1897–1983). Gift 1953 med Lill Sørensen (30.9.1913–), datter av maskinsjef Simon Sørensen (1890–1950) og hustru Norda.

Odd Chr. Gøthe var i kraft av sine sentrale lederposisjoner en markert skikkelse i den norske sentraladministrasjon i etterkrigstiden, først i Finansdepartementet og deretter i en mannsalder i Industridepartementet.

Gøthe tok examen artium 1939 og begynte å studere sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo, men fikk utdannelsen avbrutt av krigen. Han gjorde en innsats i Milorg og for den illegale presse, ble arrestert og satt et år på Grini. Etter frigjøringen gjenopptok han studiene og ble cand.oecon. 1946. Han kom derved til å tilhøre en forholdsvis liten krets av unge, dyktige, viljesterke og målbevisste sosialøkonomer som tok embetseksamen like før og i de nærmeste årene etter krigen, og som etter eksamen forholdsvis raskt kom inn i ledende posisjoner. De fleste av dem sognet til Arbeiderpartiet, og karakteristisk for deres karrierer var en vandring mellom ulike politiske posisjoner som statsråd/statssekretær og byråkratiske toppstillinger som ekspedisjonssjef/direktør i departementer og direktorater.

Gøthe ble 1947 ansatt ved LOs økonomiske kontor og var leder der i fem år. Trygve Bratteli, som 1951 var blitt finansminister i Oscar Torps regjering, var sterkt interessert i å trekke inn unge og dyktige sosialøkonomer i politisk arbeid, og han hentet Gøthe som sin statssekretær 1952. I denne viktige og sentrale stillingen ble Gøthe sittende til 1955, da Torp ble avløst av Gerhardsens tredje regjering. Gøthe ble avløst i Finansdepartementet av Karl Trasti og gikk selv over til stillingen som statssekretær i Industridepartementet under Gustav Sjaastad.

1958 ble Gøthe utnevnt til ekspedisjonssjef i en ny avdeling for utredning og planlegging i Industridepartementet. Han ble sittende i dette embetet til han gikk av 1986, etter 28 års tjeneste. Ekspedisjonssjefembetet var 1975 omgjort til embete som Statens forhandlingsdirektør, og Gøthe ble først engasjert for to år og senere utnevnt. Ved Gøthes avgang 1986 falt forhandlingsdirektørstillingen bort, og saksfeltet ble delvis overtatt av Næringsøkonomisk avdeling.

Gøthe var medlem av en rekke offentlige komiteer og råd, bl.a. Statens atomenergiråd og Valutarådet. Han var styremedlem i Norsk Bergverk og statlige industribedrifter og deltok i en lang rekke viktige forhandlinger, nasjonalt og internasjonalt.

I sin frittalende og åpenhjertige selvbiografi Ærlig talt! gavr Gøthe et levende bilde av industripolitikken i Norge gjennom en menneskealder. Han navngav de mange sterke personligheter fra næringsliv og politikk som var med i spillet om de store industrisaker som Jernverket, Kings Bay, Tyssedal, Nye Tofte, Volvo-avtalen m.fl. Gøthe hadde lite til overs for politikernes innblanding i saker om statlig industridrift og hevdet at regjeringene og departementet i mange år ikke hadde noen klar politikk på området. Han vaer dypt skeptisk til at staten kan være en effektiv industriherre og mente at man skal være uhyre forsiktig med å gå inn i statlige industriengasjementer; erindringsboken har da også undertittelen “Om industriskandaler, statsråder og annet”. Gøthe anførte også at det blir laget mange planer og utredninger uten at man kan si at det har gitt vesentlig bedre resultater.

I selvbiografien var Gøthe forholdsvis beskjeden og tilbakeholdende om sin egen innsats og innflytelse. Han var ærlig nok til å avsløre at forhandlingsdirektørembetet ble laget spesielt for ham 1975, fordi han hadde søkt stillingen som generaldirektør i Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, mens statsråd Ulveseth ønsket å beholde ham i departementet. Gøthe syntes likevel å godta betegnelsen “grå eminense”. Og statsråd Bjartmar Gjerde mente at uttrykket “Javel, hr. Gøthe” var en mer passende bemerkning i Industridepartementet enn “Javel, statsråd”.

Odd Chr. Gøthe representerte autoritet, kontinuitet og erfaring ved å ha arbeidet i 30 år under 17 statsråder som “superembetsmann” (som pressen kalte det).

  • Indeksen og tariffene. En populær orientering om levekostnadsindeksen, 1950
  • Lønnspolitikken etter krigen, 1951
  • Ærlig talt! Om industriskandaler, statsråder og annet, 1988
  • Norsk Jernverk 1946–1988. Fra tro til fall, 1994
  • Gøthes egne utgivelser (se ovenfor)
  • Stud. 1939, 1964
  • E. Lie: Ambisjon og tradisjon. Finansdepartementet 1945–1965, 1995
  • B. Juul: Forvaltning i krise? Gransking av Industridepartementet på 1960-tallet, Bergen 1997