Arkitekt. Foreldre: Handelsreisende Sigurd Østbye (1894–1954) og Borghild Elisabeth Berggreen (1895–1988). Gift 16.7.1955 med keramiker Kirsten Vahl (8.12.1929–), datter av regnskapssjef Kristian Rohde Vahl (1894–1970) og Edla Pettersen (1898–1971).

Odd Østbye konsentrerte seg gjennom sitt arkitektoniske virke særlig om kirkebygg. Her viste han å kunne kombinere abstraherende symbolverdier med uttrykkskraften i byggematerialets lys- og skyggevirkning. Hans evne til å oppfatte egenskaper i landskap og forholdet til det bygde rom som sted for menneskets handlinger, gjorde ham til en fremtredende tenker og skaper i nyere norsk etterkrigsarkitektur.

Etter examen artium 1944 gikk Østbye på byggelinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole til 1948, som forberedelse til diplomeksamen ved Statens arkitektkurs. Arne Korsmo var hans formlærer, sterkt påvirket av arkitekter som Ludwig Mies van der Rohe, Walter Gropius, Alvar Aalto, Frank Lloyd Wright og Le Corbusier, og han inspirerte elevene til tro på en modernistisk og ny internasjonal æra i arkitekturen. Omkring 1950 oppstod PAGON-gruppen (Progressive Arkitekters Gruppe, Oslo, Norge), en norsk seksjon av CIAM (Congrès Internationaux d'Architecture Moderne), der Østbye ble et naturlig medlem.

Sammen med sine medstudenter Sverre Fehn, Geir Grung og Håkon Mjelva ble Østbye 1949 ansatt ved Oslo byarkitektkontor under ledelse av Georg Greve. Utover i 1950-årene kastet de fire unge kollegaer seg aktivt inn i en lang rekke konkurranseprosjekter, konsentrert om utviklingen av sykehus, moderne boliger og hyttebygging. Helt grunnleggende for Østbyes senere virke var at han 1952–61 videreførte sin praksis hos arkitekt Ole Øvergaard, hvor han fikk en grundig opplæring i fagets alle aspekter, fra tegning til prosjektadministrasjon. Det førte til at han fra 1957 fikk dele ansvaret for utbyggingen av Kristiansand sykehus med Ole Øvergaard.

Da Østbye startet egen arkitektpraksis 1961, kom hans modernistiske sans for presis formgiving og materialanvendelse til uttrykk, bl.a. i Kirkelandet kirke i Kristiansund. Samtiden oppfattet bygget som usedvanlig og dristig; det brøt radikalt med konvensjonelle kirketradisjoner. En 30 meter høy korvegg gir kirkerommet et innfallende lys gjennom fargede glassfelt, utført av kunstneren Gunnar S. Gundersen. Bygningen representerer en mer organisk og ekspresjonistisk tendens i norsk etterkrigsmodernisme, forskjellig fra den retning som bl.a. Kjell Lund og Nils Slaatto utviklet på denne tiden.

Nye grep om kirkebyggets oppgave videreførte Østby sammen med arkitekt Harald Hille i de to neste prosjektene. Åssiden kirke i Drammen ble skapt gjennom et arkitektonisk bueformet grep i landskapsrommet, hvor det oppstår et spenningsfelt mellom det mørke rom og lyset. Snarøya kirke i Bærum ble formgitt med et Le Corbusier-inspirert uttrykk, hvor kirkens sakrale dimensjon knytter seg til stedet og landskapet.

1970–89 arbeidet Østbye i kompaniskap med arkitektene Tore Kleven og Øyvind Almaas, fra 1983 også arkitekt Tom Wike, men firmanavnet ØKAW A/S ble først formalisert 1992.

Utviklingen av Karasjok kirke gjennomløp to hovedfaser. Det første prosjektet plasserte kirken ute på vidda, med et kuppelformet sentralrom kronet av et oppragende klokketårn. Kuppelen, innvendig dekorert i en sterk rødfarge, deles opp av fire sammenhengende glasspalter vendt mot hver sin himmelretning; designen er basert på psykologen C. G. Jungs studier av universelle fargesymboler. Det endelige sentralformede kirkebygg ble senere plassert inne i bebyggelsen. Selv om det er foretatt endringer i materialvalg og uttrykk, gjenstår likevel de sterke symbolbærende idéassosiasjoner som gir tilhørighet til stedet og landskapet.

Laboratoriebygget (Patologen) ved Ullevål sykehus i Oslo viser en klar påvirkning fra high tech-arkitekturen, der fleksibiliteten i organiseringen av byggets tekniske oppgaver og funksjon er særlig vektlagt. Dette krevde et rasjonelt og strukturert skille mellom de utførende arealer (laboratoriene) og etasjene med de tekniske funksjoner. Resultatet av denne planleggingen gav løsninger som gjør at bygget i dag regnes blant hovedverkene i norsk etterkrigsarkitektur. Med Lund & Slaattos eksteriørtilpasning er Kreditkassens nybygg på Majorstuen i Oslo et fint eksempel på ØKAWs større interiøroppgaver som ivaretar en kompleks skala av strukturerte funksjoner innenfor bankvesenet.

Sletta kirke på Frøya (1989–90) er også et større arbeid. Ut fra det endelige tomtevalg ble resultatet en moderne arbeidskirke, hvor kirkerommets mur i halvsirkel gir rom om både alteret og menigheten på en gang. Plasseringen mellom sjø og fjell skaper en mektig dominans i landskapet, samtidig som det materialtekniske kombineres med kraften i arkitekturens endelige form.

Østbye var instituttbestyrer ved Byggekunst 2 ved Norges tekniske høgskole i Trondheim 1968–70. Han har også undervist ved Kunsthøgskolen og Arkitekthøgskolen i Bergen. Han var professor ved Arkitekthøyskolen i Oslo 1989–95 og rektor der 1992–95. Etter denne tid engasjerte han seg bl.a. i opprettelsen av Institutt for romkunst og arbeid med analytiske studier av hvordan rommet oppfattes og fungerer i menneskets ulike livssammenhenger.

Gjennom sin yrkesaktive periode innehadde han flere styreverv i Norske Arkitekters Landsforbund, Oslo Arkitektforening, Norsk Form, og Norsk Betongforening. Sammen med sitt arkitektkontor mottok han Houens fonds diplom for Grorud brannstasjon 1975 og Betongtavlen 1987 for Kreditkassens hovedkontor. Sammen med Harald Hille fikk han Betongtavlen 1985 for Snarøya kirke. Han ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i sølv 2004.

    Bygninger (et utvalg)

  • Kirklandet kirke, Kristiansund, 1958–63
  • Åssiden kirke, Drammen (sm.m. H. Hille), 1963–67
  • Snarøya kirke, Bærum (sm.m. d.s.), 1967–68
  • Grorud brannstasjon, Oslo (sm.m. T. Kleven og Ø. Almaas), 1972
  • Karasjok kirke (sm.m. d.s.), 1974
  • Laboriatoriebygget (Patologen), Ullevål sykehus, Oslo (sm.m. d.s.), 1976–80
  • Venabygd fjellkapell, Ringebu (sm.m. d.s.), 1978–79
  • hovedkontor (interiør) for Kreditkassen, Oslo (sm.m. Lund & Slaatto), 1985–89
  • Verkstedhallene på Aker Brygge, Oslo (sm.m. ØKAW AS, i samarbeid med Bergersen, Gromholt og Ottar Arkitektkontor AS), 1986
  • Sletta kirke, Frøya (sm.m. ØKAW AS), 1990
  • Kvæntunet, Porsanger (sm.m. I. Westbø), 2002
  • P. Hovdenakk: “Snarøya kirke – en omtale”, i Byggekunst nr. 6/1980, s. 113
  • U. Grønvold: “Mutteren og muren”, ibid. nr. 8/1984, nr. 8, s. 416–419
  • E. Seip: biografi (med fyldig verkliste) i NKL, bd. 4, 1986
  • P. Davey og U. Grønvold i Architectural Review nr. 1115, January 1990, s. 60–66
  • C. A. Sylthe m.fl.: Arkitekturguiden – Bygninger i Kristiansund, Kristiansund 1992
  • I. H. Almaas: “Laboriatoriebygg – en samtale om prosessen”, i Byggekunst nr. 3/1996, s. 24–28
  • A. Gunnarsjaa: Arkitekturleksikon, 1999, s. 871–872
  • I. Mikkelsen: “Den evigunge off-piste-arkitekten”, ibid. nr. 11/2003, s. 4–5