Maler. Foreldre: Regjeringsadvokat Christian Otto Carl Lasson (1830–93; se NBL1, bd. 8) og Alexandra Cathrine Henriette von Munthe af Morgenstierne (1838–81). Gift 1) 18.6.1881 med grosserer, senere visekonsul Jørgen Marianus Flood Engelhart (8.7.1852–22.7.1921), sønn av kaptein Frederik Nicolai Wilhelm Engelhart (1816–76) og Inger Jørgine Simonine (“Nina”) Marie Flood (1828–91), ekteskapet oppløst 1888; 2) 4.10.1888 med maler og forfatter Christian Krohg (1852–1925). Sønnedatter av Peder Carl Lasson (1798–1873); søster av Per Lasson (1859–83) og Bokken Lasson (1871–1970); svigerinne til Frits Thaulow (1847–1906); mor til Per Krohg (1889–1965); kusine av Michael Hansson (1875–1944).

Oda Krohg har som historisk skikkelse fått et mytisk skjær. 1880-årenes bohemprinsesse og 1890-årenes femme fatale har skygget for den originale billedkunstneren Oda Krohg.

Othilia Lasson – som hun var døpt – vokste opp i Christiania, som en av 10 søsken, i et intellektuelt borgerlig miljø med kunstneriske, særlig musikalske, interesser. 1883, etter bare to års ekteskap, flyttet hun fra sin første mann, Jørgen Engelhart, sammen med deres to små barn. Samme år begynte hun på Christian Krohgs private malerskole for damer. Hun innledet snart et forhold til sin lærer, og 1885 fikk de sitt første barn, Nana. Gjennom Christian Krohg ble Oda trukket inn i bohembevegelsen i hovedstaden. Først 1888, etter at Odas skilsmisse var innvilget, giftet de seg. Året etter ble hennes siste barn, Per, født. Familien levde et urolig liv i 1890-årene, med opphold i København, Berlin og Paris. Oda Krohg bodde mer eller mindre permanent i Paris fra 1895 til 1911, riktignok med lange norgesopphold. Foruten et kortvarig, stormfullt forhold til Hans Jæger hadde hun i slutten av 1890-årene et lengre forhold til dramatikeren Gunnar Heiberg. Fra 1911 bodde hun i Kristiania/Oslo.

Oda Krohg fikk lite formell utdanning, men kompenserte med nær kontakt med kunstneriske miljøer i Norge, Tyskland og Frankrike. Hun tilegnet seg med letthet ny kunnskap og anvendte uredd nye kunstneriske tendenser i bildene sine. Vi kan grovt skille mellom to faser i hennes produksjon. I den første, fra 1885 til ca. 1900, eksperimenterte hun samtidig med flere typer teknikker og uttrykk. En serie aften- eller nattstemninger, malt mellom 1886 og 1890, peker seg ut. Med pastellen Ved Christianiafjorden (Japansk lykt), som var hennes debutarbeid på Høstutstillingen 1886, var hun med på å innlede nyromantikkens stemningsmaleri i Norge. Sammen med Sommeraften, Ved engen (Kinesisk lykt), Crescendo og pastellen Fra festen utgjør det en tett, original gruppe bilder, der dristige komposisjoner, dekorativ forenkling og raffinert fargebruk er virkemidler, men det hele er underordnet én flyktig lyrisk stemning, med en utpreget sans for det underforståtte. I noen av bildene spiller en tent orientalsk papirlykt en assosiativ rolle. Bildene røper impulser fra symbolisme og japonisme og har berøringspunkter med bl.a. Edvard Munchs og Harald Sohlbergs kunst.

Oda Krohg hadde også forfatterambisjoner, og den eneste teksten som er bevart, Maaneskin. Et fragment, har et enkelt romantisk toneleie som svarer til maleriene.

Parallelt med stemningsbildene malte hun impresjonistiske øyeblikksbilder, der hun tar i bruk en avansert avskjæringsteknikk og en nærmest uvøren penselbruk, som i En abonnent på Aftenposten (1887). Hun benyttet seg også av et mer realistisk formspråk (Stakkars liten, En-to-tre, Rekonvalescent og Rouge et Noir), men gjerne med vekt på en flatepreget forenkling. Felles for alle Oda Krohgs bilder før århundreskiftet er valget av egne familiemedlemmer som modeller. Gjennom bildene av ektemannen, barna, søstrene og seg selv gir hun uttrykk for personlige opplevelser, og hun formidler et stort register av følelser: kjærlighet, lengsel, vemod, omsorg, humor. Slik står hennes egen kunst i skarp kontrast til det bildet av henne som er skapt i biografisk litteratur, skjønnlitteratur, memoarer og anekdoteflora. Bohemens ukonvensjonelle livsførsel og trekantforholdet mellom Oda, Christian og Hans Jæger, slik det er skildret i Jægers Syk Kjærlihet-trilogi, var opphav til skandale. Vi finner henne også som modell for den kvinnelige hovedpersonen i noen av 1890-årenes romaner, som Sigbjørn Obstfelders Korset og Jappe Nilssens Nemesis, og i Gunnar Heibergs skuespill Balkonen og Kjærlighetens tragedie. Det er nyromantikkens gåtefulle kvinne, skjøge og madonna, dikterne beskriver. I 1980-årene kom det en ny interesse for Oda Krohg, inspirert av Ketil Bjørnstads plate Leve Patagonia og dokumentarromanen Oda!, fulgt opp av Eva von Hannos forestilling Satans kvinnfolk.

Etter århundreskiftet malte Oda Krohg fortsatt uformelle og pussige bilder av barn, men i høyere grad består produksjonen av portretter, og hun fremstår som en av våre betydeligste portrettmalere i 1900-tallets første tiår. Hun portretterte i hovedsak kunstnere og kulturpersonligheter i sin egen omgangskrets. Serien innledes med det dynamiske portrettet av Gunnar Heiberg og fortsetter med Bjarne Eide, Tulla Larsen, dobbeltportrettet av Bokken Lasson og Sten Drewsen, Aasta Hansteen, Edvard Diriks, Ivar Arosenius, Margrethe Vullum og Thomas Krag. Portrettene har en sterk intensitet, all oppmerksomhet er konsentrert om modellenes psyke, skildret gjennom et uttrykksfullt kroppsspråk og ved hjelp av et ofte dramatisk spill av lys og skygge. Det stort anlagte Christian Krohg på Karl Johan er morsomt, men mer overfladisk. Oda Krohg malte mindre etter at hun slo seg ned i Kristiania 1911. Hun utførte gode bestillingsportretter, viktigst er det vakre og vennlige portrettet av Johanne Dybwad.

Gjennom hele livet, med noen vanskelige avbrudd, arbeidet Oda Krohg nært sammen med ektefellen Christian. De to malte ofte side om side, inspirerte hverandre og støttet hverandre kunstnerisk og praktisk. Hans tallrike bilder av henne, skildret i hverdagens mange situasjoner, utfyller bildet av kunstneren og bohemen. Oda Krohg har malt to selvportretter.

Oda Krohg var jevnlig representert på Høstutstillingen fra 1886 til 1915. Hun hadde flere utstillinger sammen med Christian Krohg, bl.a. i Fritzners paviljong 1892 og portrettutstillingen i Kristiania Kunstforening 1906. Hun deltok på en lang rekke nordiske og internasjonale utstillinger, første gang i København 1888, på mønstringer av norsk kunst i utlandet, flere ganger på Salon des Indépendants i Paris. Hun er representert i Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum, Oslo Bymuseum, Oslo Kommunes Kunstsamlinger, Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand, Rogaland Kunstmuseum i Stavanger og Nationalmuseum, Stockholm.

  • Ved Christianiafjorden (Japansk lykt), 1886, NG
  • En abonnent på Aftenposten, 1887, NG og SKM
  • Sommeraften, 1887
  • Crescendo, 1889, p.e.
  • Ved engen (Kinesisk lykt), 1889, Oslo Kommunes Kunstsamlinger
  • Rekonvalescent, 1891, p.e.
  • Stakkars liten, 1891
  • Fra festen, før 1892, p.e.
  • En-to-tre, 1892(?), p.e.
  • Rouge et Noir, 1895, p.e

    Portretter (et utvalg)

  • Gunnar Heiberg, 1900, Nationalmuseum, Stockholm
  • Bjarne Eide, 1902
  • Tulla Larsen, 1902
  • Bokken Lasson og Sten Drewsen, 1903, p.e.
  • Edvard Diriks, 1903, BKM
  • Aasta Hansteen, 1903, NG
  • Christian Krohg på Karl Johan, 1905, Oslo Bymuseum
  • Ivar Arosenius, 1905, NG
  • Margrethe Vullum, før 1906, NG
  • Thomas Krag, 1906
  • Johanne Dybwad, 1912, Nationaltheatret, Oslo

    Trykt materiale

  • Maaneskin. Et fragment, i Af Dagens Krønike, København 1890, s. 528–534
  • J. Thiis: Norske malere og billedhuggere, bd. 2, Bergen 1907, s. 161 og 365–367
  • P. Krohg: “Oda Krohg”, i Ku&K 1953, s. 5–10
  • H. Jæger: Syk Kjærlihet, Bekjendelser og Fængsel og fortvilelse, 2. utg., 1979
  • A. Wichstrøm: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • d.s.: Oda Krohg. Et kunstnerliv, 1988
  • H. Fosli: Kristianiabohemen: Byen, miljøa, menneska, 1994
  • A. Wichstrøm: Kvinneliv, kunstnerliv. Kvinnelige malere i Norge før 1900, 1997
  • O. Thue: Christian Krohg, 1997

    Kunstneriske portretter

  • Selvportretter, 1890 og 1906; p.e
  • En rekke portretter malt av Christian Krohg, se O. Thue: Christian Kroghs portretter,1971, s. 227–229, flere gjengitt i Wichstrøm, 1988 og Thue, 1997 (se ovenfor, avsnittet Kilder). NG eier portretter fra 1885, 1888 og 1892
  • Tegning (dobbeltportrett av Oda og Christian Krohg) av P. S. Krøyer, 1888
  • Tegning av Olaf Gulbransson, 1905; gjengitt i Wichstrøm, 1988
  • Maleri av Per Krohg, 1911; gjengitt i d.s.: Memoarer. Minner og meninger,1966
  • Veggmaleri av Per Krohg, 1928; Grand Café, Oslo

    Fotografiske portretter

  • Flere portrettfotografier; gjengitt i Wichstrøm, 1988