Botaniker. Foreldre: Lege Hans Georg Wille (1803–79) og Ingeborg Fischer (1811–75). Gift 1) 1.9.1891 i Ås med Anne Kathrine Adolphine Koller (22.1.1864–22.3.1908), datter av landbrukshøyskoledirektør Carl Theodor Fredrik Koller (1827–97; se NBL1, bd. 7) og Henriette Conradine von der Recke (1829–1909); 2) 14.9.1911 i Kristiania med Ragna Margrethe Knudsen f. Kristensen (5.8.1881–16.7.1917), datter av skipstømmermann Kristian Kristensen; 3) 28.10.1918 i Kristiania med lærer Ester Victoria Svensson (8.2.1889–20.6.1971), datter av urmaker Karl Viktor Svensson, Norrköping og Beda Sofie Janson. Grandnevø (halvbrors sønnesønn) av Hans Jacob Wille (1756–1808); svoger til Gustav Guldberg (1854–1908) og Rasmus Meyer (1858–1916).

Nordal Wille var en institusjonsbygger som i sitt virke som professor ved universitetet i Kristiania gjennom 30 år rustet opp botanikkvitenskapen og botanikkutdannelsen. Han var i tillegg en folkeopplyser og en fargerik og kontroversiell deltaker i samfunnsdebatten. Skulle universitetene bevare sin betydning, måtte de “ikke følge tvungent efter, men frivillig gaa i spidsen for det aandelige opplysningsarbeide”.

Oppveksten i Hobøl var preget av sykdom, og denne tiden brukte Wille til selvstudier innen botanikk. Han leste til examen artium ved Qvams skole i Christiania og ble 1875 dimittert fra Maribogadens skole. Han tok examen philosophicum våren 1876.

I Christiania kom Wille i kontakt med de unge, darwinistiske forskerne Axel Blytt og W. C. Brøgger. Etter kort tid avbrøt han reallærerstudiet til fordel for en forskerkarriere med fokus på ferskvannsalger. Forskerutdannelsen måtte skje i utlandet; han gikk i lære hos forskere i Norden og Tyskland og lærte plantesystematikk, -morfologi, -anatomi og -fysiologi.

Karakteristisk for Willes forskning var nøyaktighet og grundighet, ikke dristige teser. Naturvitenskapsmannen måtte i større grad enn andre åndsarbeidere arbeide empirisk, mente han. Størstedelen av Willes forskning var morfologiske og systematiske studier av ferskvannsalger fra Norge og fra forskningsreiser til bl.a. Kaukasus og Puerto Rico.

1883–89 forsket og underviste Wille først ved Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm, så ved Stockholms högskola. Fra 1889 var han lærer i botanikk ved Den høiere landbruksskole på Ås. 1893 fikk han omsider et professorat i botanikk ved universitetet i Kristiania. Han ble bestyrer for den botaniske hagen og flyttet til Tøyen.

Wille innførte de nye forskningsretningene innen botanikken ved universitetet. Han ville fremme den frie forskning, men ikke på bekostning av undervisningen. Denne dualismen er tydelig i hans virke. 1895 fikk han opprettet et laboratorium, og vilkårene for forskning og undervisning ble bedret betraktelig. Han gjorde Botanisk hage mer pedagogisk for både studenter og publikum. Undervisningen, som tidligere hadde vært styrt av forelesernes forskningsfelt, ble under Wille bredere anlagt. Samtidig ble forskerutdannelsen styrket. Han var aktiv både i reformen av examen philosophicum og i innføringen av hovedfag. Laboratoriene muliggjorde forskning for studentene, mens hovedfagsreformen forpliktet studentene til å forske.

Da Blytt, som var den andre professoren i botanikk, døde 1898, ble dette professoratet inndratt. Wille ble dermed også bestyrer for Botanisk museum. De naturvitenskapelige museumssamlingene hadde ikke lenger plass i universitetets sentrumsbygninger, og Wille klarte sammen med sin gode venn, geologen Brøgger, å få opprettet nye museer tilknyttet Botanisk hage på Tøyen.

En professor hadde også plikter som folkeopplyser, mente Wille, som bl.a. organiserte sommerkurs for folkeskolelærere og holdt foredrag i arbeiderakademiene. Som biolog var han sentral i utarbeidelsen av naturfredningsloven av 1910 og i opprettelsen av Landsforeningen for naturfredning (nå Norges Naturvernforbund). Wille var filantrop og opptatt av naturens foredlende kraft på mennesket. 1911–13 var han leder for Grünerløkken Høire, og han betraktet seg som en talsmann for østkanten. Skolehager og Arbeidsstuer for børn var noen av hjertesakene hans.

Wille ivret for å få utvidelsen av universitetet lagt til Tøyen, ikke til Blindern. Ønsket om å samle alle botanikkinstitusjonene ble kombinert med ønsket om mer sosial spredning på østkanten. 1920 var denne saken tapt, og Wille døde få år senere som en bitter mann. Privat opplevde han flere tilbakeslag, ved at han overlevde to hustruer og en sønn. Tross mange tunge stunder ble arbeidsiveren bare forhindret av perioder med dårlig helse.

Nordal Wille ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1904; han var også kommandør av 2. klasse av den svenske Nordstjärneorden.

    Et utvalg

  • Bidrag til Algernes physiologiske Anatomi, i Kgl. svenska Vetenskaps Akademiens Handlingar, bd. 21, Stockholm 1885
  • bidrag til A. Engeler og K. Prantl: Die natürlichen Planzenfamilien, bd. 1, del 2, Berlin 1889–97, s. 1–175
  • bidrag til d.s.: Die natürlichen Planzenfamilien – Nachtrag zu 1. Theil, Berlin 1909–10, s. 1–136
  • Om Naturens Mindesmærker og deres Bevarelse, i Det norske geografiske Selskabs Aarbog, 1909
  • The Flora of Norway and its Immigration, i Annals of the Missouri Botanical Garden, vol. 2, St. Louis 1915, s. 59–109
  • Bibliografi i H. Printz: “Professor Dr. N. Wille” (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • Diverse brev, bl.a. til A. Blytt og W. C. Brøgger, i Håndskriftsamlingen, NBO
  • brev til Veit Wittrock og Svante Arrhenius i Kungliga Vetenskaps Akademiens Arkiv
  • diverse brev til N. Wille (usystematisert) i Botanisk museum, UiO
  • Stud. 1875, 1900, 1925
  • H. Printz: “Professor Dr. N. Wille”, i NMfN 1925, s. 1–51
  • Delphin Amundsen, 1947
  • O. A. Høeg: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • A. Vaalund: Botanikk og folkeskikk. Botanikkprofessor Nordal Wille – institusjonsbygger, folkeopplyser og filantrop i perioden 1893–1924, 2001
  • Blyanttegning (skulderbilde) av Øyvind Sørensen, ca. 1920; Botanisk museum, UiO; gjengitt i Norske portretter. Videnskapsmenn, 1965, s. 65
  • Maleri (brystbilde) av Martin Erichsen, 1928; sst