Sjøoffiser og forfatter. Foreldre: Dekorasjonsmaler Gustav Owren (1872–1941) og Anna Thorstensen (1884–1971). Gift 1951 med Aud Østby (8.12.1927–9.2.2000), datter av marineoffiser Kristian August Østby (1900–81) og Elsa Mathiesen (1905–96).

Nils Owren fikk som marineoffiser under utdanning sin karriere preget av det tyske angrepet på Norge 1940, fem års aktiv krigstjeneste i eksil, fulgt av viktige stillinger i Sjøforsvaret under den kalde krigen. Han ble kjent da han beskrev sin krigsdeltakelse i sin første bok, men skribentkarrieren ble avsluttet med mindre suksess.

Owren var første års kadett ved sjøkrigsskolen i Horten da tyskerne angrep våren 1940. En fluktartet ferd for å delta i kampene endte med at han forlot Tromsø om bord på oppsynsskipet Heimdal da regjeringen gav opp motstanden og marinen ble beordret å evakuere. Som kadett og marineoffiser var han en av mange som tok sin tørn på marinens forskjellige skip i alliert tjeneste, samtidig som han fullførte sin offisersutdannelse. Han tok eksamen ved Sjøkrigsskolen i London 1942, ble løytnant 1944 og tok spesialutdannelse i skipsartilleri det siste krigsåret.

Høydepunktene i Owrens krigsinnsats var konvoitjeneste i slaget om Atlanterhavet, senkningen av Scharnhorst ved Nordkapp i romjulen 1943 da han var batterisjef på jageren KNM Stord, invasjonen i Normandie juni 1944 og hjemkomsten med første frie norske skip til Tromsø 16. mai 1945.

Etter krigen fortsatte Owren i marinen og ble kapteinløytnant 1949, orlogskaptein og skipssjef på jageren Tromsø 1954 før han årene 1955–57 var sjef for Marinens Artilleriinspeksjon. 1957–60 var han adjutant for kong Olav 5, og han ble utnevnt til kommandørkaptein 1959. Fra 1960 var han tilbake ved Sjøforsvarets artilleriinspeksjon før han 1963 gikk over til artilleriavdelingen ved Sjøforsvarets forsyningskommando. Etter NATO Defence College i Paris 1963–64 var han stabsoffiser ved NATOs hovedkvarter i Brussel 1967–70. 1970–72 var han sjef for organisasjonsavdelingen ved Sjøforsvarsstaben i Forsvarets Overkommando. 1972 ble han kontreadmiral og Naval Deputy ved NATOs Nordkommando på Kolsås, før han 1974–78 avsluttet sin militære karriere som sjef for Sjøforsvarets forsyningskommando.

Owrens forfatterskap startet 1964 med krigsminnene Klar til å åpne ild!, som ble godt mottatt og trykt i flere opplag. 1983 gav han ut en bok om det tyske slagskipet Scharnhorst, som han deltok i senkingen av 1943. Boken ble senere fokus for en opprivende plagiatsak, da deler av den var identiske med en utenlandsk bok. Owrens siste bok kom 1984, en historisk oversikt over ubåtenes utvikling og påståtte sovjetiske ubåtoperasjoner mot Norge. Det var et engasjert militærpolitisk innlegg, preget av den kalde krigen, og Owren, som ikke lenger var marineoffiser, følte seg fri til å oppfordre norske myndigheter til å senke inntrengende ubåter! I perioden 1960–84 oversatte han også flere bøker om sjøkrig og krigsskip.

Owren avsluttet sin arbeidskarriere som direktør 1978–83 for norgesavdelingen av det amerikanske entreprenørselskapet Brown & Root, som ville delta i det norske oljeeventyret.

Privat hadde Owren allsidige interesser. Han tok privatflygersertifikat 1958 og drev med både orientering og svømming. Han var formann i Sjømilitære Samfund 1960–64. Owren hadde Krigsmedaljen med stjerne, Deltagermedaljen med rosett og en rekke britiske dekorasjoner og utmerkelser.

  • Ombord på 'Stord', tillegg i norsk utg. av F.-O. Busch: Dramaet om Scharnhorst, 1958
  • Klar til å åpne ild, 1964
  • Scharnhorst skal senkes!, 1983
  • Senk fandenskapet!, 1984

    Oversettelser

  • C. S. Forester: Sagaen om et skip, 1960
  • D. Pope: Den første kommando, 1966
  • B. v. Müllenheim-Rechberg: Slagskipet Bismarck. En overlevendes beretning, 1981
  • A. Hellberg og A. Jörle: Russisk rulett, 1984
  • HEH, flere utg