Idéhistoriker og kringkastingsmann. Foreldre: Sivilingeniør, cand.jur. Kristian August Aagaard Heyerdahl (1892–1991) og Helga Wiik (1905–76). Gift 1) 1967 med universitetslektor Grete Børsand (14.4.1939–), datter av tannlege Johnny Børsand (1902–83) og Signe Ståhl (1907–87), ekteskapet oppløst 1984; 2) 1987 med programredaktør Jorunn Hope (1.6.1946–), datter av sogneprest Harald Hope (1913–82) og Hanna Bjånes (1916–).

Faktaboks

Også kjent som
Nils Kristian Heyerdahl
Født
11. april 1941
Fødested
Oslo

Som programskaper i radio forener Nils Heyerdahl solid innsikt med god formidlingsevne og artistisk sans. Som sjef for Radioteatret har han markert Norges mest publikumssøkte teater som en bærebjelke for kvalitet i NRK.

Heyerdahl vokste opp i Oslo. Etter examen artium 1959 studerte han idéhistorie, engelsk og fransk ved Universitetet i Oslo og tok magistergraden i idéhistorie 1972 på avhandlingen Pascal og skeptisismen. 1967–70 var han redaktør i Minervas Kvartalsskrift. 1972–79 var han hjelpelærer, vitenskapelig assistent og forskningsstipendiat NAVF i idéhistorie ved Universitetet i Oslo og foreleste i emner fra middelalderen og renessansen. I denne tiden redigerte han også flere bøker om filosofiske emner.

Fra 1979 arbeidet Heyerdahl som frilanser i Opplysningsavdelingen, NRK/Radio, og markerte seg som en meget dyktig og allsidig programskaper. I flere år var han programleder for de faste postene “Verdt å vite” og “Kulturmagasinet”. 1983 ble han programsekretær i Kulturavdelingen/Radio, 1990–91 var han redaksjonssjef i Kunstavdelingen, og fra 1991 har han vært sjef for Radioteatret og Dokumentarredaksjonen.

Oppsikt vakte flere “dokumentardramaer” som Heyerdahl hadde aktivt programansvar for, og som eksperimenterte i grenselandet mellom fiksjon og fakta, bl.a. J. H. Sandvens rekonstruksjon av Mykle-saken (1993) og Kjell Kristensens hørespillserie om Knut Hamsuns liv og diktning (1996). Flere av Heyerdahls artistisk formede programmer har også vunnet internasjonale priser, bl.a. radio-operaene Alfa og Romeo (1998) og Bokken Lasson (1999), som begge ble belønnet med Prix Italia.

Heyerdahl har lagt stor vekt på at Radioteatret er Norges største scene i publikumsoppslutning og må ha et vidtspennende, kvalitetssikkert repertoar. I slutten av 1990-årene måtte innsatsen konsentreres av økonomiske grunner, og repertoaret har nå sin tyngde i Ibsens dramaer og nyere norsk dramatikk. På Heyerdahls initiativ er også en rekke Ibsen-skuespill blitt utgitt på kassett og CD, både arkiv-innspillinger og nyere hørespill. Dermed er Norge omsider kommet med i en internasjonal utvikling som gjør scenekunst tilgjengelig også i denne form.

Nils Heyerdahl var styreformann i Norsk Filminstitutt 1984–87, da Videogram-registeret ble opprettet. Han er medlem av og sekretær i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.

Verker

    Et utvalg

  • Nicolaus Cusanus og økumenikken, i Minervas Kvartalsskrift nr. 1/1965
  • red. Abort og menneskeverd. En debatt, 1970
  • Pascal og skeptisismen. En idéhistorisk studie, mag.avh. UiO, 1972
  • Pascal og historien, i T. Winther (red.): Diktning og tenkning. Fjorten studier i fransk åndsliv, 1973
  • Stemmenes teater, i B. Ramstad (red.): Klar scene. Norsk skuespillerforbund 100 år, 1998
  • red. Den innerste esken. Festskrift til Lars Roar Langslet på 50-årsdagen 5. mars 1986 (sm.m. K. A. Pollestad og T. Thiis-Evensen), 1986
  • innledninger og kommentarer til bøker av Aasmund Brynildsen (Autoriteten, makten og mennesket, 1975, Johannes Kepler, 1976, Frihet og forpliktelse, 1987), John Mourly Vold: (Ideal-realistisk Verdensbetragtning, 1977) og Hans Chr. Hansen: (Rummet og Sjælen, 1977)
  • overs. og kommentarer til Thomas Aquinas: Om væren og vesen/De ente et essentia, 1995

Kilder og litteratur

  • Nils Heyerdahls curriculum vitae (2000)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg