Musikkforsker og organist. Foreldre: Lærer Nils Grinde (1881–1954) og Hilma Ingstad (1884–1952). Gift 1) 1959 med Kari Ramsvik (18.8.1921–31.1.1973), datter av forretningsmann Karl Bernhard Ramsvik (1893–1978) og Lisa Skytterholm (1891–1963); 2) 1974 med universitetsbibliotekar Kirsti Wilhelmsen (21.2.1942–), datter av sivilingeniør Finn Wilhelmsen (1901–77) og Margrethe Wold (1903–95).

Nils Grinde nedla et betydelig arbeid med forskning omkring og utgivelser av Halfdan Kjerulfs musikk, og hans verk om norsk musikkhistorie har rådd grunnen blant musikkstudenter og det interesserte publikum i 30 år.

Etter examen artium 1946 begynte Grinde på filologistudier ved Universitetet i Oslo. Med kunsthistorie og litteraturhistorie som støttefag ble han 1953 mag.art. i musikkvitenskap på avhandlingen Halfdan Kjerulfs klavermusikk. Samtidig med studiene tok han musikkundervisning ved Musikkonservatoriet i Oslo og avla pianolærereksamen der i 1947. I 1959 avla han høyere organisteksamen samme sted.

Grinde ble aspirant ved Universitetsbiblioteket i Oslo 1951. 1955–56 fortsatte han sine musikkvitenskapelige studier ved Christian-Albrecht-Universität i Kiel. 1963 ble han ansatt som universitetslektor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, hvor han ble førstelektor i 1969, dosent i 1974 og professor i 1985. 1993–97 hadde han seniorstipend.

Halfdan Kjerulfs liv og verk utgjorde et vesentlig tyngdepunkt i Nils Grindes forskningsinnsats. Av grunnleggende betydning for Kjerulf-forskningen var Grindes “En Halfdan Kjerulf-bibliografi” (1956), hvor kronologien i Kjerulfs produksjon ble fastlagt. 1998 fullførte han den tekstkritiske utgaven av Halfdan Kjerulfs samlede verker i fem bind. I 1990 gav han ut første bind med Kjerulfs dagbøker (sammen med B. Qvamme og Ø. Norheim), og han gjennomførte i 1990-årene et forskningsprosjekt med tittelen “Halfdan Kjerulf og Christiania-kulturen”. Grindes Kjerulf-forskning har hatt avgjørende betydning for at bildet av Halfdan Kjerulf er blitt mer nyansert, slik at han i dag fremstår som en særpreget komponist med en egen kunstnerisk profil, og ikke bare som en avbleket nasjonalromantisk forløper for Grieg.

Et annet tyngdepunkt representerer Grindes forskning i europeisk 1600- og 1700-talls musikk. Han leverte bidrag til forståelse av J. S. Bachs harmonikk og barokkens symbolbruk, og en rekke studier i barokkens og klassisismens operatradisjoner. Også når det gjelder norsk musikkhistorie i denne perioden bidro Grinde vesentlig, blant annet gjennom de to undersøkelsene “Latinskolen og dens kor i Christiania ca. 1720–40” og “Musikk i en provins. Norsk musikk på 1700-tallet”.

Grindes Lærebok i kontrapunkt etter Bach-stilen. Tostemmig invensjon fra 1966, skrevet sammen med domorganist Ludvig Nielsen, er vel kjent for tallrike musikkstudenter. 1989 utkom en videreføring med undertittelen Trestemmig fuge. Begge disse lærebøkene ble til på grunnlag av mange års undervisningserfaring i de respektive disiplinene.

Også hans Norsk musikkhistorie ble delvis til for å fylle et konkret behov i musikkundervisningen ved Universitetet i Oslo. Men den har i tillegg også tilfredsstilt et mer generelt behov. Da den utkom første gang 1971, var det den første omfattende norske musikkhistorie på 50 år. Senere er den kommet i ytterligere tre utgaver, dessuten i så vel russisk som engelsk oversettelse.

Å skrive en musikkhistorie som dekker alle perioder fra de tidligste tider til den seneste tids utvikling innen alle musikksjangere, kan synes som en håpløs oppgave for ett menneske. Nils Grinde kom godt fra den oppgaven i sin musikkhistorie, men hadde selv lenge ment at tiden krevde en kollektiv innsats for å kunne finsikte og bearbeide det store kildetilfanget som man etter hvert rådde over i norsk musikkhistorisk forskning. Det var derfor ikke unaturlig at det var nettopp han som slo til lyd for en ny norsk musikkhistorie, hvor man skulle trekke inn alle de musikkvitenskapelige miljøene i landet i planlegging og utarbeidelse. Prosjektet ble etablert 1994, med Grinde som medlem av styret, og han var også medredaktør for og skrevet store deler av bind to og tre av fembindsverket Norges musikkhistorie.

Grinde var siden 1963  medlem av Edvard Grieg-komiteen, og han var utgiver for flere av bindene i den kritiske utgaven av Griegs samlede verker. I årene 1953–67 var han organist i Enebakk kirke.

En betydelig del av Grindes arbeidskraft ble lagt ned i pedagogisk virke som foreleser og veileder for musikkstudenter på alle nivåer. Samvittighetsfull, vel forberedt og med en aldri sviktende kjærlighet til musikken og til sine medmennesker var han alltid motiverende og inspirerende for både kollegaer og studenter.

  • Grinde-bibliografi i Norsk musikksamling, NBO
  • En Halfdan Kjerulf-bibliografi, i Norsk musikkgranskning. Årbok 1954–55, 1956, s. 17–107
  • Halfdan Kjerulfs klavermusikk, i Norsk musikkgranskning. Årbok 1959-61, 1961, s. 9–73 (levert som mag.avh. i musikkvitenskap, UiO, 1953)
  • Dissonansbehandlingen i Bachs orgelkoraler. Bachs dissonansbruk i lys av barokkens komposisjonslære (upubl. avh.), 1963
  • Lærebok i kontrapunkt etter Bach-stilen. Tostemmig invensjon (sm.m. Ludvig Nielsen), 1966
  • Norsk musikkhistorie. Hovedlinjer i norsk musikkliv gjennom 1000 år, 1971 (ny rev. utg. 1993, am. utg. 1991, russ. utg. 1982)
  • Latinskolen og dens kor i Christiania ca. 1720–40, i Studia musicologica Norvegica 1977, s. 15–32
  • Problems in interpreting symbols in baroque music, i Studia musicologica Norvegica 1986, s. 75–87
  • Lærebok i kontrapunkt etter Bach-stilen. II: Trestemmig fuge, 1989
  • Halfdan Kjerulf: Halfdan Kjerulfs dagbøker (utg. sm.m. Ø. Norheim og B. Qvamme), bd. 1 (dagbøker for årene 1833, 1840, 1850, 1851), 1990
  • Innledning (s. 7–13), Sartorio og Pallavicino (s. 207–241), Händel og Veneziansk opera (s. 242–262) og Cosa (s. 263–269), i Veneziansk opera fra Monteverdi til Händel. Essays med emner fra det første århundre av operaens historie i Italia (sm.m. L. Hov, J. Langdalen og S. Wikshåland), 1994
  • Halfdan Kierulf og Christiania-kulturen. Rapport fra et forskningsprosjekt, i DNVA Årbok 1994, s. 38–50
  • Neapolitansk opera, hva er det? (s. 9–34), Georg Friedrich Händel (s. 35–136), Fra Händel til Gluck (s. 137–169), Joseph Haydn (s. 203–256) og Operaen på 1700-tallet (s. 301–304), i Neapolitansk opera fra Händel til Mozart. Essays med emner fra italiensk opera på 1700-tallet (sm.m. J. Langdalen og K. Skyllstad), 1997
  • Får vi et nytt Kjerulf-bilde?, i Studia musicologica Norvegica 1998, s. 7–13
  • Pasquale, Leporello og Papageno. Buffo-roller i Haydns og Mozarts operaer, i Festskrift til Finn Mathiassen 1928–1998, Aarhus 1998, s. 55–71
  • Musikk i en provins. Norsk musikk på 1700-tallet, i Studia musicologica Norvegica 1999, s. 243–256
  • Romantikk og gullalder. 1870–1910 (red. sm.m. F. Benestad og H. Herresthal), bd. 3 i Norges musikkhistorie,1999
  • Den nasjonale tone. 1814–70 (red. sm.m. F. Benestad og H. Herresthal), bd. 2 i Norges musikkhistorie, 2000
  • Halfdan Kjerulf - nordmann og europeer, 2003
  • Opplysninger fra Nils Grinde
  • K. Michelsen: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • HEH 1994