Billedhugger og tegner. Foreldre: Møbelsnekker Ivar Aas (1904–88) og Inga Lie (1903–51). Gift 1) med maler Tonje Strøm (20.4.1937–), datter av lege Roar Strøm (1901–58) og Ingeborg Andersen (1901–66), ekteskapet oppløst 1978; 2) 15.3.1996 med håndverker Christine Reintz (11.5.1957–), datter av direktør Tom Reintz (1926–2000) og Karin Michelsen (1926–).

Nils Aas var en av de mest allsidige billedhuggere Norge har fostret. Både når det gjelder materialvalg og stil mestret han det meste.

Aas vokste opp i et solid håndverkermiljø på Inderøya, der både hans far og bestefar var fremstående møbelsnekkere, og den gode håndverksmessige bakgrunn kom til å spille en stor rolle i hans kunstneriske virke. Han var eslet til å overta farens møbelverksted, men valgte isteden – mot farens ønske – å reise til Oslo for å begynne på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS). Her kom han inn på reklamelinjen med Ivar Bell som lærer. Han var elev ved skolen 1954–58 og assistent for Nils Flakstad, overlærer i billedhuggerklassen, 1958–59. Deretter var han elev ved Statens kunstakademi i billedhuggerklassen under professor Per Palle Storm 1959–62.

1957 vant Aas en tegnekonkurranse utlyst av Arbeiderbladet, og frem til 1964 var han fast avistegner der. Med lynraske og faste streker markerte han seg fra første stund som en markant og allsidig tegner som kom til å sette sitt preg på avisen. Nesten daglig leverte han tegninger, og snart fikk han sin faste tegning på avisens fjerdeside. Hans motivvalg var bredt og variert, ofte med en kort tekst av ham selv. Ikke minst er hans portretter av f.eks. Kjell Bækkelund, Nikita Khrusjtsjov og David Ben-Gurion fremragende.

Sin utdannelse fullførte Aas som assistent hos Arnold Haukeland 1961–64. Av ham lærte han å sveise i stål, samtidig som arbeidet i Haukelands verksted gav ham en innføring i behandlingen av det abstrakte formspråk. Mens Haukeland var bortreist, fikk Aas verkstedet til egen disposisjon og laget da en Torso, sveiset sammen av små jernplater, som han debuterte med på Høstutstillingen 1964, uten at innflytelsen fra Haukelands abstrakte formspråk var særlig merkbar. Det var den imidlertid i hans første monumentale stålskulptur, Fugl, som står ved Symra kino på Lambertseter i Oslo. Den innleder en serie monumentale skulpturer i stål, bl.a. Sjømerke, Knute og Syklus eller Bumerke.

1966 utlyste Oslo kommune en konkurranse om et monument av Haakon 7, som skulle stå i fonden av Haakon VIIs gate. Nils Aas vant konkurransen med en fire meter høy naturalistisk bronseskulptur av kongen satt inn i en ring av rustfritt stål med en diameter på 8 meter. Denne kraftige ringen rundt skulpturen skulle frigjøre monumentet fra det arkitektoniske miljø det var ment å plasseres i. For Aas ble det imidlertid et problem å smelte sammen den naturalistiske skulpturen med den abstrakte stålringen på en harmonisk måte. Det ble derfor besluttet å flytte skulpturen fra Haakon VIIs gate til 7. juni-plassen, slik at skulpturen kunne stå fritt uten ringen av stål, og 3. august 1972, på 100-årsdagen for kong Haakons fødsel, ble skulpturen avduket. I en stram og forenklet form har Nils Aas maktet å skape et beåndet uttrykk for ensomheten, styrken og kallet i kongens gjerning. Kroppens bevegelse, stram som en spent fjær, gir figuren en dynamikk og kraft som hever den opp over det daglige og skaper et allmenngyldig uttrykk for kong Haakons innsats for land og folk.

Et godt inntrykk av det vide spenn i Nils Aas' kunstneriske repertoar får man når man sammenligner statuen av kong Haakon med Henrik Ibsen-monumentet utenfor Den Nationale Scene i Bergen. Meislet i granitt står han der, tung og urokkelig. Kroppen er innhyllet i en vid kappe som skaper en stor, nesten abstrakt tilnærmet konisk form, som det kraftige hodet uten hals hviler på. All oppmerksomhet fanges inn av øynene, som er omkranset av fuldig hår og skjegg. Brillene, mang en skulptørs mareritt, er blitt til store øyne, og med det venstres store pupill har Ibsen fått et blikk som gjennemborer alt og alle. Med monumentene av kong Haakon og Henrik Ibsen har Nils Aas manifestert seg som en av Norges mest betydelige billedhuggere, en posisjon som styrkes ved bredden og vitaliteten i hans øvrige produksjon.

Leiren er en billedhuggers fremste arbeidsmateriale; den er føyelig og lar seg kna, og som ferdig verk lar den seg støpe i bronse. I Aas' lange serie med portrettbyster får man et levende inntrykk av hans henders arbeid med leiren og forbløffes over det brede register av uttrykk, fra det mer karikerte av Kjell Bækkelund til det vare og følsomme av Frans Widerberg og til det stramme og monumentale av Johan Borgen. Bystene er delvis utført på oppdrag, delvis av personlig interesse. Blant modellene finner man ledende medlemmer av Arbeiderpartiet, som han hadde lært å kjenne i Arbeiderbladet – Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Jens Chr. Hauge, og kunstnervenner som Arnold Haukeland, Ludvig Eikaas, Jakob Weidemann og Håkon Bleken, som stod ferdig i hans atelier da han døde. Nevnes må også bystene av tidligere tiders kunstnere – Rembrandt, Ludvig Holberg og Artur Rubinstein.

Aas' håndverksmessige bakgrunn og oppvekst i et snekkermiljø kommer tydelig frem i hans suverene beherskelse av treet som kunstnerisk arbeidsmateriale. I dette materialet har han latt sin billedmessige fantasi få fritt spillerom. Vil man trenge inn til kjernen av hans kunstneriske skaperevne, er kanskje et studium av hans arbeider i tre det beste utgangspunktet. Her kan man følge ham i arbeid fra små sjakkbrikker eller en statuett han har kalt Søndag morgen, med presten som henger ut over prekestolen, og frem til monumentale arbeider som Elgen, som han laget for ski-VM 1982, og den innviklede konstruksjonen Katedral fra 1985. Blant hans arbeider i tre må statuetten av Henrik VIII og portrettet av Sibelius nevnes; begge er grovt tilhugd, men med et sjeldent ekspressivt uttrykk.

Men også andre materialer tas i bruk, som ståltråd, vridd og bendt til noe som kan kalles en tredimensjonal tegning. Finest er kanskje hans kopi av Marcus Aurelius-monumentet på Capitolplassen i Roma og portrettet av Picasso. Papir var materialet i bl.a. pappmasjéportrettet av Dronning Victoria og Kavaler.

Nils Aas' virke som miniatyrkunstner kjennes fra 10- og 20-kronersmyntene, der han har laget portrett av kong Harald på anversen og henholdsvis stavkirke og baugen av et vikingskip på reversen. I tillegg har han også laget flere medaljer som Svalbardmedaljen, i anledning Store Norske Kulkompanis 50-årsjubileum 1975, og portrettmedaljen av Sverre Marstrander. Han har også tegnet flere utkast til frimerker.

1996 ble Nils Aas Kunstnerverksted på Inderøya innviet. Her deponerte han flere av sine skulpturer samt memorabila fra sin karriere, og nedsenket midt i rommet er et monument han kalte Bauta, en mile bygd opp av vedkubber. Han insisterte på at kunstnerverkstedet ikke skulle være et museum, men et verksted for skapende virksomhet med plass for skiftende utstillinger. I nærheten er anlagt en skulpturpark, Muustrø-parken.

Nils Aas mottok flere æresbevisninger. 1972 ble han tildelt Oslo kommunes Kulturpris, fra 1984 fikk han Statens æresstipend, 1990 mottok han Anders Jahres kulturpris, og samme år ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

    Offentlige arbeider (et utvalg)

  • Arbeider i tre: Nordisk lys, 1976, veggrelieff, Europarådet, Strasbourg
  • Søndag formiddag, 1982, MfS
  • Elgen, 1982, Holmenkollen, Oslo
  • Dynamikk, 1991, Høgskolen i Nord-Trøndelag, Steinkjer
  • Bauta, 1996, Nils Aas Kunstnerverksted, Straume
  • Papirarbeider: Kavaler, 1972, MfS
  • Fiolinkongen, 1995, Nils Aas Kunstnerverksted
  • Ståltråd-arbeider: Marcus Aurelius, 1972, MfS
  • Picasso, 1973, MfS
  • Portrettbyster (bronse): Martin Tranmæl, 1963, Arbeiderbladet, Oslo
  • Johan Falkberget, 1963, Deichmanske bibliotek, Oslo
  • Johan Borgen, 1965, MfS
  • Kristofer Uppdal, 1965, Steinkjer
  • Artur Rubinstein, 1966, Nils Aas Kunstnerverksted
  • Einar Gerhardsen, 1970, Samfunnshuset, Moss
  • Trygve Bratteli, 1982, Samfunnshuset, Oslo
  • Lars Brandstrup, 1985, Galleri F15, Moss
  • Jens Johannesen, 1985, MfS
  • Harald Sæverud, 1994, Grieghallen, Bergen
  • Knut Berg, 1995, MfS
  • Jakob Weidemann, 2002, MfS
  • Større arbeider: Torso (jern), 1964, MfS
  • Fugl (rustfritt stål), 1966–67, Symra kino, Lambertseter, Oslo
  • Fontene (armert betong), 1967, Skien
  • Sol (rustfritt stål), 1967, veggrelieff, Inderøy Samfunnshus
  • Sjømerke (rustfritt stål), 1971, Sandefjord
  • Haakon 7 (bronse), 1972, 7. juni-plassen, Oslo
  • Charlie Chaplin (bronse), 1976, Colosseum kino, Oslo
  • Minnestein over falne jugoslaver i Norge (granitt), 1976, Vestre Gravlund, Oslo
  • Vokster (rustfritt stål), 1977, Levanger yrkesskole
  • Knute (rustfritt stål), 1979, Hammersborg torg, Oslo
  • Bumerke (rustfritt stål), 1980, Steinkjer
  • Bile (rustfritt stål), 1980, Statens lærerskole i forming, Notodden
  • Henrik Ibsen (granitt), 1982, Den Nationale Scene, Bergen
  • Fuge (bronse), 1983–84, Sandefjord Rådhus
  • Grete Waitz (bronse), 1984, Bislett stadion, Oslo
  • Feste (marmor), 1985, Norges Bank, Oslo
  • Kjell Aukrust-monument, 1989, Alvdal
  • Hjallis (bronse), 1993, Bislett stadion, Oslo
  • Anne-Stine og Helge Ingstad (bronse og rustfritt stål), 2001, ved Vikingskipshuset, Bygdøy
  • E. Mørstad: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • d.s.: Billedhuggeren Nils Aas, Trondhjems Kunstforening, Trondheim 1987
  • B. Rostad: Nils Aas. Et billedhuggerportrett, 1987
  • M. Rees: Nils Aas – Portretter, katalog Galleri K, 2000
  • H. Kofoed: Nils Aas. Papir, tre & papir, utg. til Jubileumsutstillingen på Nils Aas Kunstnerverksted, Straume, 2003
  • K. Hellandsjø: Nils Aas i Museets samling. En minneutstilling, MfS (med Per Egil Hegges minnetale ved Nils Aas' bisettelse), 2004
  • S. Krüger: – og hendene hans har øyne. Samtaler med Nils Aas ved høvelbenken, Trondheim 2004