Forfatter og filmregissør. Foreldre: Kjøpmann Nils Christian Christensen (1872–1957) og Ellen Kristine Reiersen (1883–1953). Gift 1) 1943 med ballettpedagog Vera Grimsgaard (2.12.1912–20.6.1980), datter av operasanger og reklamesjef Ørnulf Hildus Grimsgaard (1888–1950) og skuespiller Lilly Brachel Andersen (1893–1994), ekteskapet oppløst 1945; 2) 1946 med Siri Carlsen (16.8.1920–), datter av kjøpmann Eilif Carlsen (1887–1951) og Birgit Sofie Stoltz Sunde (1894–1961). Bror av Christian A. R. Christensen (1906–67).

Nils-Reinhardt Christensen var skuespiller, iscenesetter, oversetter, forfatter, dramatiker, og dessuten filmregissør og -produsent. Han markerte seg også som en engasjert talsmann for flere av kulturlivets interesseorganisasjoner.

Christensen vokste opp i Skien som den yngste av fem barn. Broren Christian var pressemann og ble Verdens Gangs første redaktør, søsteren Ellen Sejersted var en verdsatt klaverpedagog. Nils-Reinhardt gikk på handelsskole og arbeidet en kortere tid i farens manufakturforretning. Han startet sitt eget danseband og drev med revy, og 19 år gammel reiste han til Oslo, hvor han ble statist på Nationaltheatret mens han leste med Halfdan Christensen og Knut Hergel. Han debuterte som skuespiller i Arne Skouens stykke Ansikt til ansikt på Søilen Teater 1939. 1940–45 var han skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen. Han utgav gutteboken Åtte gutter med munnspill (1941) med to oppfølgere (1942, 1947), gjendiktet opera- og musikaltekster, og skrev sammen med komponisten Kristian Hauger musikkspillet Utopia (1943), som gikk for 88 fulle hus i Bergen.

Han var ansatt ved Nationaltheatret 1945–47, med permisjon 1946 for å gå på teaterskole i København. 1947–49 var han ansatt i NRK som dramaturg og hørespillinstruktør. Etter et mellomspill som sjef for Trøndelag Teater 1951 vendte han tilbake til radioarbeid som frilanser.

1955 kom “onkel Lauritz” Johnson fra London med en bunke manuskripter som han mente kunne bearbeides for Barnetimen. Blant disse var et hørespill om kostskolegutten Jennings, skrevet av den britiske skolemannen Anthony Buckeridge. 1948 hadde Buckeridge fått antatt det første hørespillet om Jennings i BBC, og 1950 hadde han gitt ut boken Jennings Goes to School, den første av 25 bøker! Christensen gav Jennings navnet Stompa (kort for Stein Oskar Magel Paus-Andersen), og fra sin søster Anna, som hadde gått på husmorskole, fikk han ideen å gi Stompas kamerater navn etter stedet de kommer fra. Dette erkebritiske stoffet ble en norsk fulltreffer. 1958 gav Christensen ut den første norske Stompa-boken på John Griegs Forlag i Bergen. Det ble til sammen 30 hørespill og 22 bøker i Norge.

Fra Radioteateret gikk Christensen over til film. Sammen med skuespilleren Bjarne Andersen skrev han manuset til Roser til Monica (1956), som Andersen regisserte. Selv debuterte han som filmregissør med Selv om de er små (1957), etter eget manus og med 10-åringen Lille Grethe (Kausland) i rollen som skilsmissebarn. Filmen fikk en velvillig mottakelse, og høsten 1958 stiftet han Concord Film A/S sammen med Jac. Hald, Egil Monn-Iversen, Henki Kolstad og overrettssakfører Morten Krog. For dette selskapet regisserte han først 5 loddrett (1959), et lystspill henlagt til grammofonindustrien med Henki Kolstad og Ingerid Vardund i hovedrollene. Atskillig mere oppmerksomhet fikk Line (1961), en fortelling om generasjonskonflikt og ung kjærlighet, med manus av Sigurd Evensmo etter Axel Jensens roman. Filmen ble tatt ut til hovedkonkurransen ved Cannes-festivalen, og lanserte tittelrolleinnehaveren Margrete Robsahm internasjonalt.

Etter komedien Et øye på hver finger (1961) etablerte Christensen (sammen med sin annen hustru Siri) NRC-Film A/S, og laget Stompa & Co (1962). Rolf Kirkvaag jr. spilte Stompa, og Gisle Straume gjenskapte lektor Tørrdal på film slik at han siden alltid kom til å bli forbundet med figuren. Kirkvaag ble erstattet av Ole Enger i de to oppfølgerne Stompa, selvfølgelig! (1963) og Stompa forelsker seg! (1965), og likeledes i den mere “voksne” Himmel og hav! (senere kalt Stompa til sjøs), 1967, hvor Stompa har sluttet på skolen og jobber seg over Atlanteren på båt. 1964 mottok Christensen Aamotstatuetten. Kan det nytte?, en senere prisbelønnet dokumentarfilm om utviklingsprosjektet i Kerala i India, ble til 1967. Christensens siste film, Psychedelica Blues (1969), er en i norsk filmsammenheng sjelden skildring av stoffmisbruk.

Christensen vendte nå tilbake til teateret. Han skrev det kontroversielle stykket Den store dagen (1975), et politisk drama som ender med et statskupp for å sikre Norges plass i NATO. Det ble avvist av flere norske teatre, men til slutt uroppført i Karlstad i februar 1977 av Svenska Riksteatern; 1978 ble det gjestespill i Ibsenhuset i Skien. Komedien Dobbeltstreken (1977) handlet om en forfatter med selvmordstanker.

Christensen nedla et stort arbeid som formann i Norske Dramatikeres Forbund 1973–85. Han var også formann i Norsk Filmforbund 1962–63, i Norske Filmprodusenters Forening 1963–69 og i Nordiske Dramatikeres Union 1976–78.

    Romaner

  • Åtte gutter med munnspill, 1941
  • Med munnspill på eventyr, 1942
  • Munnspillorkesteret filmer, 1947
  • Fullmånefesten, 1947

    Skuespill

  • Den store dagen, 1975
  • Dobbeltstreken, 1977 (ny utg. Skien 1980)
  • Jekkpott, 1983

    Filmer

  • Selv om de er små, 1957
  • 5 loddrett, 1959
  • Line, 1961
  • Et øye på hver finger, 1961
  • Stompa & Co, 1962
  • Stompa, selvfølgelig!, 1963
  • Stompa forelsker seg!, 1965
  • Kan det nytte?, 1967
  • Himmel og hav! (også distribuert under tittelen Stompa til sjøs), 1967
  • Psychedelica Blues, 1969
  • Opplysninger fra Siri Christensen 1999
  • HEH 1984
  • avisklipp i Norsk filminstitutt