Skolebestyrer, folkeminnesamler og forfatter. Foreldre: Korpssmed, børsemaker, urmaker, gårdbruker og gjestgiver Bertel Johannesson Vonen (1799–1868) og jordmor Berthe Helene Skjærdal (1794–1843). Ugift.

Nikka Vonen spilte en viktig rolle i sin samtid som folkeminnesamler og folkelivsskildrer. På hjemstedet skapte hun en pensjonatskole som ble landskjent og banebrytende for denne skoletypens utvikling i Norge.

Moren var datter av den første bondeordføreren i Gloppen, og faren kom fra fjellgården Vona i Naustdal. Han hadde gått i børsemakerlære i Christiania og Kongsberg og slo seg ned i Dale i Sunnfjord 1825. Med tiden ble han en holden mann og eier av to av bygdas største gårder, Dale og Steien. Gjennom hans andre hustru, lensmannsdatteren Anne Haugland, kom familien med i kretsen av kondisjonerte. Fra 1847 gikk Nikka i flere år på pensjonatskole i Davik, først på fru Lindemans skole for piker av “den bedre Classe” og fra 1850 på sogneprest Meyers pikeskole samme sted. 1854 var hun guvernante i Florø og 1855–56 i Lyngdal, før hun 1856 kom til Christiania for “at frequentere et Pigeinstitut”, muligens den herrnhutiske Eugenias Stiftelse, som ble bestyrt av fru Lindeman. Guvernante var hun også i Drøbak (1859) og i Vestre Aker, men mye er uvisst om hennes liv i 1850- og 1860-årene, f.eks. når hun studerte språk og når hun tok pianotimer hos Halfdan Kjerulf. Etter eget sigende var hun på Østlandet i flere år før hun vendte hjem 1862.

Selv om Nikka Vonen holdt en viss avstand til allmuen, hadde hun en egen evne til å få bygdefolk i tale. Allerede tidlig i 1850-årene skrev hun ned det en gammel kone fortalte om medisinsk bruk av urter og blomster og om troll og huldrefolk. 1864 begynte hun å skrive Folkelivsbilleder på oppfordring av Eilert Sundt, som 1865–66 fikk trykt 7 av dem. Her ble de tillagt “en Dame som stod Almuen særdeles nær”. For Sundt skrev hun også ned sin fars ungdomserindringer.

Fortsatt anonymt kom 24 fortellinger i Vinjes Dølen 1868–69, som Æventyr fraa Sunnfjord og Segner fraa Sunnfjord, fortalde av gamle Synnve, men alt var blitt omformet av Hans Ross fra riksmål med innslag av dialekt til et tilnærmet sunnfjordsk bygdemål. Det samme skjedde med tre eventyr som Ross slo sammen med andre fra flere landsdeler i Ein Soge-Bundel (1869), og med tre “Billæte fraa Sunnfjord ved N. V.” i Svein Urædd (1870). Trolig har Nikka Vonen bifalt dette av sympati for målsaken, men selv om hun 1872 som første kvinne fikk bli medlem i Vestmannalaget, fortsatte hun å skrive en blanding av riksmål og dialekt i sine fortellinger. Ved siden av farens biografi er hennes tekster bare blitt gjengitt i sin opprinnelige språkdrakt av Sundt og av Rikard Berge, som mente at den gav en bedre stiltone: “Det er ein diktar som gjev desse bilæti liv, og ein kunstnar som vaker yvi formi.”

Før Nikka Vonen omsider fremstod under fullt navn i Halvorsens Forfatter-Lexikon 1908, skrev hun beskjedent: “– maa jeg bede om at ikke mit Navn faar Plads i norsk 'Forfatter-Lexicon', hvor det ikke har mindste Ret til at staa. Jeg har kun gjenfortalt, hvad gamle Koner har fortalt mig.” 1909 overlot hun en samling håndskrevne folkelivsskildringer m.m. til Bergens Museum, hvis forening 1879 hadde tildelt henne livsvarig medlemskap. Hun kjente og brevvekslet flittig med mange i landets kulturelite, særlig i norskdomskretsen, men store deler av hennes etterlatte skrifter og papirer er ennå uutforsket.

Sent i 1860-årene var Nikka Vonen igjen i Christiania og tok lærerinneeksamen ved Nissens skole, og 1869 opprettet hun sammen med enkefru Laura de Ferry Nitter et “Pigepensionat” i Dale. Fra 1871 til helsen sviktet og skolen ble nedlagt 1907, bestyrte Nikka Vonen den alene på farens gamle gård Steien, som hun hadde kjøpt av sin bror 1875. Her drev hun også gården med mange ansatte og fikk oppført en egen skolebygning. Årlig hadde hun ca. 25 elever som kom fra hele Norge og sporadisk fra flere utland. Skolen, som var uten eksamensrett, hadde en lærerstab som med de nyeste skolebøker gav undervisning på folke- og middelskolenivå og i pianospill, sløyd, noe matlaging og hagestell.

Nikka Vonens skole stod folkehøyskolen nær. Her var det lite pugging, og med sin usedvanlig gode hukommelse underviste hun selv på en fri og levende måte, særlig i historie og religion. Hun var dypt religiøs og holdt streng disiplin, men lekte og danset med elevene og behandlet dem individuelt og var i god kontakt med deres foresatte. Skolen var først ute med å sende julegaver via Sjømannsmisjonen til sjømenn i utlandet. Flere elever, bl.a. den første valgte kvinne til Stortinget, Karen Platou, har publisert panegyriske omtaler av sin “Nikka”, som de – nokså uvanlig på den tiden – fikk kalle sin skolebestyrer. Skolen hadde et usedvanlig godt ry, bl.a. sendte Bjørnsons en datter og tre barnebarn dit til “vor sjælsveninne!”. Elevene ble oppdratt som i et hjem og ofte tatt med på turer i skog og mark og til fjells. Jotunheimen frekventerte Nikka Vonen ellers i selskap med bl.a. “jotunologene” Emanuel Mohn, Ernst Sars og W. C. Slingsby. Iført langt skjørt var hun en av de første kvinner som besteg Galdhøpiggen.

Nikka Vonen var svært allsidig begavet, bereist, kunnskapsrik og viljesterk, og hun opptrådte nærmest som en matriark i den tidvis legefattige bygda, der hun med sin urtesamling og et velfylt medisinskap kunne yte stor hjelp og rådspørres om det meste. Ved skolens 25-årsjubileum ble hun tildelt kong Oscar 2s fortjenstmedalje i gull. Elever har latt reise en bauta ved skolen med Nikka Vonens portrett i relieff, og 1980–81 oppførte Sogn og Fjordane Teater Rolf Losnegårds skuespill om henne, der tittelen henspiller på en samtidig ytring: “– for ei kvinne å vere har du mykje bra vet –”.

    Et utvalg

  • En Husmandsfamilie, i Folkevennen 1865, s. 369–389
  • Fra Søndfjord, ibid. 1866, s. 57–63
  • At frie ved Omtalsmand, At Piger fri, Et lykkeligt Par, En huslig Scene og En nidkjær Kone, i E. Sundt: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. 3. Beretning, 1866, s. 69–78
  • Æventyr fraa Sunnfjord, i Dølen nr. 39/1868
  • Segner fraa Sunnfjord, fortalde av gamle Synnve, ibid. nr. 43, 45 og 49–50/1868 og nr. 1 og 4–7/1869
  • Anna, Borgny og Kari, i Svein Urædd nr. 34, 37 og 38/1870
  • “En Siptesoknat i Søndfjord”, i Norsk folkekultur 1925, s. 94–97
  • Berthel Vonens Livserindringer, ibid., 1933, s. 88–100
  • “Askepot” o.a., i R. Berge: Norsk Sogukunst, 1976, s. 29–40

    Etterlatte papirer

  • Brev til og fra Nikka Vonen finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • samlinger av brev og manuskripter finnes i Norsk folkeminnesamling (UiO) og Håndskriftsamlingen, UBB
  • en del usortert arkivmateriale finnes i Privatarkivet, Fjaler kommune
  • Husmoderen 1897 s. 461–462, 1902 s. 20–21 og 1907 s. 199–200
  • Urd 1906 s. 541–542, 1931 s. 635 og 1933 s. 879
  • NFL, bd. 6, 1908
  • R. Berge: “Nikka Vonen”, i Norsk folkekultur 1933, s. 101–109
  • A. J. Kvale: “Nikka Vonen – Ei føregangskvinne frå Sunnfjord”, i Jul i Sunnfjord 1973, s. 25–28
  • M. Fagerheim: Pensjonatskular i Fjaler gjennom 100 år, Førde 1998
  • Portrettrelieff (bronse) av Arne Durban; på bauta på Steia gård, Dale i Sunnfjord