Prest, boktrykker og bladutgiver. Foreldre: Kjøpmann, senere byfogd, politimester og sorenskriver, justisråd Jacob Wulfsberg (1751–1826) og Inger Helvig Seeberg (1752–97). Gift 1) 13.7.1802 i Vesterborg, Danmark med Petra Elisabeth Wiinholt (22.3.1781–14.7.1831), datter av sogneprest Christian Ditlev Clausen Wiinholt (død 1787) og Anna Hansen; 2) 28.2.1834 med Ingeborg Smith f. Lorenzen (1784–27.9.1849), enke etter kjøpmann Hans I. Smith (død 1818) og datter av kjøpmann Peter Lorenzen (1741–1823) og Barbara Sophie Schwencke (1763–1825). Bror av Gregers Winther Wulfsberg (1780–1846).

Niels Wulfsberg var en lettlivet og kontroversiell prest i Christiania på begynnelsen av 1800-tallet. Ved siden av prestegjerningen drev han trykkeri og grunnla flere aviser som fremdeles utgis. Han var en av pionerene i å utvikle journalistikk som redskap i den offentlige debatt, men var omstridt på grunn av sine tette bånd til kongehuset.

Wulfsberg vokste opp hos farbroren, som var sogneprest i Åmot i Østerdalen. Etter å ha blitt privat dimittert til examen artium 1796 studerte han teologi ved universitetet i København og tjenestegjorde som løytnant i Søndre Sjællandske Landvernsregiment en periode 1801, samtidig som han avla teologisk embetseksamen. Deretter var han en tid huslærer hos statsminister grev Christian Reventlow, men fikk sparken da han la an på grevinnen. November 1801 ble han utnevnt til tredjeprest i Vår Frelsers kirke i Christiania, men vant aldri tillit i menigheten på grunn av sitt utsvevende liv. Sammen med hustruen Petra drev han omfattende selskapelighet fra sin leilighet i Grensen. I en attest fra biskopen het det at han hadde et “uordentlig og drikfældig Væsen som han daglig svæver udi, og hvorved han nedværdiger sig selv som Mand”.

Peder Anker så Wulfsbergs teft for polemikk og nyheter og skrev: “Denne merkelige prest som er skikket hit opp uten synderlig geistlig apparisjon, tør muligens bli oss til glede og nytte i annen måte.” Wulfsberg brukte det trykte ord for å spre nyheter om samfunn og politikk. Han åpnet bokhandel 1802 og fikk 1807 kongelig bevilling til å starte trykkeri. Fra august til desember samme år utgav han 43 numre av “Efterretninger og Opmuntringer angaaende de nærværende Krigsbegivenheder”.

På denne tiden var det stort sett bare embetsmenn og det ledende kjøpmannssjiktet som leste aviser, og de fikk sitt nyhetsbehov dekket gjennom danske aviser som Københavnske Tidender, vesentlig med nyheter fra sentraladministrasjonen, redigert av lojale embetsmenn. Under blokaden av Danmark/Norge oppstod et nytt informasjonsbehov, som Wulfsberg dekket med sin nye avis. Han fant stoffet i private brev og utenlandske publikasjoner som slapp igjennom blokaden.

Ambisjonen var å starte en mer generell nyhetsavis. Tiden, et offentlig Blad af blandet Indhold så dagens lys 28. januar 1808. Dette regnes som Norges første nyhetsavis og kom ut med 106 numre i årene 1808–11 og – etter en pause – 180 nye numre 1813–14. Wulfsberg holdt seg inne med kongehuset ved å trykke servile artikler om “Ædle Kongelige Prinds Frederik”, som 1808 besteg tronen som Frederik 6. Samtidig trykte han kontroversielle artikler om krigsmotstand og luftet tanken om løsrivelse fra Danmark. Avisen måtte gå inn på grunn av dårlig økonomi omtrent da blokaden ble opphevet.

Wulfsberg brukte flere metoder for å påvirke opinionen. 1813 startet han en “Conversationsclub af lutter studerede Folk” med diskusjonsmøter i eget hjem. For å stimulere debatten rundt grunnlovsforhandlingene på Eidsvoll 1814 gav han ut Journal for Rigsforfatning, Lovgivning og Politie. Han ble omstridt da han begynte å trykke hyllingsartikler om den svenske kronprins Karl Johan, og hans rykte som korrupt skjøt fart da det ble kjent at han hadde mottatt 150 dukater i gave av kronprinsen. Det ble ikke mindre snakk da han 1815 fikk ansettelse som arkivar ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, samtidig som han ble privatlærer for prins Oscar.

1815 startet Wulfsberg sammen med Christian Døderlein en oppfølger til Tiden under navnet Den norske Rigstidende. Den kom ut helt til 1836 med Døderlein som den sentrale aktøren. Ifølge historikeren Sverre Steen forandret Wulfsberg Tiden til det svenskvennlige Rigstidende etter initiativ fra Karl Johan. Wulfsberg medvirket også til at boktrykker R. J. Berg sluttet å utgi opposisjonsorganet Norske Intelligenz-Seddeler og trakk seg tilbake med en årlig pensjon fra kronprinsen. Da boktrykker Jacob Lehmann overtok Intelligenz-Seddelene fra 1815, kontrollerte Karl Johan med Wulfsbergs hjelp begge Christianias aviser.

Etter flere år med sykdom og motgang i Stockholm fikk Wulfsberg 1818 sykepermisjon og flyttet tilbake til Christiania. Året etter ble arkivarstillingen i Stockholm nedlagt, og Wulfsberg brukte “sluttpakken” på 800 spesidaler til å starte ny avis. Fra 1. januar 1819 utkom Morgenbladet – “en Daglig Avis af all Slags Indhold” – som Norges første dagsavis. Den ble trykket på Tidens gamle presse med faktor Rasmus Hviid som trykker.

Avisen profilerte seg med stortingsreferater og nyheter fra stortingskomiteene, ført i pennen av Wulfsberg selv. Dessuten skulle den bringe innen- og utenlandsnyheter, annonser, opplysende artikler og litterært stoff. Det var ikke noe journalistisk produkt i vår betydning av ordet, men ble et varig og populært innslag i den offentlige debatt. Etter store økonomiske problemer tok Hviid over som utgiver 1821, men Wulfsberg fortsatte som redaktør og stortingsmedarbeider uten lønn til sommeren 1823. Også i denne tiden mottok han “Naadesbeviisninger og Gratificationer” av Karl Johan.

På grunn av dårlig helse og for å komme bort fra festlivet i hovedstaden flyttet Wulfsberg til Drammen 1823. Her prøvde han seg som forretningsmann og startet 1823 det som senere skulle bli Drammen Sparebank. Han grunnla også Buskerud Amts Landhusholdningsselskab (1830) og var overtollbetjent i Drammen fra 1828 til han gikk av med pensjon 1836. Han sørget for at sønnen Jacob Wulfsberg (1809–82) fikk typografopplæring, og sammen trykte de fra 1832 den nye avisen Tiden på et trykkeri Jacob Wulfsberg d.e. hadde fått bevilling til å drive 1818. Avisen lever videre den dag i dag under navnet Drammens Tidende.

  • Se verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 697–700
  • NFL, bd. 6, 1908
  • H. Fiskaa: “Den norske presse før 1850”, i Norsk Bladeierforening 1910–1935, 1935, s. 62–111 (ny utg. som særtrykk, Fredrikstad 1985)
  • S. Steen: Det frie Norge, bd. 2, 1951
  • Ø. Davidsen: Et 200-års minne, 1963
  • Y. Hauge: Morgenbladets historie, 1963
  • T. Høeg: Norske aviser 1763–1969, 1969
  • K. Haukaas: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • H. Giverholt: Norsk dagspresse i emning 1807–1815, Fredrikstad 1984
  • B. Berggren: Da kulturen kom til Norge, 1989