Fotballadministrator. Foreldre: Sekretær i Arbeidsgiverforeningen Josef Johansen (1885–1973) og Erika Thoresen (1890–1976). Gift 1942 med Anne-Marie (“Mie”) Larsen (31.3.1918–14.2.1999), datter av skolebestyrer Marius Larsen (1872–1948) og Anna Houlder (1880–1965).

Nicolai Johansen var i størstedelen av sitt yrkesaktive liv knyttet til Norges Fotballforbund (NFF). Fra 1955 til 1983 var han den ruvende generalsekretær som kjente alle, og for hvem ingen sak var for stor og ingen for liten. “Nicken”, som han ble kalt, stod frem som selve personifiseringen av arbeidet med å utvikle fotballen i Norge.

Johansen vokste opp i Skien og tok eksamen artium ved engelsklinjen på Skien Latinskole i 1937, og et ett-årig påbygningskurs i handelslære i Sandefjord året etter. I 1939 begynte han i Fotballforbundet som assistent for den han senere skulle overta etter, Asbjørn Halvorsen, datidens allmektige generalsekretær. 1941 ble forbundskontoret stengt av tyskerne, og Johansen måtte livnære seg av diverse småjobber. I Bergen jobbet han i to år som selger av forsikringer. Han engasjerte seg aktivt i motstandskampen og måtte 1944 flykte til Sverige etter en dramatisk episode der han ble beskutt av tysk politi. I Stockholm fikk han arbeid på Flyktningekontorets idrettsavdeling.

Ved fredsslutningen 1945 var Johansen på plass i NFF igjen. Sammen med Halvorsen begynte han arbeidet for å gjenreise norsk fotball. Da Asbjørn Halvorsen døde 1955, var Johansen en naturlig etterfølger. I årene som fulgte fylte han Halvorsens sko, og vel så det. Som en ny mektig generalsekretær tok han styringen av den daglige virksomheten i forbundskontorene i Oslo. Han var den som ordnet opp, fra de store prinsipielle avgjørelser til praktiske detaljer. Som fotballadministrator la han i stor grad premissene for det valgte styrets arbeid. Han var den som representerte erfaringen og sakkunnskapen. “Nicken” styrte ved hjelp av tradisjon og byråkrati, men også i stor grad ved sin karismatiske personlighet, som spente fra gutteaktig sjarm til autoritet og røffere former for overtalelse.

Johansen fikk en rekke verv internasjonalt og var medlem av ikke mindre enn seks utvalg i Det europeiske fotballforbundet (UEFA). Hans internasjonale maktbasis var imidlertid i vel så stor grad basert på hans mange uformelle kontakter og hans personlighet. Johansen var den selvskrevne reiseleder og den som måtte “ordne opp” for Norge. “Nicken” var mannen hele Fotball-Norge, samt en god del utlendinger, var på fornavn med. Han forente verdigheten som generalsekretær med et humørfylt vesen og en oppriktig entusiasme.

Selv om Johansens arbeidsplass var på det sentrale forbundskontoret, virket han i høy grad også ute blant kretser og klubber. Blant hans fremste fortrinn var evnen til å skape kontakt og pleie den helt ned på grasrotnivå og blant grupper som av ulike grunner følte seg noe tilsidesatt i det norske fotballsystemet. Kvinnefotball og Nord-Norges inntreden i fotball-Norge var noen de mange feltene Johansen arbeidet spesielt for.

Johansens og forgjengeren Halvorsens tid utgjorde en epoke i Fotballforbundet; de sterke generalsekretærenes om lag femtiårige epoke. Mot slutten av 1970-årene var tidene ikke lenger i favør av en mektig generalsekretær. Takket være “Nicken”s personlighet og autoritet ble imidlertid bildet av den allmektige generalsekretæren opprettholdt helt til han gikk av for aldersgrensen 1983. Han trappet ned som konsulent i to år, for så å komme tilbake som styremedlem en kort periode 1987–88. I pensjonistalderen markerte han seg stadig sterkere som kvinnefotballens støttespiller.

Hans egen aktive karriere var relativt kort, og måtte vike for hans større administrative talenter. Skiens Ballklubb og Odd i de yngre årsklasser, og Mode, Sandvika (senere Bærum Sportsklubb) i voksen alder, ble klubbene i hans hjerte.

Johansen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1988 og fikk ellers en rekke utmerkelser nasjonalt og internasjonalt, bl.a. Fotballforbundets gullmerke 1970, æresmedlem 1983, Norges Idrettsforbunds plakett, Dansk Boldspil Unions gullnål, Svenska Fotbollsförbundets gullnål, Finska Fotbollförbundets gullmerke og Islands Fotballforbunds gullmerke.

  • Med norsk fotball på offensiven, 1982 (fortalt til Petter Larsen)
  • I. Bertelsen m.fl.: Oppslagsbok om norsk fotball, 2000
  • M. Goksøyr og F. Olstad: Fotball!, 2002
  • Byste (“Nicken”) av Nils Aas, 1997; Ullevaal stadion, Oslo
  • Tegning av Ulf Aas, u.å