Psykiater og psykoanalytiker. Foreldre: Major Vilhelm Bernhoft Nicolaysen (1866–1929) og Anna Horn (1872–1933). Gift 1) 4.8.1927 i Oslo med forfatter Sigurd Hoel (1890–1960), ekteskapet oppløst 1936; 2) 15.11.1937 i Oslo med overingeniør (Jacob) Wessel Waal (27.8.1894–18.10.1966), sønn av materialforvalter Gullik Waal (f. 1852) og Marie Omholt (1868–1942), ekteskapet oppløst 1947; 3) 12.6.1951 i Århus, Danmark med lege (Sverre) Aleksander Helju (25.1.1916–29.8.1954), sønn av tanntekniker Trygve Kristoffersen (f. 1892) og Gunvor Therese Torgeirson (f. 1893). Grandniese (brorsønns datter) av Julius Nicolaysen (1831–1909) og (halvbrors sønnedatter) av Nicolay Nicolaysen (1817–1911); svigerinne til Carl von Hanno (1901–53).

Nic Waal var en av Norges første psykoanalytikere og en foregangskvinne innen barnepsykiatri her i landet, som grunnlegger og leder av Nic Waals institutt for barne- og ungdomspsykiatri. Internasjonalt er hun kjent som elev av den østerrikske psykoanalytikeren Wilhelm Reich.

Caroline Schweigaard Nicolaysen vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1923 studerte hun medisin og ble cand.med. høsten 1930, som den eneste kvinne i kullet. Hun kom inn i en krets av radikale studenter, som bl.a. omfattet Trygve Braatøy og Karl Evang og var kjennetegnet av en gryende interesse for psykoanalyse. I slutten av 1920-årene ble hun et av de meget få kvinnelige medlemmer av den venstreradikale studentgruppen Mot Dag, og hun gjorde seg bemerket som en aktiv offentlig debattant og foredragsholder. 1929 var hun viseformann i Det norske Studentersamfund. I likhet med Evang og Chris Bruusgaard m.fl. var hun meget opptatt av forholdet mellom helse og sosiale levekår, samt behovet for prevensjons- og seksualopplysning i brede lag av befolkningen. Endringen av navnet fra Caroline til Nic (egentlig en forkortelse av etternavnet) fant sted omkring 1924 og var i tråd med en personlig selvstendiggjøring, fra den yndige pike til den moderne og frigjorte kvinne med kortklipt hår og vilje til å gjøre seg gjeldende i samfunnet.

Med en helt spesiell utstråling som ung var hun allerede midt i tjueårene portrettert i tre norske romaner – Syndere i sommersol og En dag i oktober av Sigurd Hoel og Underveis av Helge Krog. Som skikkelsen Evelyn i En dag i oktober tegner Hoel henne som en vakker, selvstendig, intelligent og sårbar kvinne, som i utpreget grad evnet å vekke forelskelse hos menn og sjalusi hos kvinner. Trygve Bull forteller at hun gav et førsteinntrykk av å være “fantastisk vakker” enda hun “egentlig ikke var spesielt pen”. Hun hadde en umåtelig sjarm, forteller Bull, en “intens ungpikeutstråling, erotisk og inntagende”.

Hun giftet seg med Sigurd Hoel 1927. Samme år begynte hun i psykoanalyse hos professor Harald Schjelderup, som en av hans første pasienter, på grunn av tidvis depresjon. Hun opplevde analysen som frigjørende og besluttet å spesialisere seg innen psykoanalyse. 1928 studerte hun tre måneder ved Clinique Charcot i Paris, deretter drog hun til Berlin for et lengre studieopphold, delvis finansiert av overskuddet fra ektemannens bestselger Syndere i sommersol. Hennes læreanalytikere var Salomea Kempner, Karen Horney og Otto Fenichel; noen år senere gikk hun også i læreanalyse hos Wilhelm Reich. Samtidig som hun gikk i læreanalyse, fulgte hun den legendariske gestaltpsykologen professor Wolfgang Köhlers forelesninger ved Berlins universitet. Som lege og psykiater hadde hun dermed en meget sterk bakgrunn, med noen av århundrets fremste fagpersoner som nære lærere og veiledere.

1932–39 drev Nic Waal privat legepraksis i Oslo, og hun praktiserte samtidig som psykoanalytiker. I striden om Wilhelm Reich, som oppstod under dennes opphold i Oslo 1934–39, var hun en av hans mest lojale våpendragere. I de senere år er det også kommet frem at hun 1935 ble sendt ut på et hemmelig spesialoppdrag fra Ernest Jones, Freuds biograf og leder for den britiske psykoanalytiske forening, for å forsøke å hjelpe analytikeren Edith Jacobssohn, som var arrestert av nazistene i Tyskland. I et brev til Anna Freud kalte Jones Nic Waal en “rød pimpernell”.

Det er klart at Nic Waal gjentatte ganger utviste stort personlig mot i farefulle situasjoner. Under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45 var hun aktiv i motstandsarbeid sammen med sin daværende ektemann Wessel Waal; de hjalp bl.a. motstandsfolk å flykte til Sverige. Sammen med fredsforkjemperen Sigrid Helliesen Lund og barnehjemsbestyrerinnen Nina Hasvold organiserte Nic Waal evakueringen av de jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate i Oslo november 1942. Hun ble flere ganger arrestert av tyskerne; siste gang ble hun fengslet og satt på Grini oktober 1943–mai 1944. Sønnen Helge Waal beretter i sin biografi om moren at det er indikasjoner på at hun utførte bankran for å finansiere motstandsbevegelsen.

Etter krigen spilte Nic Waal en sentral rolle i arbeidet med å bygge opp barne- og ungdomspsykiatri som egen disiplin her i landet. Psykoanalysens fokus på barndom og betydningen av en fordomsfri og mindre autoritær barneoppdragelse førte til et styrket teoretisk og faglig fokus på barnepsykiatrien. Waal var her samtidig med sentrale navn i utlandet, som Anna Freud og Melanie Klein i Storbritannia og Benjamin Spock i USA. Hun var også inspirert av The Tavistock Child Guidance Clinic i Storbritannia.

Waal var en tid ansatt som reservelege ved Gaustad sykehus og assistentlege ved Psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus og 1947–54 som leder av Mentalhygienisk forenings poliklinikk for nervøse barn. 1951, samme år som hun ble godkjent som spesialist i psykiatri, grunnla hun “Dr. Nic Waals psykiatriske team for psykiatrisk-psykologisk undersøkelse og psykoterapi av voksne og barn” (fra 1953 i noen år og igjen fra 1969 kalt Nic Waals institutt), som den dag i dag er et av de fremste sentre på dette feltet. Virksomheten startet i Waals egen kjeller på Huseby, men flyttet snart til Munkedamsveien 84 i Oslo sentrum og holder fra 1968 til i egen bygning i Spångbergveien på Tåsen. Instituttet ble 2004 en del av Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Hennes faglige nyvinning var en kombinasjon av psykoterapeutisk diagnostikk og behandling med kroppslige avspenningsteknikker, kalt WSP-metoden – Waals metode for somatisk psykodiagnostikk. Hele livet forfektet hun tanken om at kroppslig og mental helse var nært forbundet, at psykiske konflikter kunne sette seg i kroppen som mønstre av muskelspenninger og stivhet, og at begge deler måtte behandles under terapi. Et annet tema hun alltid var nøye med å vektlegge, var den nære forbindelsen mellom sosiale og mentale forhold, hvordan hva som fremstod som psykiske konflikter ofte kunne være resultat av frustrerende levekår. Waal var sentral i Oslo Byes Vels boligundersøkelse i hovedstaden 1948, der hun gav mentalhygieniske anbefalinger for den storstilte boligbyggingen i etterkrigstiden. Hun var styremedlem i Oslo Mentalhygieniske forening 1952–54 og viseformann i den internasjonale forening for barnepsykiatri fra 1954.

Nic Waals liv var preget av at hun var et følsomt menneske som modig gikk inn i sin tids spenninger: Hun vokste opp under én verdenskrig og tok aktivt del i en annen, mens hun hele tiden i sitt yrkesliv gikk inn i andre menneskers personlige konflikter. Tross stor fremgang med instituttet opplevde hun mye motgang både i yrkesliv og i privatlivet i etterkrigstiden, og hennes siste år var tunge. 1954 druknet hennes tredje ektemann Aleksander Helju i en båtulykke der hun selv bare med nød og neppe overlevde. Etter dette slet hun med økende alkoholproblemer og sannsynligvis også nerveproblemer. Hennes kolleger på Nic Waals institutt, som Carl Martin Borgen og Fiffi Piene, forteller at hun likevel alltid skjøttet arbeidet som leder av instituttet godt, og hun var uovertruffen i psykodiagnostikk.

Nic Waal døde av hjerteslag 1960, bare 55 år gammel.

  • Bibliografi finnes i H. Waal 1991 (se nedenfor, avsnittet Kilder), s. 283–285
  • Filmen og barna, 1938
  • Disiplin og karakterutvikling, 1939
  • A Case of Anxiety-Neurosis in a Small Child, i Bulletin of the Menninger Clinic, Topeka (Kansas) 1948
  • Bolig og mentalhygiene, i O. Brochmann: Mennesker og boliger. Oslo Byes Vels Boligundersøkelse, bd. 2, 1948
  • Vi og smårollingene våre i det første året, 1948 (svensk utg. s.å.)
  • A Special Technique of Psychotherapy with an Autistic Child, i G. Chaplan: Emotional Problems of Early Childhood, New York 1956
  • Personlighetsdiagnostikk med henblikk på strukturbeskrivelse. Utkast til begrepssystem (sm.m. B. Christiansen og B. Killingmo), 1956 (2. utg. 1973)
  • Nic Waals metode for somatisk psykodiagnostikk. Beskrivelse av undersøkelsesmetoden og utkast til et begrepssystem (sm.m. A. Grieg og M. Rasmussen), 1957
  • Er det foreldrenes skyld?, 1959 (svensk utg. s.å., dansk utg. 1960)
  • Utvalgte faglige skrifter, red. av A.-M. Auestad og B. Haavardsholm, (posthumt) 1969
  • On Wilhelm Reich, i D. Boadella (red.): Wilhelm Reich, London 1973, s. 352–369
  • S. Hoel: Syndere i sommersol, 1927
  • d.s.: En dag i oktober, 1931
  • Stud. 1923, 1950
  • HEH 1955 og 1959
  • T. Bull: Mot Dag og Erling Falk, 1958
  • B. Haavardsholm: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • K. Brecht m.fl.: Hier geht das Leben auf eine sehr merkwürdige Weise weiter –. Zur Geschichte der Psychoanalyse in Deutschland, Hamburg 1985
  • H. Waal: Nic Waal. Det urolige hjerte, 1991
  • NL, bd. 5, 1996
  • J. Lange: “Nic Waal – norsk barnepsykiatris mor”, i TNLF 2002, s. 296–297
  • E. Moe: Nic Waals Institutt – pioner og aktør i norsk barne- og ungdomspsykiatri gjennom 50 år, 2003
  • Deler av korrespondansen mellom Nic Waal og Wilhelm Reich er trykt i M. Boyd Higgins (red.): Beyond Psychology. Wilhelm Reich Letters and Journals 1934–1939, New York 1994, og i d.s. (red.): American Odyssey. Wilhelm Reich Letters and Journals 1940–1947, New York 1999
  • Portrett (brystbilde) av Doro Ording (Nic Waals søster); p.e
  • Portrett på frimerke med valør 12 kroner, 2005