Pedagog og skolepolitiker. Foreldre: Vinagent Sven Thorvald Goll (1868–1946) og sanger Margit Kaspara Jensen (1885–1921). Gift 9.1.1943 med arkitekt Kurt Sandt Jørgensen (10.11.1912–), sønn av kjøpmann Alf Jørgensen (1882–1945) og Hedwig Emilie Sandt (1883–1960).

I mer enn 30 år var Mosse Jørgensen blant de mest innflytelsesrike reformpedagoger i norsk skoledebatt og i praktiske skoleforsøk. Som den første rektor på Forsøksgymnaset i Oslo og gjennom en rekke artikler og bøker har hun inspirert og påvirket mange og provosert andre. Hun har også vært partipolitisk aktiv i SF/SV.

Mosse Goll vokste opp i et borgerlig miljø på Ruseløkka på Oslos vestkant. På Vestheim pikeskole møtte hun både kjedelige og autoritære lærere – og fargerike og inspirerende. I selvbiografien Skoler jeg møtte (1997) skildrer hun med innlevelse småjentas begeistring for det levende ordet, fortellingene, de selvlagede arbeidsbøkene og formingen av figurer med plastelina. Men de fleste lærerne underviste ikke etter arbeidsskoleprinsippet; egen dosering, bøkenes sannheter og elevenes pugging dominerte.

Etter seks år måtte hun slutte på Vestheim, der det var skolepenger, og begynne på Berles pikeskole, som var kommunal og gratis. Det var farens forretningsproblemer som tvang frem en slik løsning, og den gav henne en gråere skolehverdag. Etter at hun ble rammet av plevritt (betennelse i lungesekken) fikk hun et halvt års opphold på Vardåsen Barnesanatorium. Her møtte hun barn fra Oslos østkant, fra familier som var hardt rammet av 1930-årenes depresjon. De apte etter vestkantspråket hennes, men vennskapet grodde over klasseskiller. Og hun fikk innblikk i en annen sosial og økonomisk virkelighet. Disse erfaringene og følelsene ble snart fulgt opp av en mer politisk bevisstgjøring. Da hun kom tilbake på skolen, måtte hun ta privattimer i matematikk. Læreren hadde visse kontakter i Mot Dag, og hun ble kjent med sosialistisk politisk teori.

Hun hadde lyst til å begynne på gymnaset. Men faren motsatte seg dette. Med ettårig handelsskole kunne hun raskere komme i arbeid og skaffe inntekter til familien – før hun ble gift. Etter handelsskolen 1937 var det foreløpig slutt på utdanningen. De neste 8 årene arbeidet hun som kontordame i Oslo. 1943 giftet hun seg med arkitekt Kurt Jørgensen, som oppmuntret henne til videre skolegang. Hun begynte på latinlinjen på Haagaas' artiumskurs på kveldstid, og tok eksamen som privatist sommeren 1945.

Høsten 1945 reiste ekteparet Jørgensen til Finmark for å delta i gjenreisingsarbeidet etter krigen. De ble der ett års tid. Etter hjemkomsten til Oslo begynte Mosse Jørgensen å studere. Hun studerte historie, norsk og pedagogikk, og etter pedagogisk seminar ble hun adjunkt 1953.

1953–57 var Mosse Jørgensen hjemmearbeidende husmor med to små barn. Deretter arbeidet hun ett år som kontordame i NRK, før hun 1958–67 endelig startet sin lærerkarriere ved Nordstrand høgre skole. Det dominerende miljøet på Nordstrand var både pedagogisk og politisk konservativt. Men en studietur til København brakte henne bl.a. til Bagsværd Lilleskole. Her opplevde hun for første gang en skole som praktiserte alt hun trodde på og som hadde en struktur som forløste det hun gjennom mange år hadde slitt med å få til på Nordstrand. Besøket var trolig med på å gjøre henne beredt til å være med å starte Forsøksgymnaset i Oslo.

Høsten 1966 fikk Mosse Jørgensen høre fra noen elever på Nordstrand at det fantes planer om å starte et annerledes gymnas i Oslo, et gymnas de mente kunne passe for henne. Hun ble invitert til forberedende møter. Og snart ble hun, som hun skriver i sin selvbiografi, “suget inn i det sprudlende, begeistrede energiske livet i disse skarene av ungdom og de meget spesielle voksne som støttet dem”. Etter intervju med de elevene som hadde tatt initiativet til å danne et forsøksgymnas og noen av deres voksne støttespillere, ble hun valgt til rektor.

Hun var rektor i to år og var det på fornavn. “Mosse” skulle lede oppstartingen av skolen faglig, praktisk og økonomisk. Hun skulle håndtere skepsis, motstand og trusler om nedleggelse fra enkelte myndigheter og media. Hun skulle håndtere skolens allmøte; ikke bare delta i debattene, men også bidra til avklaring og samlende vedtak. Hun var rektor for rundt 150 elever og 30 lærere, de fleste sterke individualister, mange inspirert av liberale og anarkistiske reformpedagoger. Frihet til individuell utfoldelse var viktigere for mange enn fellesskapets rettigheter og plikter. “Solidaritet og individualisme – kan de møtes?” spør hun i sin selvbiografi. Og hun strevde, sammen med elever og lærere, for å forene de to hensyn. Som rektor var hun beundret og elsket av mange. Men hun følte lettelse da hun etter to år begynte som vanlig lærer på skolen 1969. Etter dette året tok hun permisjon for å skrive historien om Forsøksgymnasets tilblivelse og første år, Fra skoleopprør til opprørsskole.

Etter et år som rådgiver på Apalløkka ungdomsskole 1971–72 arbeidet hun som lærer ved Avdeling XVI på Ullevål sykehus 1972–86 og som pedagog ved Gaustad sykehus, psykiatrisk ungdomsteam 1986–88. Hun fikk bruk for all sin medmenneskelighet, pedagogiske erfaring og innsatsvilje i kampen for å gjenreise disse elevenes tro på seg selv og sin egen fremtid.

I sin pensjonisttilværelse etter 1988 har Mosse Jørgensen vært aktiv bl.a. som skribent, foredragsholder og fredsaktivist gjennom gruppen Bestemødrene på Stortings plass. Sitt kunnskaps- og læringssyn og sine erfaringer fra oppdragelse og opplæring har hun beskrevet i flere bøker og artikler, bl.a. Kunsten å overleve med en tenåring i huset (1969) og Hverandre (1981) foruten den tidligere nevnte selvbiografien og boken om Forsøksgymnaset. Hennes bøker har nådd en langt bredere leserkrets enn det som er vanlig for pedagogisk sakprosa.

Mosse Jørgensen var medlem av Folkeskolekomiteen av 1963, som utredet den 9-årige grunnskole. 1961–63 var hun medlem av sentralstyret i Sosialistisk Folkeparti, og hun representerte SF/SV i Oslo skolestyre 1972–75 og Oslo bystyre 1992–94. Hun var leder i organisasjonen Lære for Livet 1980–90, og fra 2000 har hun ledet Forum Ny Skole, en organisasjon som arbeider for å opprette offentlige friskoler. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1991, Oslo kommunes St. Hallvard-medalje 1993 og Ole Brumm-prisen 1998 for “etter beste evne å ha utvist en brummsk livsholdning i sitt virke”.

  • Kunsten å overleve med en tenåring i huset, 1969
  • Fra skoleopprør til opprørsskole, 1971 (2. utg. 1972; overs. til 8 språk)
  • En nødvendig skole. Plan for et forsøk, 1972
  • Hverandre. Hvordan kan skolen oppdra til fellesskap og samfunnsansvar?, 1981
  • Skoler jeg møtte, Namsos 1997
  • Overs. og bearbeidet A. Falbel: Skolen eller livet! Om struktur, autoritet og frihet i barns liv, Namsos 1993
  • Mosse Jørgensens egne bøker (se ovenfor)
  • samtaler med Mosse Jørgensen (2001)