Skuespiller. Foreldre: Lege Morten Odd Tandberg (1895–1965) og maler Nora Heffermehl (1903–93). Gift 1) 3.7.1962 med forfatter og teaterinstruktør Per Bronken (1935–2002), ekteskapet oppløst 1971; 2) 20.3.1972 med teatersjef og instruktør Arild Brinchmann (1921–86); samboer fra 1993 med skuespiller Lars Andreas Larssen (1935–2014).

Monna Tandberg er en av våre fremste skuespillere og Ibsen-tolkere. Samtlige av Ibsens store kvinneroller har hun fremført på de ulike scenene hun har vært tilknyttet.

Tandberg vokste opp på Skillebekk i Oslo. Allerede som tenåring ble hennes interesse for Ibsens dramatikk vakt, og dermed også interessen for teater. 1958, året etter at hun tok examen artium, kom hun inn på Statens Teaterskole. Som tredjeårselev debuterte hun 1960 på Nationaltheatrets biscene (Centralteatret) i Det smeller i dørene av Michel Fermaud.

1961–64 var hun fast engasjert i Fjernsynsteatret, som hadde åpnet i september 1960. Den første sjefen var Arild Brinchmann, senere sjef på Nationaltheatret og Tandbergs annen ektemann. I begynnelsen ble forestillingene sendt direkte. Fjernsynsteatret markerte seg sterkt innenfor norsk teaterliv i denne perioden og var tidlig ute med samtidsdramatikk, også nyskrevet norsk dramatikk. Publikum var ikke forberedt på det som kom, og det moderne repertoaret skapte stor debatt. I tillegg til det nyskapende spilte Fjernsynsteatret også klassiske teaterstykker. Tandberg fikk således vist spennvidden i sitt talent, bl.a. med tittelrollen i Antigone av Sofokles og som Claire i Hushjelpene av Jean Genet. Hun var en svært populær Alberte i fjernsynsserien med samme navn, basert på Cora Sandels Alberte og friheten.

Tandberg har ved flere senere anledninger hatt engasjementer for Fjernsynsteatret. 1964–69 var hun knyttet til Det Norske Teatret. Her fortsatte hun med store oppgaver og gjorde seg bemerket med roller som Ofelia i Shakespeares Hamlet, Nora i Ibsens Et dukkehjem og Rebekka West i Rosmersholm. Som all dramatikk på Det Norske Teater ble også Ibsen her fremført på nynorsk. Det resulterte i debatter og demonstrasjoner, men forestillingene ble likevel godt mottatt av publikum og presse. Tandberg var med på flere norgesturneer, samt til Norden, Tyskland og Øst-Europa, med Et dukkehjem og med Rosmersholm.

Fra 1969 har Monna Tandberg vært knyttet til Nationaltheatret. 1971 gjorde hun seg bemerket som Hedda Gabler i Arild Brinchmanns regi. Oppsetningen var en stor suksess, og den dannet bakgrunn for versjonen som senere ble vist i Fjernsynsteatret. Forestillingen drog også på gjestespill til Japan. Ibsens dramatikk har fulgt henne hele karrieren, og hun har skrevet og fremført egne forestillinger basert på hans liv og tekster. Monologen Kjære Ibsen, som hun satte opp i samarbeid med Edith Roger, er en forestilling med Ibsens kone Suzannah som utgangspunkt for hans kvinneskikkelser. Det er sant, – hvert evig ord! var en forestilling Monna Tandberg og hennes samboer Lars Andreas Larssen satte sammen, basert på Ibsens livsløp og skikkelser, og forestillingen har de fremført på både norsk og engelsk og turnert med i Norge og i utlandet. 1999 hadde Tandberg stor suksess som den første kvinnelige Mefisto, i Goethes Faust.

De senere år har Tandberg opptrådt med flere monologer. Hun var den første i Norge som fremførte den internasjonalt anerkjente forestillingen Vaginamonologene av Eve Ensler, på Torshovteatret. Hun gestaltet Felicia i Til min mann, en forestilling basert på Finn Carlings roman Dagbok til en død. I begge disse monologene var hun selv med på å bearbeide manus.

Monna Tandberg har tolket mer enn 60 ulike roller i løpet av sine 35 år på Nationaltheatret. I tillegg til de store dramatiske rollene har hun også spilt samtidsdramatikk og performanceforestillinger, og har i permisjonsperioder vært tilknyttet frigruppemiljøet og privatteatre. Hun har flere ganger uttalt sitt sterke engasjement for teateret og dets betydning som kunstform i samfunnet. Hun karakteriseres som en myndig og innsiktsfull scenekunstner med sterk utstråling, og som et engasjert og klokt menneske. Hun har vært medlem av styret for Statens Teaterskole og Norsk Kassettavgiftsfond og har mottatt Teaterledernes pris og Per Aabels ærespris.

  • Kjære Ibsen, 1994
  • Det er sant, – hvert evig ord! (sm.m. E. Roger og L. A. Larssen), 1999
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • L. Mæhle: Det Norske Teatret 75 år, 1988
  • TFL, 1991
  • HEH 1994
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret – til glede og forargelse, 1998
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
  • Nationaltheatrets arkiv
  • opplysninger fra Monna Tandberg, 2004