Trønderen Michael Rosing kom som et friskt pust inn i dansk teater da han 1777 debuterte som Orosman i Voltaires Zarine på Det Kongelige Teater i København. I en årrekke var han dette teaterets ubestridte førstekraft, og både som skuespiller og instruktør fikk han stor betydning for teaterets utvikling.
Rosing var født i Leksvik og vokste opp dels på Røros, dels i Trondheim. Faren var geistlig, men gutten ble født utenfor ekteskap, og Michael Rosing traff aldri sin far. Moren giftet seg etter noen år med Johan Mølmann, partisipant i Røros kobberverk. Michael ble opptatt som elev ved latinskolen i Trondheim som 12-åring og immatrikulert ved universitetet i København 1775. Etter få år avbrøt han studiene og søkte og ble antatt ved Det Kgl. Teater.
Allerede i Trondheim hadde han som medlem av domkirkekoret demonstrert en uvanlig vakker sangstemme, et talent som kom godt med ved et teater som i hovedsak baserte seg på syngespill. Historien vil ellers ha det til at det var forelskelsen i skuespillerinnen Johanne Cathrine Olsen som førte ham til teateret. Sikkert er det at da de giftet seg, innstiftet de “det Ægteskab som er bleven berømt i vor Teaterhistorie ved det Skær af harmonisk Lykke, der næsten glansbilledagtigt straaler omkring det”, ifølge teaterhistorikeren Frederik Schyberg. Ekteparet Rosing fikk etter hvert 17 barn, men fru Rosing fortsatte å spille ungpikeroller – og det med hell – til tross for sin nesten konstante graviditet.
Michael Rosing oppnådde raskt en ledende posisjon ved teateret. Både hans vakre sceneytre, hans “svermeriske lynne” og “erotiske lød”, og ikke minst hans musikalitet passet til det repertoaret som var på mote på denne tiden: syngespill og lettbente kjærlighetsstykker. Men Rosing hadde også noe visst utemmet og uslepet ved seg som ble karakterisert som typisk norsk – både på godt og vondt. Spesielt fikk språket hans en del negative reaksjoner, særlig i begynnelsen. Etter hvert som han fikk slipt av noe og ble publikums yndling, ble den norske klangfargen isteden sett på som et kledelig særpreg som andre prøvde å etterligne, ikke bare på scenen, men også i rettssalen og i kirken.
Men det var nettopp fraværet av den store tragedien som ble Rosings personlige tragedie. Av de 234 roller han kreerte, var det få som virkelig gav ham sjeleglede. En viss kompensasjon fikk han gjennom sin lærergjerning ved teaterskolen, som han var med å opprette 1804. Her fikk elevene bryne seg på både Schiller og Shakespeare, to av Rosings favoritter. 1788 ble han også utnevnt til instruktør og fikk i den forbindelse innvilget et fire måneders reisestipend. Om dagboken han skrev på reisen, utgitt først 1943, uttalte Frederik Schyberg at den gir en syntese av datidens typiske teaterkunst i Europa, sett gjennom en begavet teaterfagmanns øyne.
Da Adam Oehlenschlägers historiske drama Hakon Jarl hadde urpremiere 1808, var ikke Rosing – som var tiltenkt tittelrollen – på rollelisten: “Min Hovedstøtte var frafalden. Den Kunstner, som jeg havde gjort Regning paa, var levende død, den herlige Rosing!”, skrev forfatteren. Rosing var nå invalidisert av gikt. Siste gang han opptrådte, var 4. november 1815, i rollen som Auden ved en nyoppsetning av Hakon Jarl. Sittende på en stol i halvmørke gjorde hans tolkning “den sterkeste virkning”. Han ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen 1812.
Michael Rosing døde 1818 og fikk sin grav på Assistens kirkegård. Her ble det til 200-årsdagen for hans fødsel 1956 satt opp en vakker minnestein “i forståelse av den særlige betydning Rosings kunstneriske virke og livsførsel hadde for hans samtid”.