Botaniker og zoolog. Foreldre: Skipper, senere kjøpmann Henrich Rasmussen (1720–94) og Christine Elisabeth Corneliusdatter Friis (1726–65). Gift 17.12.1788 i Christiania med Annichen Dorothea Elisabeth Dedekam (8.1.1769–4.12.1830), datter av sjøkaptein Anders Jonassen Dedekam (1731–70) og Johanne Marie Heusner (1735–1802).

Martin Vahl var den første nordmann som ble professor i botanikk. Han tilbrakte det meste av sitt yrkesaktive liv i København, men fikk også betydning for utviklingen av botanikkfaget i Norge, både gjennom egne beskrivelser av “nye” norske plantearter og som lærer for Christen Smith og Jens Rathke, de to første professorene i botanikk og naturhistorie ved universitetet i Christiania.

Vahl vokste opp i Bergen. Allerede som barn viste han stor interesse for botanikk, noe som kan skyldes at han bodde rett ved Svaneapoteket, der innehaveren Johan Carl de Besche (1737–87) hadde Norges største herbarium på den tiden og var en tidligere elev av Carl von Linné. Som elev ved hjembyens katedralskole utmerket Martin seg ved å innlevere et stort herbarium allerede dagen etter at rektor Arentz hadde gitt en innføring i naturhistorien. Arentz ble så imponert at han omgående sendte det til København, og ikke lenge etter kom gutten selv dit, men ettersom han fulgte botanikkforelesninger i stedet for det planlagte medisinstudiet, ble han hjemkalt av sin ellers så omsorgsfulle far.

Etter noen år i Norge, bl.a. hos den meget botanikkyndige sogneprest Hans Strøm i Volda, sørget de Besche for at Vahl fikk studere hos Carl von Linné i Uppsala 1769–74. Deretter drog han igjen til København, der han ble ansatt i den kongelige botaniske hage og arbeidet med sammenslåingen av denne og universitetets botaniske hage. Etter en merkelig feide – med politiske overtoner – med den nye hagens gartner Niels Bache, ble Vahl av kongen 1783 sendt på en europareise, som kom til å vare i nesten tre år. Underveis ble han personlig kjent med mange av samtidens største botanikere, spesielt i Paris. Han nådde helt til Tunis før han vendte hjem, bl.a. gikk han til fots over Alpene.

1785 ble Vahl utnevnt til redaktør for det prestisjefylte verket Flora Danica (hvorav han utgav fasciklene 16–21), men på ny ble han trukket inn i politiske stridigheter. Vahl var selv aldri særlig opptatt av politikk, men omgav seg med personer – ofte nordmenn – som ble oppfattet som radikale av den mistenksomme og sinnssyke kongen, Christian 7, og hans nidkjære førsteminister Ove Høegh Guldberg, som dessuten oppfattet Vahl som ubrukbar, ettersom han ikke viste noen interesse for nytteplanter. Dertil kom at Vahl hadde en viss forkjærlighet for Paris, de revolusjonære tankers hovedstad, der han under et senere besøk opplevde Napoleons maktovertakelse 1799 og faktisk traff den fremtidige keiseren personlig. Vahl lot seg på denne turen avbilde med en ny teknikk, “physionotrace”, og må være en av de første nordmenn som er blitt “fotografert”.

Først etter at Guldberg var styrtet i et statskupp av kronprins Fredrik, fikk Vahl tittel av professor (1786). Samme år la han ut på sin store norgesreise, hvor han nådde helt til Vardø. På denne reisen oppdaget han mange for kongeriket ubeskrevne arter, og han gjenså sin fødeby for siste gang. Vahl var lærer ved Naturhistorie-Selskabet i København fra 1789 og ble utnevnt til professor i botanikk ved universitetet der 1801. Han var en fremragende lærer, som i felten gav begeistret undervisning til både studenter og allmuen. Hans kateterforelesninger var imidlertid ifølge en av hans studenter, den senere filosofen Henrich Steffens, tørre og verre enn den verste grammatikkundervisning.

Vahl bearbeidet og utgav en del av den svenske botanikeren Peter Forsskåls etterlatte materiale fra den store ekspedisjonen til Yemen i 1760-årene, foruten nordamerikansk materiale fra flere ulike forskere, og han leverte en rekke beskrivelser av til da ubeskrevne dyrearter. Han var også opphavsmann til plantenavnet Forsythia, som han 1804 oppkalte etter William Forsyth, sjefen for den botaniske hagen i London.

Vahls betydning som forsker ligger først og fremst i hans skarpsynte og nøyaktige beskrivelser. Han var fremfor alt grunnforsker og ingen nydanner i sitt fag. Han forble tro mot sin læremester Linné i den grad at da en kollega påviste en feil hos mesteren, svarte Vahl at denne nok hadde hatt en annen plante.

Martin Vahl døde 1804 og ble begravd på Assistenskirkegården i København. Ved hans død skrev nasjonalskalden Adam Oehlenschläger et vakkert, naturromantisk minnedikt ('Dækker Graven, grønne Urter smaa'), som senere Lindemann satte melodi til. På graven ble det reist en minnestøtte, støpt på Bærums verk. Denne er nylig restaurert etter at den falt sammen sommeren 2000. En gate ved Botanisk hage i Oslo, en gate i Bergen og en skole i Oslo ble oppkalt etter Vahl hhv. 1866, 1877 og 1897, og en vei i Århus fikk navnet Martin Vahls Vej 1922. En sørafrikansk planteslekt Vahlia er oppkalt etter ham, samt gresset Vahlodea, der også sønnen Jens er minnet.

Jens Vahl (1796–1854) var også botaniker. Han deltok i 1820- og 1830-årene i flere ekspedisjoner til Grønland og en fransk ekspedisjon til Svalbard; hans samling av planter fra den sistnevnte ekspedisjonen er den eldste kjente fra disse områdene.

    Et utvalg

  • Symbolæ botanicæ, sive plantarum, tam earum, quas in itinere, inprimis orientali, collegit Pt. Forsskål, 3 bd., København 1790–94
  • red. Flora Danica (Icones plantarum sponte nascentium in regnis Daniæ et Norwegiæ), bd. 6, fasc. XVI–XVIII, og bd. 7, fasc. XIX–XXI, København 1792–99 (dansk og tysk utg. s.å.)
  • Nogle Iagttagelser ved en Reise giennem Norge til dets nordlige Dele, i Skrivter af Naturhistorie-Selskabet, bd. 2, hf. 1, 1792, s. 1–71, og bd. 3, hf. 2, 1794, s. 157–206
  • Eclogæ americanæ, fasc. 1–3, København 1796–1807
  • Enumeratio plantarum, 2 bd., København 1804–05
  • Se også verkliste i Ehrencron-Müller, bd. 8, 1930, s. 391–393
  • A. Oehlenschläger: “Vahl”, i Poetiske Skrifter, bd. 1, København 1805, s. 224–226
  • J. V. Hornemann: “Om Martin Vahls fortjenester af naturkyndigheten som videnskabsmand og lærer”, i Kgl. Danske Videnskabernes Selskabs Skr. 1, København 1824, s. 1–22
  • C. Christensen: “Martin Vahl og hans samtid”, i Naturens verden 1923, s. 316–329 og 337– 351
  • Ehrencron-Müller, bd. 8, 1930
  • A. Fox Maule: biografi i DBL3, bd. 15, 1984
  • P. M. Jørgensen: “Martin Vahl (1749–1804), Norges første botanikkprofessor”, i Blyttia 57, 1999, s. 53–60
  • d.s.: “250 års minnet for Martin Vahl, botanikkens Holberg” i Bergens Museum Skr. 7, Bergen 2000, s. 5–9
  • K. Espelid: “Om Martin Vahls slekt”, ibid., s. 10–11
  • I. Friis: “Martin Vahls videnskabelige løbebane i København og betydning for botanikken”, ibid., s. 12– 44
  • Kobberstikk (physionotrace; brystbilde) av Gilles-Louis Chrétien, Paris 1799 (originaler i Botanisk Centralbibliotek, København og i Botanisk museum, Bergen)
  • Minnesmerke (støpejern) av Carl Ferdinand Stanley, 1805; på Vahls grav, Assistenskirkegården, København