Martin Richard Flor var lærer i naturvitenskap ved katedralskolen i Christiania i de to første tiårene av 1800-tallet og utgav Norges første systematiske flora.
Flor vokste opp på øya Tåsinge sør for Fyn og ble student fra Odense lærde skole 1790. Deretter studerte han ved universitetet i København, og 1800 flyttet han fra det naturvitenskapelige miljø der til en lærerstilling ved katedralskolen i Christiania; fra 1802 var han overlærer samme sted. Flor kom til et skolevesen der naturvitenskapen, ikke minst botanikken, spilte en meget underordnet rolle, og han omtaler seg selv som den første som foredrog hele naturvitenskapen ved en norsk høyere (“lærd”) skole.
Da Norge fikk sitt første universitet, Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania 1811, stod det også der ynkelig til med biologien, særlig botanikken. Christen Smith, den første professor i botanikk, ble utnevnt 1814, men han drog umiddelbart til utlandet og kom aldri hjem igjen. Zoologen Jens Rathke stod i den følgende tid med eneansvar for hele naturvitenskapen. Botanikken måtte støtte seg på hjelpelærere, og Flor var en av dem. 1817 ble han ved siden av sin skolelærerstilling utnevnt til lektor i botanikk ved universitetet, men han fikk aldri eksaminasjonsrett.
I norsk botanikk har Flor fått et ganske miserabelt ettermæle. De følgende generasjoner av norske botanikere betraktet ham som en likegyldig parentes i vår botanikks historie. Til en viss grad er nok dette berettiget. Flor var ikke forsker, han var først og fremst skolemann, oppdrager, både i sitt yrke og på det generelle plan som samfunnsborger. Det bør likevel anmerkes at han var den første som publiserte en separat lokalflora over et norsk område, og hva som er viktigere, den første norske bok beregnet på at man ved dens hjelp skulle kunne identifisere planter. Tidligere var slike floraoversikter bare fremkommet i 1700-tallets topografisk-økonomiske distriktsbeskrivelser. Flors bok om Christianiatraktens flora (1817) er fyldig og virker ganske tilforlatelig, om enn man kan stusse ved enkelte anførsler. Man skal dog ta i betraktning at Christiania den gang var en bitte liten by i et stort villmarksområde, og at noen av de villmarksplanter han anfører, den gang godt kan ha vokst like utenfor hovedstadens stuedør.
Flors Bidrag til Kundskap om Naturvidenskabernes Fremskridt i Norge (1813) har en viss betydning som kildeskrift, men ellers er hans produksjon for det meste ad hoc i forbindelse med nødsårene i begynnelsen av 1800-tallet, da man strevde med å finne nasjonale surrogater for innførte varer, først og fremst fødemidler. Med mer iver enn, har man inntrykk av, psykologisk sans drog han land og strand rundt og agiterte i tidens beste ånd, men tydeligvis med ringe hell, for bruk av islandslav til føde og for andre tilsvarende surrogater. Han skrev også en rekke lærebøker og skoleprogrammer om naturhistoriske og økonomiske emner.
Han synes å ha tatt sine akademiske undervisningsplikter meget alvorlig, og selv om han formelt var ansatt ved universitetets botaniske hage på Tøyen, anla han også en liten botanisk hage (for sine skoleelever) i Paléhaven, som var blitt skjenket til katedralskolen. Dyrking av nytteplanter var hans vesentlige interesse som lærer ved Botanisk hage, og han var i så henseende en forløper til den nytteplante-forskning som senere skulle komme til å spille en rolle på Tøyen. Som universitetslærer arbeidet han ivrig for å etablere et vitenskapelig institutt med litteratur, samlinger osv. Det ble en sped begynnelse, som dog M. N. Blytt og andre kunne bygge videre på.