Med bakgrunn som underoffiser var Martin Edvard Nord en av de mange som deltok i oppbyggingen av industrivirksomheten rundt Akerselva i Christiania ved midten av 1800-tallet. Han var en pioner innen isskjæring og distribusjon av is til kjøling.
Nord ble født i Larvik, men da faren døde, giftet enken seg på ny og flyttet med barna til Svelvik. De økonomiske forholdene gjorde det nødvendig for Martin å gå tidlig ut i arbeidslivet. Etter å ha livnært seg som kontorist en tid vervet han seg 19 år gammel til tjeneste i Feltartilleriet. Etter fullført underoffisersutdanning 1838 begynte han tjeneste som sersjant. I 1840-årene etablerte han seg i Christiania, og 1846 søkte han – og fikk – avskjed fra tjenesten i militæret. Året etter avla han preliminæreksamen, som var en studieforberedende eksamen for kandidater uten examen artium.
Samme år som han avla sin sivile eksamen, 1847, startet Martin Edvard Nords forretningskarriere. Han ble bestyrer ved Nedre Vøyen mølle ved Beierbrua på Sagene. Nedre Vøyen var på den tid eid av general Christian Glad. Nord ble etter hvert kompanjong i firmaet, og i 1850-årene satt han som hovedaksjonær. Da Halvor Schou kjøpte møllen for å starte det som skulle bli Hjula Væverier, fikk Nord frigjort kapital til å starte ny virksomhet – som pioner innen isproduksjon.
1859 ble Nords Ismagazin etablert. Isskjæring og bruk av is til kjøling var på den tiden helt nytt. Isen ble først hentet fra Akerselva, inntil Nord i 1860-årene anla to dammer, samt islager, på sin store eiendom ved Maridalsveien i Iladalen. Ved den nederste av dammene ble det også anlagt en skøytebane, som på folkemunne gikk under navnet “Nordishavet”. Isen ble skåret med store håndsager i blokker på ca. 50–60 cm og deretter oppbevart i sagflis (for å forsinke smeltingen) frem til den skulle brukes. Nord bygde raskt opp et nett av utsalgssteder i hovedstaden, og is ble levert til en pris av 4 skilling per stykke på snaue to kilo. Han fremstilte også isskap og iskasser, noe som bidrog til at ikke bare bryggerier, serveringssteder og andre storhusholdninger, men etter hvert også en rekke private hjem, kunne ta i bruk is som middel til å bevare matvarene friske i lengre tid.
Nords forretning (som senere fikk navnet Christiania Ismagazin) ble landskjent, og de patenterte isskapene fikk i løpet av de nærmeste tiårene stor utbredelse både innenlands og i en rekke europeiske land, i første rekke Sverige og Danmark. For sin innsats for utbredelsen av iskjøling i Norge mottok Nord kong Oscar 2s belønningsmedalje for norsk håndverk, industri og husflid i sølv 1880.
Suksessen med isforretningen ble ført videre i M. E. Nords Mineralvandfabrik (med sin kjede av ispaviljonger), opprettet 1883, mens et teglverk som Nord anla i 1870-årene, ikke ble den samme gode forretningen. Han grunnla også en bransjeforening av isforretninger, og etter hans død ble ismagasinet ført videre av sønnen Paul Christian Nord, inntil det 1912 ble solgt til Christiania Kul- og Vedbolag.