Martha Larsen Jahn var en sentral skikkelse i norsk kvinnesak, fredsarbeid og sosialt arbeid i nesten 50 år. Hun levde etter sin “livsoppfatning”: “Vil en ha gjort noe her i verden, vil en ha rettet noget vrangt og skakt, saa faar en vel først og fremst lægge ryggen og kræftene til selv og ikke sitte stille og bare fordre det av de andre.” Hun var organisator og strateg og oppnådde store resultater for de organisasjonene hun ledet.
Martha Larsen tok examen artium 1895, studerte språk i Skottland og Tyskland 1895–96 og var kontordame 1897–98. Hun ble ansatt ved Deichmanske bibliotek i Kristiania 1898 og tok eksamen ved New York State Library School 1902. Samme år ble hun ansatt ved Trondhjems folkebibliotek og var der til 1911. I Trondheim møtte hun Gunnar Jahn. Etter et par år i utlandet flyttet de til Kristiania, der hun var sekretær ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1913–15. Etter 1915 hadde hun ingen lønnet stilling, men brukte all sin tid på organisasjonsarbeid.
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) ble stiftet på en stor fredskonferanse i Haag 1915, i protest mot verdenskrigen. Norske kvinneorganisasjoner sendte fem delegater til kongressen. Martha Larsen Jahn var påmeldt, men måtte melde forfall. 1915–34 satt hun i styret for den norske delen av kvinneligaen, som leder fra 1925. Hun var også medlem av IKFFs internasjonale styre fra 1919 og deltok på alle internasjonale kongresser frem til 1929. Hun var en utrettelig organisator, foredragsholder og skribent om fredsspørsmål. Under hennes ledelse samlet IKFFs ca. 100 medlemmer inn 80 000 underskrifter til støtte for en internasjonal nedrustningskongress 1932. Aksjonen kostet ca. 2000 kroner, omtrent hele IKFFs kasse.
Martha Larsen Jahn ønsket å fremme internasjonal forståelse gjennom undervisning og folkeopplysning, og foreslo 1919 et “Permanent Internationalt Opdragelses- og Folkeoplysningsraad for aa fremme fredstanken hos ungdommen”, altså en forløper for UNESCO. Hun arbeidet aktivt for at norske kvinner skulle komme med i internasjonalt arbeid og var selv norsk delegat i Folkeforbundet 1925–27. Da Gunnar Jahn ble oppnevnt som medlem av Nobelkomiteen 1937, skal han ha sagt: “Dette må være feil. De må mene min kone.” Av hans dagbøker går det frem at han kjente godt til fredsarbeid og fredsorganisasjoner, så Martha Larsen Jahn hadde nok indirekte innflytelse på Nobelkomiteens arbeid. IKFF foreslo henne som medlem av Nobelkomiteen 1939 og utnevnte henne til sitt første æresmedlem 1949.
1915 ble Martha Larsen Jahn styremedlem i Kristiania Sanitetsforening. Fra 1925 var hun med i arbeidsutvalget for Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), og hun ble valgt til leder for hovedstyret 1935, 60 år gammel. Overgangen fra det beskjedent organiserte fredsarbeidet må ha vært stor. NKS samarbeidet nært med Forsvaret, hadde 1935 ca. 100 000 medlemmer, ca. 600 lokalforeninger og drev ca. 50 ulike institusjoner. I Martha Larsen Jahns ledertid ble medlemstallet og antallet lokale foreninger omtrent fordoblet, og et stort antall institusjoner ble nybygd eller gjenoppbygd etter krigen.
Under hele krigen 1940–45 klarte NKS å bevare sin uavhengighet. De sørget for syke- og førstehjelpsmateriell, bespisning på skoler, etablering av matstasjoner og utdeling av flere hundre tonn matvarepakker og klær til særlig nødstilte. Martha Larsen Jahns kloke lederskap var uvurderlig i denne vanskelige tiden. Hun truet okkupasjonsmyndighetene med å nedlegge hele organisasjonen dersom de blandet seg inn i NKS' arbeid. “En urokkelig klippe og en lysbærer”, står det om henne i jubileumsberetningen.
Trass i alt hun fikk gjort, ønsket Martha Larsen Jahn ingen høy profil verken for seg eller for sin organisasjon: “Gjør deres plikt, sett alle krefter inn i arbeidet for land og folk. Men la allting skje i stillhet,” sa hun i sin tale til medlemmene ved NKS' 50-årsjubileum 1946. Ved avskjeden 1948 ble hun utnevnt til ærespresident for NKS. Selv oppsummerte hun sin innsats slik: “Hovedvekten for mig har vært at vække kvinnenes ansvarsfølelse overfor sitt eget arbeide, av hva art det enn er, og overfor det samfund hvorav de utgjør en del.”