Som markant leder av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund var Marius Ormestad sentral i oppbyggingen av en moderne fagbevegelse i Norge. Norges første landsomfattende tariffavtale er i all hovedsak hans verk. Gjennom 33 år var han direktør for Oslo Trygdekasse.
Ormestad vokste opp i Våle i Vestfold. 1891 begynte han i lære som instrumentmaker ved Elektrisk Bureau i Kristiania, hvor han ble værende til 1898. Sammen med broren Kristen deltok han aktivt i instrumentmakernes fagforeninger, og 1898 ble han valgt til formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I sin formannstid omdannet han Jern og Metall fra å være et ubetydelig og dårlig organisert forbund til å bli det ledende og mest moderne fagforbundet i Landsorganisasjonen. Mest epokegjørende var inngåelsen av den første landsomfattende tariffavtalen (1907), som slo fast enkelte grunnregler i forholdet mellom partene i arbeidslivet. Disse prinsippene er i hovedsak blitt stående frem til i dag. Som sekretær i LO 1909–11 la Ormestad bl.a. grunnlaget for systematisk lønnsstatistikk og statistikkføring av levekostnader. 1908 tok han initiativet til opprettelsen av Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.
Ormestad skal ha blitt sosialist 1893, og han tilhørte den pragmatiske fløyen i Arbeiderpartiet. Han var nestformann i partiet 1903–06, medlem av Kristiania bystyre 1902–07 og av formannskapet fra 1905. Politikken var likevel ikke hans arena, han valgte fagbevegelsen. Ifølge Ormestad skulle den ivareta arbeidernes interesser innenfor det kapitalistiske systemets spilleregler. Lønnskampen var for ham en logisk del av systemet, og fagbevegelsen måtte godta at forholdet mellom arbeidskjøper og arbeider var som forholdet mellom kjøpere og selgere i alminnelighet. Likefullt var lønnskampen en kamp, fordi “en kjøber betaler aldri mere for en ting, end han er nødt til for at faa den kjøbt”, slik han sa det 1903 i en av sine sjeldne 1. mai-taler.
Det var politikkens oppgave å endre spillereglene. Partiet og fagbevegelsen hadde ulike oppgaver, mente Ormestad, og skilte seg dermed både fra 1890-årenes aktivister i arbeiderbevegelsen og den nye retningen rundt Martin Tranmæl. Koblet med en personlig motvilje mot propaganda og agitasjon bidrog det til at han aldri var noen kandidat til vervet som LO-formann, til tross for sin umotvistelige dyktighet som organisator og forhandler.
Som fagforbundsleder representerte Ormestad først og fremst selvbevisste fagarbeidere. Han målbar interessene til en gruppe som stod sterkt på arbeidsmarkedet. På mange måter var han prototypen på en klassebevisst, men også ansvarlig og tilpasningsdyktig forbundsformann.
I sitt arbeid i fagbevegelsen hadde Marius Ormestad tidlig engasjert seg i oppbygging av hjelpekasser. Det var derfor ikke tilfeldig at han 1911 ble ansatt som den første direktøren i Kristiania Kretssykekasse (senere Oslo Trygdekasse). Denne stillingen hadde han til 1944. Med sine organisatoriske og administrative evner bygde han opp en mønsterbedrift, og han var drivende i arbeidet med å få trygdekassen til å omfatte en størst mulig del av befolkningen.
Ormestad var medlem av flere offentlige styrer, råd og komiteer, bl.a. styremedlem i Rikstrygdeverket 1935–42 og formann i Trygdekassenes Landsforening 1922–45, og han redigerte Sykeforsikringsbladet (senere Sosial Trygd) 1912–45. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1938, var ridder av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og hadde Kongens fortjenstmedalje i gull.