Komponist, organist og musikklærer. Foreldre: Lærer Mauritz Ulvestad (1858–1919) og Lisa Kvalstein (1861–97). Gift 1) 16.8.1919 med sanger Ragnhild Albertha Hovde (19.4.1895–26.10.1978), datter av fabrikkeier Albert Hovde (1853–1921) og Ragnhild Welle (f. 1861), ekteskapet oppløst 1940; 2) 3.6.1948 med Solveig Emilie (“Molle”) Heidenreich Mehus (8.10.1910–24.5.1994), datter av kontorist Trygve Schiørbeck (f. 1877) og Emma Heidenreich (f. 1872), ekteskapet oppløst 1952.

Marius Moaritz Ulfrstad er mest kjent for sine romanser, først og fremst Tyteberet, som har fått en fast plass i den norske sangtradisjonen. Han komponerte også en rekke større orkester- og korverker.

Ulfrstad ble født på Ellingsøya, og Nordvestlandets natur hadde stor betydning for ham. Etter middelskoleeksamen og lærerutdannelse begynte han på Musikkonservatoriet i Kristiania og fullførte organisteksamen der 1911. 1912 slo han seg ned i Ålesund som sanglærer og organist, men studerte senere komposisjon i Tyskland, Frankrike og Italia. 1914 ble han organist i Kragerø, og 1917 flyttet han til Kristiania. Her virket han som musikkanmelder, dirigent og musikklærer. Under Opéra Comiques kortvarige eksistens (1918–21) var han repetitør og hjelperegissør der.

1919 debuterte Ulfrstad som komponist med et program av egne sanger med sangerne Elisabeth Munthe-Kaas og Erling Krogh som medvirkende. Han startet Musikakademiet i Oslo 1922, han var styremedlem i Komponistforeningen og en tid formann i Unge Tonekunstneres Samfund. Ulfrstad fikk Statens kunstnergasje 1936.

En stor del av Ulfrstads produksjon, deriblant alle de større verkene, er bare oppbevart i manuskript. De omfatter bl.a. fire symfonier. Han har også komponert en klaverkonsert og to fiolinkonserter. Av større korverker med orkester kan nevnes Arnljot Gelline, Lex Imperat (“Gnisten”) og Ære det evige forår.

Den viktigste plassen i Ulfrstads produksjon har hans ca. 600 romanser og sanger. Mange av disse er trykt, og blant disse finner vi hans meste kjente verk, Tyteberet, med tekst av Aa. O. Vinje. Også flere andre av hans sanger hadde i sin tid betydelig popularitet. Videre hører et stor antall klaverstykker og en del korsanger til hans trykte produksjon. Blant klaverkomposisjonene kan nevnes Arctic suite, Karl Johans røde taarn og Møre og Romsdal suite.

Noen av Ulfrstads manuskripter ble ødelagt ved en brann i januar 1943, da han også selv ble skadet i den ene hånden. Andre er kommet bort i forbindelse med en sending til musikkforlaget Ricordi i Milano. Det er uklart hvor mye av de utrykte verkene som er bevart, men klaverkonserten og 4. symfoni finnes i partiturer. Delvis bevart er 2. fiolinkonsert og 3. symfoni.

Ulfrstad ble for en stor del preget av det som er blitt kalt “norsk impresjonisme”, en stil som var fremtredende blant norske komponister i 1920-årene. Han har selv pekt på sin forbindelse til den franske impresjonismen, men også sitt nære forhold til norsk folkemusikk og Sunnmøres natur. Dette har satt sitt preg på hans stil, som i stor grad er klangorientert og stort sett løst fra funksjonsharmoniske virkemidler. Man kan også finne ekspresjonistiske trekk i hans musikk, men han har ikke beveget seg i retning av tolvtonestil.

Ulfrstads komposisjoner ble mottatt med begeistring og gode kritikker i hans samtid, men er senere, men unntak av enkelte sanger, blitt glemt.

    Et utvalg

  • Fiolinkonsert nr. 1 En Musikk-scene, 1923
  • symfoni nr. 2 Empor
  • symfoni nr. 3 Norwegia, 1943
  • symfoni nr. 4 Skjebnetid
  • Arnljot Gelline (tekst B. Bjørnson) for kor, soli og orkester, 1932
  • klaverkonsert, 1935
  • Lex Imperat, 1935
  • Ære det evige forår (tekst B. Bjørnson) for kor, soli og orkester, 1932
  • Karl Johans røde taarn for klaver og orkester
  • Møre og Romsdal suite, 1946
  • Tyteberet
  • Munken Vendt, scenemusikk, 1939

    Ikke-publisert materiale

  • En større samling av biografisk materiale og komposisjoner (manuskripter) i RA, Oslo
  • Tonekunst 1936, s. 77
  • H. Solum i Tonens makt, 1940, s. 4
  • HEH 1968
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 4. utg., 1993, s. 215
  • NMH, bd. 4, 2000, s. 38, 164