Forfatter. Foreldre: Glassverksforvalter, gårdbruker Wexel Hansen Wexelsen (1784–1867) og Marie Louise Wexels (1793–1873). Ugift. Søsterdatter (og fetters datter) av Wilhelm Andreas Wexels (1797–1866); søster av Fredrik Nannestad Wexelsen (1818–96; se NBL1, bd. 19) og Christian Delphin Wexelsen (1830–83; se sst.); tante (fars søster) til Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909); grandtante (farfars søster) til Per Kvist (1890–1947) og Håkon Wexelsen (1898–1979) og (morfars søster) til Gunnar Jahn (1883–1971).

Marie Wexelsen huskes nå mest for sangen Jeg er saa glad hver Julekveld, som først ble publisert i en julebok for barn. Men i samtiden var også hennes romaner populære.

Hun vokste opp på gården Sukkestad i Østre Toten som den yngste av 9 barn, i et grundtvigiansk preget, litterært og kulturelt interessert hjem med flere fremstående geistlige i familien. (Onkelen var prest og salmedikter i Christiania, broren Fredrik bestyrte lærerseminaret i Klæbu og var senere prest i Trondheim, og nevøen Vilhelm ble biskop i Trondheim.) I likhet med kvinner flest på denne tiden fikk Marie Wexelsen lite formell utdannelse. Som 12-åring ble hun sendt på en internatskole for piker hos presten Jacob Andreas Lindeman på Vestlandet, hvor hun var inntil konfirmasjonen fire år senere. Hun bodde så hjemme på Sukkestad til 1873, da den siste av foreldrene døde. Med sin eldre søster Rikke flyttet hun deretter rundt til ulike brødre, inntil de to søstrene omkring 1880 slo seg ned på Hamar, hvor de drev en skole for småbarn. 1878–79 oppholdt de seg i Danmark, bl.a. på den kjente grundtvigianske Askov folkehøyskole, for å forberede sin lærergjerning. Fra ca. 1890 drev de en liten skole i Trondheim, hvor deres bror Frederik da var prest.

Allerede som 26-åring debuterte Marie Wexelsen med romanen Vesle-Kari, eller de Forældreløse, under pseudonymet “I. L.”, et forfattermerke hun beholdt til 1879, da tredje opplag av hennes andre roman, Steffen. En gammel Præstedatters Ungdomsminder, kom ut under hennes eget navn. Hennes tredje og siste roman var Et Levnetsløb. I tillegg utgav hun tre barnebøker og en rekke artikler om religiøse, sosiale og språkpolitiske emner. Hennes siste bok, En liden Barnebog. Rim og Smaahistorier, kom 1895. Men i alt vesentlig var hennes forfatterskap avsluttet med Et Levnetsløb, da hun var 34 år gammel.

Vesle-Kari er en tradisjonell underholdningsroman etter datidens smak, hvor trofast kjærlighet overvinner motgang etter mange og dramatiske forviklinger. Motsetningen mellom en streng, pietistisk og sekterisk religionsutøvelse og en åpen og glad grundtvigianisme er et vesentlig moment her. I Steffen spinnes intrigen rundt en tatergutts forelskelse i en bondedatter. Da de ikke kan få hverandre, havner Steffen på ville veier, men dør glad i troen på en forsonende frelser.

Den mest betydningsfulle av Marie Wexelsens bøker er imidlertid Et Levnetsløb, som fremstår som dypt personlig. Den tar opp ikke bare konflikten mellom et litterært og et religiøst kall, men også eksistensielle spørsmål knyttet til litteraturens funksjon og mening. Indirekte er boken en protest mot samfunnets kvinneundertrykkelse. Denne protesten er tydeligere i annenutgaven, hvor hovedpersonen håper at kvinner snart kan få utfolde de evner “Gud har givet ogsaa os”.

Romanene oppnådde en betydelig popularitet i samtiden; de to første kom i flere opplag og ble oversatt til flere språk. Når Marie Wexelsen fortsatt huskes i dag, er det imidlertid ikke for disse bøkene, men for et dikt som inngikk i boken Ketil, en Julegave for Smaa, som utkom 1860. De ni versene i innledningsdiktet Barnets Julesang – bedre kjent som Jeg er saa glad hver Julekveld – formidler i enkle, men gripende bilder juleevangeliet og forfatterens egen barnlige tro, med strofer som “Da tenner Moder alle lys, så ingen krok er mørk”, som ifølge litteraturforskeren Sonja Hagemann “lever i vår bevissthet som selve innbegrepet av julaften i hjemmet”. Sangen ble raskt folkeeie, ikke minst takket være den sangbare melodien, som ålesundsorganisten Peder Knudsen laget få år senere.

Marie Wexelsen døde i Trondheim 1911. Båren ble fulgt til graven av barn som med tente lys i hendene sang Jeg er så glad hver julekveld. Dikterpresten Anders Hovden organiserte en innsamling til minnesmerke på graven; de fleste bidragene var barns tiører.

  • Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 602–604

    Et utvalg

  • Lykken, i Folkevennen 1855, s. 32–36
  • En liden Julegave for Børn og Børnevenner (under pseud. I. L.), Trondheim 1858 (3. opplag, under eget navn, Kristiania 1881; finsk utg. Jyväskylä 1885)
  • Vesle-Kari, eller de Forældreløse (under pesud. I. L.), 1858 (3. opplag 1898)
  • Ketil, en Julegave for Smaa (under pseud. I. L.), 1860
  • Steffen. En gammel Præstedatters Ungdomsminder (under pseud. I. L.), 1860 (3. opplag, under eget navn, 1879; finsk utg. Helsingfors 1875, svensk utg. Stockholm 1878)
  • Et Levnetsløb (under pseud. I. L.), København 1866 (2. opplag, under eget navn, Kristiania 1896)
  • En julehistorie, Trondheim 1894
  • En liden Barnebog. Rim og Smaahistorier, 1895
  • NFL, bd. 6, 1908
  • S. Hagemann: “Jeg er så glad hver julekveld”. En bok om Marie Wexelsen, salmedikter og opprører, 1968
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • E. Aasen: Kvinners spor i skrift, 1986
  • O. Rakeng: Melodien under stjernene, 1991
  • J. Hareide: “Et livsløp – og en levnetsbeskrivelse. Marie Wexelsen”, i d.s.: Skrivefryd og penneskrekk. Selvfremstilling og skriveproblematikk hos norske 1800-tallsforfatterinner, 1999
  • O. Brusaet: Det var midt i julenatt. Historien om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til, 2001
  • Maleri (brystbilde, etter fotografi) av Knut Glambæk, u.å.; p.e
  • Skulptur (halvfigur, bronse) av Angelina Engelsen, 2003; Lena, Østre Toten
  • Portrett av fotograf Locander, Christiania, 1860-årene?; p.e
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Billedsamlingen, NBO