Lege. Foreldre: Urmaker Alfred Spångberg (1829–66) og Helene Wang (1835–1914). Gift 20.12.1897 med øyelege Søren Holth (21.7.1863–23.9.1937; se NBL1, bd. 6), sønn av stasjonsmester Ole Olsen Holth (1831–85) og Thora Amundsdatter Rovelstad (1840–1916).

Marie Spångberg Holth var den første kvinne som avla medisinsk embetseksamen i Norge. 1887, tre år etter at Stortinget hadde vedtatt loven om kvinners adgang til alle universitetseksamener, søkte hun opptak ved medisinstudiet ved universitetet i Kristiania, og 1893 ble hun landets tredje kvinne med embetseksamen, etter juristen Maren Cathrine Dahl og realisten Marie Geelmuyden.

Marie Spångberg vokste opp i Christiania som den yngste av seks søsken. Faren, svensk av opprinnelse og urmaker av utdanning, døde før hun hadde fylt ett år. Moren livnærte seg som frisør ved byens teatre, mens fire av de fem brødrene emigrerte til USA. Marie ville ha utdanning, og 19 år gammel tok hun guvernanteeksamen. Hun forlot skolen med utmerkede resultater og en attest som understreket at hun hadde vunnet “en meget glædelig grad af Aandens Modenhed og Udvikling”, samtidig som hennes tekkelige og beskjedne vesen ble påpekt. Men dette var ikke nok; hun begynte på et privat artiumskurs, tok examen artium som privatist 1886, anneneksamen året etter og begynte deretter å studere medisin. Inspirasjonen kan hun ha fått fra brødrene i USA. De finansierte studiene hennes, og de kan ha fortalt at der var det medisinske studium langt fra ukjent for kvinner.

Fra 1870-årene av pågikk det en debatt om kvinners adgang til høyere utdanning. I spissen stod kvinnesakskvinner fra de høyere samfunnslag og noen få, men mektige mannlige støttespillere. Det medisinske fakultet advarte på det sterkeste mot å slippe kvinner til. At kvinner skulle bli leger, stred – ifølge fakultetet – ikke bare mot kvinnens natur, men truet også deres helbred. Man kjente til at de kvinner som i utlandet hadde fått innpass ved de medisinske læreanstaltene kort og godt hadde satt hele sin kvinnelighet på spill. Kampen for kvinners rett til høyere utdanning ble imidlertid kronet med seier 1882–84.

Som den første kvinne på det medisinske studium sprengte Marie Spångberg kjønnsbarrieren, og som datter av en håndverkerenke krysset hun i tillegg en sosial grense. På denne tiden var det så godt som bare sønner fra de høyere samfunnslag som søkte akademisk utdanning. Da Marie Spångberg var ferdig utdannet lege 1893, krysset hun igjen en grense. Hun søkte etterutdanning i fødselshjelp og kvinnesykdommer i Tyskland. Ved norske sykehus slapp kvinnelige leger ikke til før et godt stykke inn på 1900-tallet. Først ute var det nonnestyrte Vor Frue Hospital i Kristiania, som åpnet sine dører for kvinnelige leger 1911.

Etter embetseksamen ble Marie Spångberg feiret av Kvinnesaksforeningen og Kvinnestemmerettsforeningen. Selv engasjerte hun seg ikke kvinnepolitisk, men hevdet at hun hadde iakttatt arbeidet med beundring og ikke så lite dårlig samvittighet. Om hun ikke ble noen karrierekvinne, virket hun likevel som inspirator og rollemodell for sine medsøstre. Stadig flere kvinner tok fatt på medisinstudiene, og det ble etter hvert ett av de mest populære “kvinnefagene” ved universitetet.

1895–97 var Marie Spångberg assistent ved professor Hagbarth Strøms kirurgiske privatklinikk, 1896 ble hun ansatt som Kristiania sundhetskommissions (helseråds) kvinnelige lege ved den veneriske avdeling for kvinner, og 1897 ble hun dessuten beskikket av Justisdepartementet som fast sakkyndig i rettsmedisinske spørsmål. Samme år giftet hun seg med øyelegen og vitenskapsmannen Søren Holth, og i løpet av seks år fikk de fem døtre; to av dem døde i ettårsalderen. Det var også i disse årene at ektemannen var mest aktiv som forsker, og den private legepraksis som Marie Spångberg Holth hadde drevet fra 1895, måtte hun derfor gi opp. Men hun fortsatte i sunnhetskommisjonen helt til 1920, da hun på grunn av sviktende helse også måtte oppgi den stillingen.

  • Salvarsanbehandlede mødre og deres barn, i Forhandlinger i Det Norske Medicinske Selskap 1912, s. 121–124
  • Salvarsanbehandelte Mütter und ihre Kinder, i Deutsche medizinische Wochenschrift 6.3.1913, s. 462
  • Kvindelige studenters jubilæumsskrift 1882–1907, 1907
  • Stud. 1886, 1911
  • Høeg&Mørck, bd. 1, 1914
  • F. G. Gade: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • R. Nordhagen: “Fra legkvinne til lege ...”, i Kvinner på Universitetet i Oslo 100 år, 1984
  • A. Frølich: Norges første kvinnelige leger 1893–1929, h.oppg. UiB 1984, resymé i Nytt om kvinneforskning nr. 2/1986
  • I. Blom: “'Hjernen kan ikke udvikle sig samtidig med ovariene ...' Kvinnelige pionerer i den medisinske profesjon omkring 1900”, i Mannliga strukturer och kvinnliga strategier. En bok til Gunhild Kyle, Göteborg 1987
  • A. Schiøtz og R. Nordhagen: “Om å sette sin kvinnelighet på spill. Kvinners adgang til det medisinske studium. Marie Spångberg og andre pionerer”, i TNLF nr. 30/1992, s. 3784–3790
  • A. Schiøtz: “'Hvor vi har ventet paa hende!' Om dr. Marie Spångberg Holth – Norges første kvinnelige lege – og andre pionerer”, i B. Schei, G. Botten og J. Sundby (red.): Kvinnemedisin, 1993, s. 9–26
  • biografi i NL, bd. 3, 1996