Norskamerikansk sanitetsoffiser og lesbisk aktivist. Foreldre: Lege Jan (eg. Johan) Widding Heiberg Cammermeyer (1911–96) og sykepleier Margrethe Grimsgaard (1917–74). Gift 10.8.1965 med Harvey Hawken (31.7.1942–), sønn av Howard og Leona Hawken, ekteskapet oppløst 1980; samboer fra 1988 med billedkunstner Diane Divelbess (21.6.1935–), datter av advokat Harold Divelbess og hustru Veda. Brorsønns sønnedatter av Albert Cammermeyer (1838–93).

Margarethe Cammermeyer ble verdenskjent da hun 1992, som høyt dekorert Vietnam-veteran og oberst i den amerikanske nasjonalgardens sanitet, ble avskjediget fra det militære på grunn av sin seksuelle orientering. Etter flere års kamp mot avgjørelsen ble den omstøtt 1994, og Cammermeyer ble gjeninnsatt i sin rang og stilling. Hun har også engasjert seg i kampen for homofile og lesbiskes rettigheter i det amerikanske samfunn.

Cammermeyer tilbrakte sine første barneår i Oslo. Både fars- og morsslekten talte flere kjente leger; farfaren Johan Widing Heiberg Cammermeyer (1872–1949) tjenestegjorde i Belgisk Kongo i mange år og ble senere en anerkjent spesialist på blod- og tropesykdommer. Hennes far var nevroanatom og nevropatolog og fikk 1947 stipend fra Rockefeller Foundation for å drive forskning i USA. Fire år senere emigrerte familien til USA og bosatte seg i Washington D.C., hvor faren i mange år var en sentral hjerneforsker ved National Institutes of Health i Bethesda (Maryland).

Margarethe Cammermeyer tok high school-eksamen 1959 og ble amerikansk statsborger 1960. Hun tok en del forberedende kurser for medisinstudiet, men avbrøt studiene 1961, vervet seg til den amerikanske hæren og avla sykepleiereksamen 1963. Året etter ble hun stasjonert ved et amerikansk militærsykehus i Nürnberg i Tyskland. 1965 giftet hun seg med offiseren Harvey Hawken; de fikk fire sønner før ekteskapet ble oppløst 1980.

Etter hjemkomsten til USA 1966 ble Hawken beordret til tjeneste i Vietnam. Cammermeyer meldte seg frivillig, og tjenestegjorde i 14 måneder ved et evakueringssykehus i Long Binh nær Saigon. For sin innsats i Vietnam ble hun tildelt krigsdekorasjonen Bronze Star rett før hjemreisen 1968.

Margarethe Cammermeyer var da gravid med sitt første barn og måtte ta avskjed fra det militære, som på den tiden ikke tillot småbarnsmødre å tjenestegjøre. Fra 1969 arbeidet hun ved sivile sykehus, inntil hærreglementet ble endret og hun kunne gjeninntre i tjenesten 1972, denne gang ved et militærsykehus i staten Washington. 1976 avla hun mastergradseksamen i sykepleie ved University of Washington, 1979 ble hun forfremmet til oberstløytnant og samme år begynte hun på doktorgradsstudiet.

Ekteskapet skrantet, og Cammermeyer hadde en våknende erkjennelse av at hun måtte leve ut sin lesbiske orientering. 1980 søkte hun om skilsmisse fra Hawken, som ble tilkjent foreldremyndigheten over de fire sønnene. Etter skilsmissen flyttet Cammermeyer til San Francisco, hvor hun arbeidet med hjernesvulstpasienter ved Veteranadministrasjonens medisinske senter og senere som sjefssykepleier ved et militært beredskapssykehus til 1986, da hun flyttet tilbake til Seattle.

Cammermeyer avanserte til obersts grad 1987, og året etter ble hun ansatt som sjefssykepleier for nasjonalgarden i staten Washington. Da hun 1989 søkte om opptak på U.S. Army War College (som springbrett for stillingen som sjefssykepleier for nasjonalgarden i hele USA) og skulle sikkerhetsklareres, svarte hun under klareringsintervjuet – på direkte spørsmål om sin seksuelle orientering – at hun var følelsesmessig tiltrukket av kvinner. Hun var på dette tidspunktet ikke klar over at hærreglementet siden 1982 hadde gjort homoseksualitet til ufravikelig avskjedsgrunn. Cammermeyer valgte å bli stående i sin stilling som sjefssykepleier i staten Washingtons nasjonalgarde, men 1991 fastslo en militær undersøkelseskommisjon motvillig at den ikke hadde annet valg enn å anbefale at hun skulle meddeles avskjed.

Til tross for strålende attester fra flere av hennes militære overordnede og støtteerklæringer fra en rekke innflytelsesrike personer – presidentkandidat Bill Clinton lovte selv å oppheve forbudet mot homoseksuelle i forsvaret, dersom han ble valgt – ble avskjedsanbefalingen tatt til følge 1992. Clinton, som ble valgt til president senere samme år, greide ikke å gjennomføre det han hadde lovt; han inngikk isteden et kompromiss med forsvarsledelsen, som heretter skulle praktisere en “Don't ask, don't tell”-linje i slike saker ('Vi spør ikke, du sier ikke noe').

Cammermeyer hadde nå fått nasjonal oppmerksomhet omkring sin sak og sterk offentlig støtte fra de homofiles organisasjoner over hele USA. Styrket i sin overbevisning om at det var nødvendig å ta opp kampen mot diskrimineringen av homofile og lesbiske i det amerikanske forsvaret, saksøkte hun myndighetene for usaklig avskjed og grunnlovsstridig regelverk og saksbehandling. Saken ble behandlet av en lokal domstol i Seattle 1994, hvor Cammermeyer vant på alle vesentlige punkter (med unntak av påstanden om at regelverket var grunnlovsstridig), og hun ble gjeninnsatt i sin tidligere militære rang og stilling.

Siden 1990 har Cammermeyer vært samboer med kunstmaleren Diane Divelbess, og 1991 tok hun doktorgraden i sykepleievitenskap ved University of Washington på en avhandling om søvnapné. Hun gikk av med pensjon fra nasjonalgarden 1997. Året etter stilte hun opp som kandidat ved kongressvalget i USA, men tapte knepent.

Margarethe Cammermeyer har mottatt en rekke utmerkelser for sin sykepleiefaglige og borgerrettslige innsats. 1994 utgav hun sin selvbiografi, Serving in silence, som ble filmatisert for fjernsyn 1995 med Glenn Close i hovedrollen. Filmen vant tre Emmy-priser.

    Et utvalg

  • Neurological Assessment for Nursing Practice (sm.m. P. Mitchell, J. Ozuna og N. Woods), Reston (Va.) 1984
  • Core Curriculum for Neuroscience Nursing (red. sm.m. C. Appeldorn), 3. utg., Chicago 1990
  • Serving in silence (sm.m. C. Fisher), New York 1994 (norsk utg. Forstummet i tjeneste, 1994)
  • et stort antall artikler om sykepleiefaglige spørsmål
  • CV for Margarethe Cammermeyer, april 1999
  • Stud. 1930, 1955
  • M. Cammermeyer: Forstummet i tjeneste, 1994 (se ovenfor)
  • Cammermeyer v. Aspin, domsslutning i sak C92–942Z, U.S. District Court for the Western District of Washington, Seattle Division, datert 1.6.1994
  • biografi (J. W. H. Cammermeyer, 1872–1949) i NL, bd. 1, 1996
  • Margarethe Cammermeyers hjemmeside på Internett (www.cammermeyer.com)