Trelasthandler og politiker. Foreldre: Kommisjonær Marcus Pløen og Juliane Marie Kittel. Gift med enkefru Abrahamine Trepka f. Borch (1784 (døpt 31.3.)–2.2.1867), datter av skifteskriver, etatsråd Ole Christian Borch (1751–1818) og Christiane Nielsen (1754–1814), separert 1819. Brorsønn av Jørgen Pløen (1742–1817; se NBL1, bd. 11); grandonkel (farmors bror) til Marcus Pløen Ingstad (1837–1918; se NBL1, bd. 6).

Marcus Pløen tjente raskt en formue som trelasthandler og deltok ivrig i Christianias selskapsliv i de første tiårene av 1800-tallet. Han var sterkt politisk engasjert og tilhørte den såkalte Christiania-opposisjonen, som var en nasjonal opposisjon mot den kongetro kretsen rundt den svenske stattholderen i Paleet.

Pløen vokste opp i små kår i København, dit foreldrene hadde innvandret fra Tyskland. 16 år gammel kom han til Christiania og bodde hos sin farbror, Jørgen Pløen, som var en av byens rikeste menn. Han ble ansatt på J. E. Moestues kontor. Enda en onkel, Peter Christian Pløen, var kjøpmann i Christiania, og da han døde 1797, arvet Marcus Pløen en del penger. Han var således ikke uten midler da han tok borgerskap som kjøpmann 1810. I løpet av kort tid opparbeidet han en betydelig formue som trelasthandler. Forretningen ble drevet fra Rådhusgaten 12, som han kjøpte 1812, en moderne velutstyrt gård med historie tilbake til 1600-tallet.

Marcus Pløen tok ivrig del i det politiske liv i årene etter 1814 og tilhørte den radikale republikanske fløy i sterk opposisjon til kong Karl Johan. Ifølge biskop Pavels' erindringer hørte han til de “værste Skraalerne”. Da klubben Enigheden feiret årsdagen for unionsgrunnloven 4. november 1820, var det skrevet en spesiell sang til anledningen. Denne inneholdt en strofe om Karl Johan som “bød os Fred med Venskabs hvide Fane”. Denne overdrivelsen var mer enn forsangeren Marcus Pløen kunne tåle, og han nektet å synge. Opptrinnet endte i håndgemeng og utkastelse.

Pløen representerte hovedstaden på Stortinget 1821, en stortingssamling der to viktige saker var oppe til debatt. Den ene var loven om opphevelse av alle adelige titler og privilegier. Den ble vedtatt for tredje gang og ble dermed lov, helt i Marcus Pløens ånd. Den andre var spørsmålet om Norges del av den felles statsgjeld fra dansketiden. Det var politisk sett en langt farligere sak, da det var fare for at utlandet kunne blande seg inn. I denne saken kjempet Pløen og hans meningsfeller en forbitret kamp for at Norges gjeld skulle deles forholdsmessig mellom Sverige og Norge, men de led nederlag. I denne debatten var Pløen helt uforsonlig. Han møtte også på det overordentlige Storting 1822, men etter å ha vært førstesuppleant 1824 trakk han seg ut av rikspolitikken.

Marcus Pløen var en av drivkreftene i Selskabet for Norges Vel. Gjennom selskapet stilte han 1820 opp to premier, hver på 100 spesidaler, for den beste tekst og melodi til en norsk nasjonalsang. Premiene gikk til høyesterettsassessor Henrik Anker Bjerregaard og skipsreder og komponist Christian Blom for deres bidrag, “Sønner av Norge” – “Norges kronede Nationalsang”, som den ble kalt. Sitt sosiale sinnelag viste Pløen da han 1821 bekostet en samisk salmebok utgitt av prost Peter Deinboll.

Pløens radikale politiske holdninger hindret ham ikke i å nyte Christiania-sosietetens glade og overdådige selskapsliv. Også på scenen i Det dramatiske Selskab var han en ivrig deltaker. Han var utpreget anglofil og utstyrte sine hjem etter engelsk forbilde; både innbo og klær fikk han direkte fra London. 1811 kjøpte han Høvik gård i Bærum. Det var en lystgård med hovedbygning fra slutten av 1700-tallet. Hit flyttet han ut om våren og ble boende til nærmere jul og holdt åpent hus for venner og forretningsforbindelser. “Lord Høvik” ble den elegante herren kalt når han red rundt på sin eiendom fulgt av stallknekten.

En tungvint husholdning må det ha vært på Høvik, for huset hadde ikke ordentlig kjøkken, så til de store festene ble maten laget i Pløens hus i Rådhusgaten og brakt til Høvik. Ferskt brød måtte Pløen også ha. Hver morgen kunne man se en puddel med kurv i munnen på vei fra Høvik til baker Bølling i Tollbodgaten for å hente ferske rundstykker til sin herre. Hunden Tyrk må ha vært spesiell; dens eier fikk malt et portrett av den, og da den døde, fikk den en støpejerns gravplate med et vers til dens ære.

Like før sin død opprettet Marcus Pløen et legat til Christiania kommune – “Renterne oplægges til Dannelse af en Stiftelse for uegte eller fattige Børn.” Hans eiendommer gikk i arv til søsterens barn i slekten Ingstad. En av de vakreste gravstøttene på Vår Frelsers gravlund ble reist på hans grav 1836. Graven blir vedlikeholdt av Oslo kommune. 1864 fikk Marcus Pløen en gate oppkalt etter seg i Oslo sentrum.

  • Bærum, en bygds historie, bd. 1, Sandvika 1920
  • O. Ingstad: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • B. Sandberg: “To Christiania-meséner og deres lystgård”, i Byminner nr. 3/1959
  • I. Sandberg: “Minneplaten over hunden Tyrk” og “Marcus Pløens gravmonument”, sst.
  • F. Schjander d.e.: “Høvik Hovedgård – en pryd for bygden”, i Asker og Bærums Budstikke 20.1.1972
  • St. Hallvard 1967, s. 160
  • E. Seip (red.): 4 Christiania-hus i Norges Banks kvartal, 1989
  • Malt portrett (på prospekt av Høvik gård, til hest sm.m. hunden Tyrk) av Carl Frederik Vogt, ca. 1825; Oslo Bymuseum