Tyskfødt geistlig. Foreldre: Ukjente. Ugift.

Marcellus var en geistlig eventyrer og svindler som fikk høye kirkelige embeter og endte som Christian 1s kansler.

Marcellus hadde allerede en omfattende svindlerkarriere bak seg da han 1428, etter henstilling av paven, ble offentlig avstraffet i Köln og dømt til fengsel på livstid. Da han en tid senere helbredet erkebispen i Köln for en sykdom, slapp han ut av fengselet og ble sogneprest og kannik i Neuss.

Under et besøk i Roma 1448 ble Marcellus utnevnt til biskop av Skálholt på Island og pavelig nuntiusog collector(pengeinnsamler) i de nordiske land. Han vant ganske snart den unge Christian 1s tillit. Det hjalp nok at Marcellus nå fremstilte seg som en sterk tilhenger av kongelig myndighet i kirkelige saker, dette i motsetning til det syn han tidligere hadde hevdet.

Marcellus fulgte Christian 1 på hans reise til Norge 1450; trolig var det også han som kronet kongen i Nidarosdomen 29. august samme år. Like etterpå presset kongen domkapitlet til å oppgi sin egen kandidat til erkebispestolen (Olav Trondsson) og i stedet gå inn for Marcellus.

Som archipostulatus reiste Marcellus til Roma for å hente palliet. Han skulle også prøve å få paven til å anerkjenne kongens påståtte rett til å innstille erkebisper og biskoper i Norge og stadfeste alle kongelige retter i forhold til kirke og geistlighet.

I Roma fikk Marcellus store problemer. Navnet hans var slått opp på kirkedørene blant de bannlyste. Paven satte ned en kommisjon for å granske hans livsførsel. Da utfallet var gitt, flyktet Marcellus til Köln, der han eide et hus. Her begynte han å lage falske brev, bl.a. en pavebulle som stadfestet hans postulasjon som erkebiskop av Nidaros; andre dokumenter bekreftet at han var av adelig byrd.

I Köln ble Marcellus på nytt innhentet av sin skjebne. Paven hadde fått kjennskap til hans meritter og forlangte ham fengslet. Det ble han også, men han klarte nok en gang å unnslippe sitt fangenskap. Sommeren 1452 var han tilbake hos Christian 1. I mellomtiden hadde paven providert Henrik Kalteisen til erkebiskop i Nidaros. Da geistligheten gav sin fulle støtte til Kalteisen, samtidig som også kongen etter hvert fikk kjennskap til Marcellus' svindelaffærer, bøyde kongen av og anerkjente Kalteisen som erkebiskop.

Marcellus gav seg ikke så lett. Han forfattet et nidskrift mot den nye erkebiskopen og prøvde å sverte ham hos kongen. Ved løgner og forfalskede dokumenter klarte Marcellus på nytt å vinne kongens tillit. Han hevdet bl.a. at Kalteisen stod i ledtog med den svenske kongen Karl Knutsson, som Aslak Bolt i sin tid hadde kronet i Nidarosdomen.

1453 stevnet kongen erkebiskopen til Bergen. Med det norske riksrådet til stede spurte kongen Kalteisen og Marcellus om hvem som hadde den øverste myndighet over erkesetet i Nidaros. Marcellus hevdet at kongens samtykke til domkapitlets valg var det avgjørende, mens Kalteisen fremhevet pavens eneveldige makt. Etter sterkt press fra kongen forlot Kalteisen landet. Det lyktes likevel ikke å få paven til å godkjenne Marcellus som erkebiskop.

Hos Christian 1 hadde imidlertid Marcellus fortsatt en høy stjerne. Han fikk stillingen som kansler, og 1457 kalte han seg herre over Vestmannaøyene og stattholder over Island. Med kongens tillatelse drev han i årevis kaperkrig mot borgerne i Köln. 1457 var det Marcellus som var seremonimester da den første kjente tildeling av Elefantordenen fant sted. Kanskje var det Marcellus som tok initiativet til ordenen.

Marcellus levde ikke lenge etter dette: Han druknet ved kysten av Sverige i februar 1460. Da hadde han i en årrekke behersket kongens kirkelige politikk.

    Etterlatte papirer

  • Marcellus' kopibok er bevart og trykt i Scriptores rerum danicarum medii aevi, bd. 8, København 1969
  • DN
  • L. L. Daae: Kong Christiern den Førstes norske Historie 1448–1458, 1879
  • d.s.: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Trondhjems 900 Aars Jubileum, Trondheim 1897
  • A. Bugge: Erkebiskop Henrik Kalteisens Kopibog, 1899
  • J. Lindbæk: Pavernes Forhold til Danmark under Kongerne Kristiern I og Hans, København 1907
  • O. Kolsrud: “Marcellus”, i SogS, bd. 17 og 18, 1911–12
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • L. Hamre: “Interregnum og kirkestrid” i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 468f.