Naturlege og “synsk”. Foreldre: Gruvearbeider Torjus Haugen (1852–90) og Ellen Marie Mikalsdatter (1850–1930). Ugift.

Marcello Haugen ble en legende mens han levde, både som synsk og helbredende naturlege. Han var både elsket og omstridt i sin samtid. Han kalte seg i perioder metafysiker og senere rentenist.

Haugen vokste opp i en stor søskenflokk. Allerede i guttedagene ble hans synske evner oppdaget. Etter farens død utdannet han seg i bakerfaget, men begynte etter endt læretid i stedet som lokomotivpusser i Norges Statsbaner. Arbeidet førte ham til Otta i Gudbrandsdalen, hvor han arbeidet og var bosatt 1900–08. NSB var hans arbeidsplass frem til 1915, da han brøt over tvert. Resten av livet levde han av sine spesielle evner. Han hadde også inntekter av aksjer, eiendommer i flere land og driften av to båter som ble disponert av et rederi han var medeier i frem til 1947.

Som synsk og naturlege på heltid ble Marcello Haugen kjent for sine råd og behandling av sykdommer. Det var særlig plantemedisiner han brukte i behandlingen. Haugen kunne lese folks tanker, og han “så” ting og personer langt utenfor observasjonsvidde. Han kunne fortelle om vannårer på folks eiendommer, om dyr og personer som hadde gått seg bort eller forulykket, og om ting som var mistet eller stjålet. Som naturlege så han mennesket som et hele, både fysisk og psykisk skulle det være likevekt. Mye av denne livsvisdommen samlet han i boken Betragtninger over en dag, som kom i mange opplag.

Marcello Haugen hadde bare fem års folkeskole, men var mer evnerik enn folk flest. Han snakket flere fremmede språk flytende, studerte de store verdensreligioner og var opptatt av meditasjon, Martin Luther og reinkarnasjon. Også antroposofien engasjerte ham, og han samarbeidet med Rudolf Steiner.

Fornavnet Marcello, som Haugen brukte fra 1913 og frem til sin død, har også sin historie. Ifølge familietradisjonen ble faren Torjus etterlatt av et sigøynerfølge under Kongsberg-marken 1852. Bestemoren Ragnhild, som tok hånd om gutten og fostret ham opp som sin egen, fortalte Marcello i guttedagene at han hadde rett til å bruke dette navnet, da han stammet fra en dogefamilie i Venezia. Marcellos stamfar skulle ha rømt under en blodfeide og slått seg sammen med et romanifølge på vandring i Europa.

Haugen var omstridt i sin samtid, og deler av virksomheten ble av hans motstandere karakterisert som kvakksalveri eller bløff. En søknad han skrev før den første verdenskrig om offentlig godkjenning som naturlege, ble avslått. Han ble politianmeldt og etterforsket, men sakene ble henlagt. Det var særlig leger som prøvde å avsløre Haugen: Legen og journalisten Bjarne Eide angrep ham i en større artikkel i Tidens Tegn 1913, etter å ha utgitt seg som pasient hos Haugen. Det samme gjorde legen Arne Høygaard for Aftenposten 1938, mens overlege Holm Einar Holmsen samme år anmeldte Haugen for kvakksalveri. Holmsen beskyldte ham også for å ha tatt livet av en ung diabetespasient.

Tross dette ble Marcello Haugen oppsøkt av folk fra alle samfunnslag. Han hadde lett for å etablere kontakt og få pasientene til å betro seg. Haugen kunne ofte overraske de menneskene han møtte ved å fortelle dem hva de het, hvor de kom fra og hvilket ærend de hadde. Selv fastsettelsen av betalingen for konsultasjonen kunne skremme enkelte: “Jeg tar den femmeren du har i lommeboka, så kan du beholde tieren du stakk ned i lomma,” sa han en gang. Slike historier gav ytterligere næring til folkefantasien, og det lever fortsatt mange myter og historier knyttet til Haugen, hans gjerninger og liv.

Haugen betraktet selv sine evner som en gave, men han påstod at alle mennesker hadde disse evnene, bare at de var mer eller mindre utviklet. Når han skulle finne vann for folk, fikk han en tørsthetsfølelse, han “så” også en fuktighet for sitt indre øye. Når han så et sykt parti hos et menneske, fikk han vondt i sin egen kropp på samme sted som pasienten hadde vondt. Haugen utnyttet også sin fotografiske hukommelse, og når det gjaldt fremmede språk “så” han tankene til den som snakket.

I mellomkrigstiden var Haugen bosatt i Villa Arjuna ved Ullevål hageby i Oslo, men etter krigsutbruddet 1940 flyttet han til eiendommen Svarga i Lillehammer, som han hadde bygd ut siden 1912. Her bygde han etter hvert flere hus, bl.a. et kapell som han gav navnet “Sjelens katedral”. Byggingen av kapellet (1947) var innfrielsen av et barndomsløfte (“Blir jeg rik noen gang, skal jeg bygge meg ei kirke”) og et utslag av Haugens store religiøse interesse. Valget av tomt var ikke tilfeldig. Han ville ha stillhet, mørke og fuktighet, som etter hans mening åpnet menneskesinnet. I Svarga sørget elven Mesna for fuktigheten, og skogen rundt husene gav stillhet og mørke. Detaljer som f.eks. fargesettingen av husene overlot han heller ikke til tilfeldighetene; han hentet dem fra indisk mytologi.

Marcello Haugen praktiserte som naturlege og synsk frem til sin død i romjulen 1967. Han fikk sitt siste hvilested på Vestre Aker kirkegård i Oslo.

  • Betragtninger over en dag, 1923 (og senere utg.)
  • Ø. Parmann: Marcello Haugen, 1974 (4. utg. 1993)
  • J. V. Lie Pedersen: Møter med Marcello. En mystisk mann i et merkelig hus, Lillehammer 1997